Kommentar

Søndag hadde Mohammad Usman Rana og Sara Azmeh Rasmussen en kronikk i Aftenposten hvis hovedbudskap var at kritikere av islam må være i stand til å skille mellom alminnelige muslimer og ekstremister. Prisverdig nok erkjenner de at vi har et problem med muslimske ekstremister, men de advarer mot å la denne erkjennelsen gå over i frykt for muslimer i sin alminnelighet. De understreker det selvfølgelige at det finnes alle slags folk blant muslimer, og spør retorisk om islam er problemet, om vi importerer terror med asylinnvandringen og hvorvidt det finnes en allianse mellom ekstremister og vanlige muslimer.

Det er mange detaljer i denne artikkelen man kunne gripe fatt i. Kronikkforfatterne gjentar den gamle klisjeen om at «vi må ta innover oss at verden er i rask endring», som om vi var dømt til å forbli hjelpeløse vitner til det som skjer med landet, uten reell mulighet til å påvirke vår egen skjebne. Vi inviteres til å resignere. Slik venner vi oss kanskje til et muslimsk terrorattentat nå og da?

Vi beroliges med at muslimer ifølge offentlig statistikk får europeiske fødsestall etter en tid, som om ikke tilliten til offentlig statistikk var tynnslitt og man ikke kunne se med egne øyne at påstanden er uhyre tvilsom.

De anfører at myndighetene ikke bare fører dialog med konservative muslimer, men de er ute av stand til å nevne noe annet eksempel enn den ene av artikkelforfatterne, og de setter kanskje sin lit til at nordmenn har glemt hva slags muslimer som var tilstede i regjeringsbygget den dagen Selbekk ble offentlig ydmyket.

Vi får servert den sedvanlige tilsnikelsen om at barn av muslimske foreldre er «norske», enda tallene for henteekteskap tyder på at disse foreldrene er svært nøye med å påse at deres barn slett ikke blir norske. Innvandrerkvinner fra Pakistan, landet hvor Rana selv har sine røtter, gifter seg f.eks. praktisk talt bare med andre pakistanere. Statistikk for de 479 ekteskapene inngått i tiden 1996 – 2001 viser at 349 ekteskap ble inngått med en pakistaner i utlandet, 121 med andre pakistanere i Norge, seks med andre utlendinger og tre med nordmenn (totalt 98,1 prosent pakistanere). Snarere enn å bli norske, koloniserer man altså norsk territorium. Og situasjonen er ikke unik for Norge: Erfaringen viser at integrasjonen av muslimer i ikke-islamske samfunn er mislykket.

Men det mest interessante er deres oppfordring om å «skille mellom troende og praktiserende muslimer og ekstremister». Saken er den at det er uhyre vanskelig å identifisere ekstremister. Vi kan f.eks. ikke se hvilke muslimer som gjerne vil innføre sharia i Norge, selv om fredelige ekstremister av og til identifiserer seg selv ved å stille religiøse særkrav. Minst like vanskelig er det å oppdage de potensielt voldelige ekstremistene. De som stod bak attentatene i London virket f.eks. som helt alminnelige gutter.

Det man vet er derimot at det i alle muslimske befolkninger i Vesten finnes ekstremister som planlegger terrorhandlinger, skjønt det er uklart hvor mange de er. Man vet også at en stor del av disse (men ikke alle) er blitt radikalisert i miljøer i eller rundt moskeer. Ved å holde et godt øye med de omgivelsene og de personene som stemmer overens med visse profiler, har man således brukbar sjanse til å oppdage de voldelige ekstremistene. Men det å «skille» dem ut er altså en uhyre ressurskrevende oppgave, en oppgave som øker proporsjonalt med antall muslimer. Det er såpass vanskelig at man blir nødt til å erkjenne at det er uråd å trekke noe skarpt skille mellom ekstremister og den muslimske verdenen som har avfødt dem, selv om den overveiende består av alminnelige muslimer.

På det retoriske spørsmålet om islam er problemet, blir man derfor nødt til å svare ja. Islam er i særklasse aller mest problematisk når det gjelder ekstremisme. Og da er man snublende nær å trekke den konklusjon som den eks-muslimske kristne konvertitten Magdi Allam kom til: at ondets rot er iboende i et islam som er fysiologisk voldelig og historisk konfliktsøkende.