Kommentar

Til venstre: Hege Storhaug (foto: Facebook). Til høyre: Seyran Ateş (foto: Jens Kalaene / dpa-Zentralbild / Scanpix).

Den 5. desember tildeler Universitetet i Oslo menneskerettighetsprisen for 2019 til jurist, forfatter og imam i den liberale Ibn Rushd-Goethe-moskeen i Berlin, Seyran Ateş. Prisen er sikkert vel fortjent, men hvorfor får Ateş pris og ikke Hege Storhaug? De sier jo praktisk talt det samme.

Universitetet i Oslo presenterer Seyran Ateş slik:

Seyran Ateş er utdannet jurist. Hun er født i Istanbul, har tyrkisk mor og kurdisk far, og kom til Tyskland da hun var seks år gammel. Hun har gjennom en lang karriere jobbet for ytringsfriheten, menneskerettigheter og mot religiøse fordommer. Ateş er spesialist i straffe- og familierett, og har blant annet arbeidet for å få på plass lovgivning i Tyskland som beskytter mot tvangsgifte.

Hun har også skrevet en rekke bøker. Som jusstudent og rådgiver for tyrkiske kvinner ble hun på 80-tallet utsatt for et attentat, og fra 2006 til 2012 stengte hun advokatpraksisen på grunn av gjentatte dødstrusler. I 2017 etablerte hun den liberale Ibn Rushd-Goethe-moskeen i Berlin.

I invitasjonen fra UiO heter det blant annet at «Arrangementet krever påmelding og det vil være streng adgangskontroll med sjekk av ID mot påmeldingslister». Dette skyldes at helt siden Ateş for ti år siden ga ut boken «Islam trenger en seksuell revolusjon», har hun levd med politibeskyttelse. Da Hege Storhaug for noen år siden var på lanseringsturné med boken «Islam. Den 11. landeplage» (kan kjøpes her), ble hun beskyttet av politiet. Storhaug lever i dag på hemmelig adresse.

Selv om Ateş og Storhaug har sammenfallende agendaer og budskap, slutter også de fleste likheter ved trusselbildet de lever under.

Når en muslim kritiserer islam, møtes vedkommende stort sett med empatisk forståelse fra pressen, politiske ledere og dem med «riktige meninger» i det som på folkemunne gjerne kalles det anstendige kommentariatet. I Seyran Ateş’ tilfelle vanker det til og med en egen menneskerettighetspris og stor stas.

Men når for eksempel Hege Storhaug sier det samme som Ateş, hyler de samme menneskene som omfavner Ateş opp om hatprat og islamofobi. Anklagene om rasisme sitter løst, og selv en politisk løs kanon som Abid Raja skjønner etterhvert hva som legges i begrepet brunbeising.

Denne åpenbare asymmetrien mellom hvem som kan eller ikke kan kritisere islam, burde for lengst ha vært en øyeåpner for alle som er opptatt av debattklimaet i Norge og hvordan vi som nasjon utvikler oss. Det er et bekymringsfullt trekk ved et samfunns intellektuelle tilstand når et budskaps innhold – i dette tilfelle om frihet for kvinner og barn – gang på gang overskygges av hvem som er budbringer.

Ateş var tidligere i år i Norge for å lansere boken om seksuell revolusjon i islam. Aftenposten og Dagbladet dekket hennes besøk. Det er interessant å se hva disse to avisene skrev, og hvor lite kontroversielt det åpenbart er når islamkritikk fremføres av en muslim:

Muslimske Seyran Ateş kjemper for seksuell frigjøring: – Da jeg vokste opp, var burkini eller hijab for skolejenter utenkelig

Hun ser på seg selv om en reformator, på lik linje med Martin Luther, og har fortsatt tro på en islamsk revolusjon.

– Revolusjonen kommer, holder Ateş fast.

Men hun er også bekymret for islams fotfeste og utbredelse i Europa.

– De radikale kreftene i islam er blitt rikere og mektigere, også i Europa. Flere barn helt ned til barneskolen bruker hijab og faster under ramadan. Det er ikke en positiv utvikling, sier Ateş.

For skams skyld skal nevnes at Ateş fikk litt kritikk da hun sist gang var i Norge. Aftenpostens faste skribent, Mohammad Usman Rana, stiller seg kritisk til henne.

