Kommentar

Du har støtt på dem før; unger i trassalderen som sier «faen» bare for å se de voksnes reaksjon. På Facebook finnes det flere av slagsen, med den forskjellen at de til tross for en bemerkelsesverdig mental umodenhet er muslimske, unge menn og at det ikke er «faen» de sier.

I all rettferdighet skal det for øvrig nevnes at d`herrer fundamentalistene ligger i klinsj med deler av et vaskeekte norsk, ytre høyre som heller ikke sparer på kruttet, noe som sannsynligvis har ført til en viss opptrapping i språkbruken på begge sider.

Det er likevel en vesentlig forskjell på de to gruppene, for i motsetning til det vaskeekte norske, ytre høyre, er de sinte, unge muslimene omgitt av et voksenmiljø som både har stortingspolitikeres øre og statlig finansiering. Dette voksenmiljøet, som blant annet inkluderer tenketanker og moskèer, er jevnlig i norske medier hvor de fremstiller seg selv som innbegrepet av moderasjon og dialog. Ekstremisme tar de selvfølgelig sterk avstand fra.

Men da forsøker de vel å holde litt orden i egne rekker? og konfronterer de unge ekstremistene med deres indirekte og direkte trusler om vold mot det omgivende samfunn — eller de vantro hundene i den skitne jødestaten Norge, som det også kalles i enkelte kretser?

Hva svarer for eksempel forstander for Det islamske forbundet og ansvarlig for nettstedet islam.no, Basim Ghozlan, når Ishaq Mohammad, som tydeligvis har gått i god skole hos den rabiat samfunnsengasjerte broren Mohyeldeen, i en debatt om Cappelen Damms utgivelse av Taushetens tyranni tar til orde for å bruke våpen som AK47 og M16 for å ødelegge «dem»?

Jo, da starter forstander Ghozlan med å rose brushodet for hans gode hensikter, for så å påpeke at islam advarer mot å ta «snarveier» — man kan jo lure på til hva? — og minner om at flere av dem Mohammad ønsker å ødelegge, altså med nevnte AK47 og M16, tross alt kan bli gode muslimer hvis de får sjansen.

Dette forteller naturligvis alt som er å fortelle om Basim Ghozlans holdning til ekstremisme og vold i islams navn, og det er da heller ikke første gang Ghozlan har unnskyldt drapstrusler mot dem han mener fornærmer islam. Men er det ikke også talende at det hele finner sted på sosialantropolog og daglig leder for Abid Q. Rajas statsstøttede tenketank Minotenk, Linda Alzagharis Facebook-profil — uten at hun finner det nødvendig å gripe inn?

Den manglende inngripen kan forresten skyldes at Alzaghari, som nylig gjorde seg bemerket i Dagsavisen med et noe spesielt og lite sosialantropologisk syn på jøder, var langt mer opptatt av å gå i rette med bestyrelsesmedlem i det liberale muslimske nettverket LIM, Shakeel Rehman, fordi han tillot seg å kritisere nettopp den øredøvende tausheten fra andre muslimske talspersoner i møte med draps- og terrortrusler fra unge trosfeller.

Først når Minotenks daglige leder blir gjort oppmerksom på at der finnes skjermbilder av uttalelsene på profilen hennes, reagerer hun; hovedsakelig med å klage over uredelig debattskikk. Kort etter forsvant den skriftlige misèren, men da var det for sent.

Dette er imidlertid ikke noe ukjent fenomen. Det har vært sett altfor mange ganger, ikke sjelden i etterkant av terroraksjoner/avslørte planer om ditto, hvor etablerte, såkalt moderate organisasjoner som er i regelmessige samtaler med europeiske lands regjeringer, forsøker å tiltuske seg særrettigheter og innrømmelser ved å true med mer rabiate trosfeller. Disse lar seg ikke kontrollere av oss, dersom ikke…lyder omkvedet, men som vi ser av de to muslimske lederne Ghozlan og Alzaghari, så gjør de jo uansett ingen forsøk på det.

Og da blir spørsmålet: hvorfor ikke? Er de bare opportunister som ser på disse sinte og hatefulle, muslimske menn og kvinner som politisk nyttige, eller er det noe enda verre som ligger til grunn for at man velger å helt se bort fra den økende og stadig mer synlige ekstremismen i egne rekker?

Kan talspersoner som dette med noen grad av troverdighet kritisere det omgivende samfunns voksende mistro til troende muslimer og islam, når det samfunnet består av mennesker hvis voldelige død Ghozlan kun fraråder fordi «islam ikke anbefaler snarveier» og at de aktuelle ikke-muslimene kanskje en gang kan bli gode muslimer? Og hvor er Antirasistisk senter når man trenger dem? Er ikke denne — også statsstøttede — organisasjonens uttalte formål å bekjempe og forebygge rasisme, fordommer og islamofobi? Kunne det være en idè å forebygge økende høyreekstremisme og islamofobi ved å ta tak i den stadig mer høylytte ekstremismen fra unge herrer som Mohammad, eller er det helt greit for såkalte antirasister at furtne muslimske menn og kvinner truer sine medmennesker, andre muslimer inkl., med død og fordervelse? I så fall må man nesten spørre: hvorfor er det ikke like greit at furtne høyreekstremistiske ditto gjør det samme?

Og hvor lenge til tror egentlig de respektive muslimske og antirasistiske organisasjonene at de kan opprettholde denne påfallende dobbeltstandarden uten at samfunnet rundt dem vil reagere mer merkbart negativt enn det som hittil har vært tilfelle?

Hvis troende muslimske talspersoner og organisasjoner samt deres venner er så bekymret for en galopperende islamofobi som de hevder, skal de herved få et ikke-statsstøttet råd av meg:

Rydd opp i rekkene og ta tak i deres egne ekstremister — gjerne før dere angriper de ikke-muslimske omgivelsene som med rette blir dypt bekymret og provosert av hva som i økende grad kommer støyende til uttrykk i unge muslimske miljøer.

Det øvrige samfunnet har for lengst vendt rasistiske og høyreekstremistiske miljøer ryggen, og de blir stort sett behandlet som den pariaen de er.

Så hvorfor er det tilsynelatende så uhyggelig vanskelig for etablerte muslimske foretredere å gjøre det samme når samme type, svinske ideologi øker blant deres egne trosfeller?

Et ærlig svar på hvorfor muslimske organisasjoner ikke vil ta et uforbeholdent oppgjør med den ekstremismen vi alle kan se at gror uhemmet i enkelte miljøer ville gjort seg, særlig fordi sannsynligheten for at jeg er den eneste som lurer på hvorfor så ikke har skjedd for lengst er forsvinnende liten.

Alt tatt betraktning er saken den at muslimske menn og kvinner gjentatte ganger uttrykker ønske om — og til tider konkret planlegger — å ta livet av både ikke-muslimer og muslimer som i deres øyne ikke er muslimske nok. I islams navn. Rekk opp hånden alle som tror at dette er en virkningsfull kur mot islamofobi og økende skepsis!