Nytt

Politidirektoratet har laget en rapport som anslår at politiet trenger 3.700 flere folk frem til 2020, fordi innvandringen stiger med 1 million. Likevel går politidirektør Ingelin Killengreen ned i spagaten for å unngå å bli misforstått: satsingen skyldes ikke at innvandrere er mer kriminelle.

Killengreen hadde stått seg på å snakke mer rett ut av posen. Statistikken viser det motsatte av hva hun sier:

Med det sterke innvandrerfokuset i rapporten er politidirektøren redd for å bli misforstått. Hun presiserer at behovet for flere politifolk er knyttet til befolkningsveksten, ikke til hvilken del av befolkningen som vokser.

For henne er det viktig å få frem at innvandrerne ikke er mer kriminelle som gruppe enn nordmenn flest, men at ikke-vestlige innvandrere lett havner i en sosial undergruppe med de farer det innebærer for å bli involvert i kriminalitet. Samtidig er innvandrerkvinner kraftig underrepresentert i kriminalstatistikken.

Statistikken viser at noen innvandrergrupper er overrepresentert på krimstatistikken, feks. over voldtekt. Det var det en enslig politimann som gikk ut med i 2001. Etaten som sådan hadde ikke ført statistikk. I Oslo står innvandrere for totredeler av voldtektene.

Killengreen jobber tett opp mot den politiske ledelsen og tar farge av det: språket er polert og nøytralt. Men det tjener ikke politiets sak overfor innbyggerne, som tross alt er de politiet skal betjene.

Killengreen kunne diffrensiert kriminaliteten: østeuropeiske bander, organisert kriminalitet, gjengdannelser med betydelig innslag av innvandrere, og voldtekter, som leder tanken hen på holdninger og kulturer. Killengreen gjør innvandrere til en sosial underklasse og ofre. Det vet vi er feil. Det har også noe med bevisste valg av verdier å gjøre. Skal ungene vokse opp som norske eller utenlandske? Hva skal jentene få lov til?

Man trenger ikke mer enn bla om i avisen for å lese at statssekretær Libe Riber Mohn går ut mot mødrene som vil bestemme hvem barna skal gifte seg med. Hun sier de må ta et oppgjør med sin egen bakgrunn og kultur. Aftenposten har skrevet om presset mot barn med innvandrerforeldre om hvem de skal gifte seg med:

Et økende antall ungdommer i Norge, særlig jenter, søker hjelp for å unnslippe planlagt eller inngått tvangsekteskap eller annen æresrelatert vold som innestengning og ekstrem kontroll.

I en årrekke har minoritetsmiljøer fremhevet skillet mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap hvor foreldre foreslår kandidater som barna kan velge eller vrake. Men i går uttalte flere eksperter til Aftenposten at psykisk press er utbredt i minoritetsmiljøer hvor arrangert ekteskap praktiseres. Mors tårer er mer effektive enn fars trusler. Jurist med spisskompetanse på tvangsekteskap, Terje Bjøranger, som er tidligere leder av det statlige Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, mener tiden er overmoden for at innvandrermiljøer revurderer tradisjonen og ser konsekvensene av den.

Giftemål er en transaksjon med mange interesser og hensyn.

Det kalles ikke tvangsekteskap, for ingen bruker fysisk vold. Det kalles arrangert ekteskap fordi foreldrene foreslår ekteskapskandidater som ungdommen kan velge eller vrake. Men ifølge flere eksperter på tvangsekteskap er psykisk press svært utbredt. Og etter loven er psykisk press like mye tvang som fysisk press.

– Psykisk press er hovedproblemet rett og slett, sier jurist Terje Bjøranger. Inntil i vinter ledet han det landsdekkende kompetanseteamet mot tvangsekteskap. Han mener at arrangerte ekteskap ikke bare er en pakt mellom to personer. Det handler om familiebånd, kaste, økonomi, religion, migrasjonsforpliktelser ved at man hjelper et familiemedlem til Norge og familietradisjoner som søskenbarn-
ekteskap.

– Når så mange har aksjer i ekteskapet, kommer familiens hensyn foran individets. Men denne modellen passer ikke for ungdom som er født og oppvokst i Norge. Uten arrangerte ekteskap ville det ikke vært tvangsekteskap. Tiden er overmoden for at innvandrermiljøer som praktiserer arrangerte ekteskap, revurderer tradisjonen og ser konsekvensene av den.

Statssekretær Rieber-Mohn tar et oppgjør med denne kulturen.

-Det er helt uakseptabelt at mødre utelukker ekteskap på grunn av etnisitet, selv om de mener det er til beste for barna. Det bryter med norsk lov og internasjonale konvensjoner.

Hvis norske nektet ekteskap pga religion eller etnisitet ville det uten nøling bli kalt rasisme. Rieber-Mohns språkbruk er så langt man tør gå: man beklager og fordømmer diskriminering, for det er hva det er – på etnisk grunnlag. Rieber-Mohn burde også sagt at dette ikke er en privatsak. Diskriminering er en sak for det offentlige. Det skaper segregerte samfunn. Hvilke syn vil de ha på ikke-muslimer, hvordan vil deres kvinnesyn bli og hvordan blir ungene oppdratt?

Dette kan man gi uttrykk for på seminar. Men det er noe av grunnen til at Norge trenger 3.700 nye i politiet. Tvangsekteskap skaper ulykkelige foreldre og ulykkelige unger.


Økt innvandring krever flere politifolk

Mødre ønsker å godkjenne ektefelle

Flere melder fra om tvangsekteskap