Sakset/Fra hofta

Varsellampene lyste utvilsomt rødt i den pakistanske kolonien i Oslo da Azra Gilani i Aftenposten den 30. april 2018 redegjorde for hvordan hun ble frosset ut av det pakistanske miljøet fordi hun var «blitt for norsk».

Den nå 69 år gamle Gilani har gått i rette med tvangsekteskapene og den sosiale kontrollen blant pakistanere i Norge, og er blitt uglesett fordi hun har latt sine egne barn velge ektefeller selv – angivelig en skam for andre pakistanere. 69-åringen har altså en vestlig mentalitet, og hun gjør seg tanker om hva som kreves for integreres i det norske samfunnet.

Dette har falt lege og skribent Attiq Sohail tungt for brystet. Tirsdag kom han i samme avis med et skarpt utfall mot Azra Gilani: Hun må ikke tro at hun har noe å lære norskpakistanere om integrering.


Attiq Sohail. Foto: Facebook.

Innlegget er en tour de force i frekkhet fra begynnelse til slutt. Hvordan kan denne angivelig arrogante kvinnen, som ikke har nære pakistanske venner, ha noen formening om hvordan norskpakistanere, mange av dem høyt utdannede, kan integreres?

Faktum er at norskpakistanere er en godt integrert, hardtarbeidende gruppe som ikke trenger belæring i integrering fra Azra Gilani.

Lysende eksempler finnes naturligvis overalt, men akkurat hvor hardtarbeidende denne gruppen er, vet vi etterhvert nokså mye om. Den lave sysselsettingsgraden og den jevnt over korte deltagelsen i arbeidslivet er for lengst påvist statistisk. Glemt er heller ikke saken med den epidemiske utbredelsen av svindel i den delen av arbeidslivet hvor mange pakistanere har gjort seg gjeldende, nemlig taxi-bransjen i Oslo. Snusk og korrupsjon mangler heller ikke i andre private eller offentlige bransjer.

Sohails metode består dels i å fornekte virkeligheten:

De fleste norskpakistanere er like opptatt av barneoppdragelse som nordmenn og deltar på lik linje med dem i barneaktiviteter. Hun bygger videre under myter når hun påstår at fedrene tar kontrollen og at norskpakistanere ikke finner ektefeller selv.

Hans eget miljø er intet mindre enn et eksempel til etterfølgelse:

Det er egentlig på tide at norskpakistanere fremstår som et forbilde for nye minoritetsgrupper som har ankommet Norge nylig, som for eksempel syrere.

For å få dette til å gå opp, er det selve begrepet integrering som må tømmes for innhold. Sohail erkjenner at mange pakistanere gifter seg med sine egne, men so what, liksom?

Gilani blander også kortene når hun ser på ekteskap på tvers av kulturer som et vitnesbyrd på integrering. Det har ingenting med integreringen å gjøre.

Man bør utvilsomt gifte seg av fri vilje, og om man føler at kjemien lettere stemmer med en fra samme kultur, betyr det ikke at man er dårlig integrert. Integrering handler ikke om å gi avkall på sine grunnverdier.

Påstandene er så slående i sin absurditet at mange sannsynligvis mister pusten og ikke vet hvor de skal begynne. Visse grunnverdier er for eksempel uforenlige med det norske samfunnet, og det er et veletablert sosiologisk faktum at ekteskap er det beste målet på integrering.

Og om en pakistaner synes det er så mye lettere å forholde seg til den pakistanske kulturen enn den norske at ekteskap med en nordmann er utelukket, krever det en astronomisk skamløshet å påberope seg å være integrert i Norge.

Dette kan enhver overbevise seg om ved å gjøre et tilsvarende tankeeksperiment. La oss si at en gruppe nordmenn koloniserer et annet land og gir et like stort sosialt og økonomisk nettobidrag som pakistanerne har gitt til Norge, for deretter å gifte seg internt i den norske gruppen og påberope seg å være en modell til etterfølgelse hva angår integrering i det nye landet.

Dette er nokså fjernt fra situasjonen for nordmenn i Spania, men kunne noen klandre spaniere dersom de stilte seg bryskt avvisende til en lignende freidighet? Hvordan ville den blitt mottatt i Pakistan – eller for den del i et hvilket som helst land utenfor den selvpiskende delen av Europa?

Sannheten er at en slik gruppe av inntrengere er et fremmedelement. Men Sohail tar sjansen på at ingen påpeker dette åpenbare. Han kan alltids parere en slik selvfølgelighet med påstander om rasisme, det ville ikke være første gang.

Artikkelforfatteren avleder oppmerksomheten fra sitt tyveri av integreringsbegrepet med ufine angrep på Gilani: Hverken ordforrådet eller kunnskapene hennes er noe å skryte av, og andre pakistanere driver mer med vintersport.

«Det er på høy tid med anerkjennelse av minoritetsgruppens rosverdige innsats», skriver Sohail avslutningsvis. Det er snarere på tide å erkjenne at nitti prosent av denne gruppen aldri ble en del av det norske samfunnet, og ikke har til hensikt å bli det.

Men slik løgnen, forstillelsen og hykleriet er en integrert del av islam, gjør Sohail også disse tingene til en væremåte. I den grad offentligheten blir med på den falske leken, er det som om den selv forsøker å integrere seg inn i noe fremmed. Pakistansk blir den imidlertid ikke. Ei heller forblir den norsk, for den saks skyld. Den ender ganske enkelt opp med ikke å være noenting.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.