Sakset/Fra hofta

Regissør Imtiaz Rolfsen tar et oppgjør med ekteskapsmønsteret til pakistanerne i Norge. De viderefører tvangsekteskap av kulturelle og ikke minst økonomiske grunner. Termen «arrangert ekteskap» er noe tull. Det er ufrvillig, og folk blir ikke lykkelige, sier Rolfsen i et intervju med P2s Sånn er livet.

Rita Karlsen i Human Rights Service har hørt intervjuet og legger til noe fra egen erfaring.

Imtiaz Rolfsen forteller da også at ikke alle pakistanere i Norge verdsetter det han sier. I alle fall ikke «offentlig», i betydning det pakistanske miljøet. Når han er i brylluper, som er en relativt hyppig hendelse, så blir han ofte spurt om hva han gjør der. – Du er jo imot arrangerte ekteskap, sier de. Men på tomannshånd har pipen en annen lyd. Hvilket også jeg har opplevd mange ganger. Eller riktigere sagt: De fleste gangene. For disse tvangspåførte arrangerte ekteskapene er sjelden lykkelige. De ivaretar sjelden menneskene i dem. Noe Imtiaz Rolfsen også bekrefter i sitt intervju. Men det nytter bare så altfor sjelden å stå imot. Miljøets jernhånd har kraftige virkemidler, ett av dem er fullstendig utstøtelse fra familie og miljø. Ikke minst hva gjelder penger.

Imtiaz Rolfsen forteller om en av fetterne sine. En svært velintegrert fyr, som var den siste på jord som ville gifte seg arrangert med ei fra landsbygda i Pakistan. Han prøvde å stå imot, men presset ble så umenneskelig at han likevel gav etter. Presset kom først og fremst fra hans brødre sine koner – hentet på landsbygda i Pakistan. En av dem hadde en søster i Pakistan, en søster som trengte et visum. Selv om denne fetteren kjempet for å slippe et slikt ekteskap, utløste det også tvil hos han. Han visste at hvis han sa nei ville han bli utstøtt. Det ville også innebære at familien ikke ville hjelpe han økonomisk, eller på annen måte bidra, og de ville heller ikke akseptere hans eventuelle valg av ektefelle. Selv om hun skulle være norskpakistaner. Han begynte også å stille spørsmål ved seg selv som «norsk». Ville han bli «helt norsk»? Ville han fylle i helgene og bli en kald, avvisende fyr, som mange norske oppfattes som, ville han virkelig det?

Giftet han seg etter familiens ønske, kunne han derimot leve rimelig bekymringsløst. Familien ville stille opp, og han kunne fortsette å leve etter de verdier som for han er mest sentral. Noe norsk og noe pakistansk.

Kona kom fra landsbygda i Pakistan. Og det ble en katastrofe. De hadde ingenting til felles. Fetteren prøvde å integrere kona i Norge. Hun lærte det norske språket. Han ønsket at hun skulle ta del i det norske samfunnet, slik at de fikk noen fellespunkter i samlivet.

Men det gikk ikke. De ble skilt. Og skylden for det tillegges fetteren – han lærte sin kone det norske språket og lot henne ta del i samfunnet. Med andre ord: han leflet med kvinnerollen. En fugl i bur flyr når døren åpnes.

Godtar tvangsekteskap i redsel for Frp