I kjølvannet av FrP-rådgiver Hårek Hansens famøse fylle-utspill, og ikke minst etter at han ble anmeldt av Aslam Ahsan, er det interessant å se hvorvidt pakistanere i Norge faktisk er så godt integrert som vi blir fortalt.

Når vi skreller bort de politiske flosklene og ser på de faktiske tallene, trer det frem et bilde som er ganske så annerledes enn det myndighetene vil at du se.

Den pakistanske befolkningen i Norge teller rundt 53.000 personer, når vi inkluderer både dem som har innvandret selv og deres etterkommere. Dette gjør dem til den største ikke-vestlige innvandrergruppen i landet. Hele 85 prosent av disse har bosatt seg i Oslo og Akershus-området, noe som har bidratt til fremveksten av parallelle samfunn med egne moskeer, sosiale nettverk og normer som ofte står i direkte kontrast til det norske storsamfunnet.

Det kanskje tydeligste beviset på manglende integrering finner vi i ekteskapsstatistikken. Tallene viser at kun 3 til 4 prosent av norskfødte med pakistanske foreldre gifter seg med etniske nordmenn, og de sistnevnte er gjerne muslimer selv. Vi kan av tallene se en vedvarende trend med å hente ektefeller fra Pakistan eller gifte seg innenfor det lukkede miljøet i Norge. Slektsekteskap er fremdeles betydelig mer utbredt i denne gruppen enn i andre, selv om dette nå er forbudt i Norge.

Vi får alltid høre at pakistanere er så godt integrert i arbeidslivet og er en ressurs for landets økonomi. Dette bildet er feil. Pakistanske kvinner har en sysselsetting som er blant de laveste hos de store innvandrergruppene. Dette fører til at gruppen som helhet er overrepresentert når det gjelder offentlige stønader. Selv om andregenerasjon har høyere sysselsetting enn foreldrene, ligger de fremdeles merkbart under andre grupper.

Kriminalitetsstatistikken for perioden 2020 til 2023 viser også en klar trend. Personer med innvandrerbakgrunn er generelt overrepresentert, med cirka 60 prosent i siktelser, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Pakistanere hører til de gruppene som bidrar mest til denne overrepresentasjonen. Andre generasjon pakistanere viser sågar en høyere kriminalitetsrate enn den første, særlig innen vold, eiendomskriminalitet og visse typer seksualforbrytelser. Vi husker alle overgrepene i Oslo blant taxisjåfører, hvor samtlige overgripere hadde utenlandsk bakgrunn, og flere av dem var pakistanere.

Avstanden til det norske samfunnet er betydelig. Pakistanere scorer høyest i Norge på tilhørighet til sin egen religion, og en svært stor andel oppgir at islam er det viktigste i livet. Dette betyr at pakistanerne ikke vil ha full likestilling og individuell frihet. Respekten for homofile er tilnærmet null, og støtten til ytringsfrihet forsvinner helt når det er snakk om kritikk av islam.

Sammenlignet med andre ikke-vestlige grupper, som vietnamesere, thaier, filippinere og kinesere, kommer pakistanere dårligere ut på alle integreringsmål. I motsetning til pakistanere gifter folk fra denne gruppen seg svært ofte med etniske nordmenn, er i jobb og snakker norsk. Det pakistanske miljøet er sterkt preget av islam, noe som hindrer reell sammensmelting med det norske folk.

Tallene etterlater liten tvil om at det vi får høre om at pakistanere i Norge er så vellykkede og godt integrerte, kun er en myte.

Denne gruppen har i all stillhet bygd sitt eget parallellsamfunn, helt uten at det offentlige har skjønt dette.

Undertegnede skrev en sak i 2023 som ble felt i PFU. Der var noe av poenget at enkelte grupper opprettholder sine egne kulturelle og sosiale strukturer helt uavhengig av hvor lenge de har vært i landet. Artikkelen ble kalt dehumaniserende, men sannheten er at den pekte på noe som er et problem.

Men sannhet er noe som venstresiden i Norge ikke vil skal komme frem.