At hun vil revolusjonere islam uten å være skriftlærd selv, får noen til å reagere. I en kronikk i Aftenposten stiller den norske forfatteren og legen Mohammad Usman Rana spørsmål ved Ateş’ troverdighet som muslim og kaller henne «en sekstiåtter i islamsk kamuflasje».

– Veldig mange av mennene som leder de muslimske organisasjonene, har heller ikke studert islam. Rana er selv lege, men likevel forbeholder han seg retten til å snakke om min moské og skrive bøker om islam, svarer Ateş sikkert.

Om Ateş er «en sekstiåtter i islamsk kamuflasje», er Rana en islamist i legefrakk og vestlige klær. I fullt dagslys og uten politibeskyttelse 24/7. Hensynet til religiøse dogmer går i Ranas verdensbilde foran blant annet barns rett til frihet. Slik sett kan han neppe kalles særlig norsk, og paradoksene over hvem som kan si hva uten å frykte noe som helst fra «sine egne» står i kø.

Seyran Ateş kom fra Tyrkia til Tyskland som seks år gammel i 1969, og har opplevd dramatiske endringer i hvordan muslimske diasporaer har utviklet seg i Europa siden den gang. Unge muslimer blir i dag møtt med en holdning fra sine egne om at man kan ikke leve vestlig og være muslim samtidig. Det er haram. Muslimer deler i økende grad verden i halal og haram, noe Ateş ikke opplevde som ung.

I boken forteller hun om en skam forbundet med seksualitet, som var vanskelig å forstå. For eksempel at muslimske jenter ikke kunne spise banan offentlig, mens gutter kunne klø seg i skrittet uten å bli irettesatt. Likevel var det en annen tid, mener hun. Hijab på skolen var utenkelig. Ingen hadde hørt om burkini.

– Da vi skulle ha svømmeundervisning på skolen, fikk jeg en lapp med hjem om hva vi måtte ha med. Moren min kunne ikke lese tysk, så naboen forklarte hva det sto. Vi gikk på butikken, og moren min spurte: bikini eller badedrakt? forteller Ateş.

– Det var jo det samme for meg, så lenge den var rød. For en niåring er favorittfargen det viktigste!

– Vi må våkne opp, for barnas skyld. Jeg har ikke noe problem med at kvinner bruker hijab hvis de ønsker det selv. Men å dekke til små barn er å seksualisere dem, og det vil jeg ikke akseptere, sier Ateş.

Hun mener det er resultatet av misforstått integrering.

– Å beskytte minoriteter handler ikke om å akseptere alt de har med seg. Det er ikke lenge siden kvinner i Europa måtte kjempe for grunnleggende rettigheter, det må vi ikke glemme.

Ateş kjempet lenge en kamp mot tvangsekteskap i Tyskland, som omsider ble forbudt i 2011. Men kampen kostet, for vi lever i en tid da det å påpeke fakta knyttet til kulturer eller religioner er lik hatprat.

– Det eneste jeg gjorde, var å påpeke hvilke grupper som praktiserer tvangsekteskap. Flesteparten kommer fra muslimske land. Da begynte de å kalle meg «en fiende av islam». Men det er ikke religionen som påbyr tvangsekteskap, sier Ateş.

Som Ateş selv påpeker, praktiseres islam ulikt over hele verden. Islam er da heller ingen «rase», slik noen synes å mene. Hun har derfor fått kritikk for å generalisere og tegne et stereotypisk bilde av muslimske innvandrere.

– Jeg generaliserer de ortodokse muslimene. Det står jeg ved. Jeg generaliserer de konservative lederne, mullaene, kongene og det samfunnet de ønsker å skape. Men bak dørene og gardinene er revolusjonen allerede i gang. Lesbiske kvinner i Egypt lever sammen, men later som de er venninner. Alle vet om festene i Iran der unge muslimer tar av seg sløret. Det er en kamp for frihet, mener Ateş.

Dagbladets dekning var i kjent stil mindre subtil og mer rett på sak. Avisens anmelder fremhever utropet «Jeg vil knulle hvem jeg vil» som Ateş’ uttalte motivasjon for å skrive boken. Altfor mange respekterer ikke at muslimske kvinner kan ha slike ønsker.

I hennes øyne er heller ikke æresdrap et brudd med islam, men et ekstremt uttrykk for dens syn på kvinnen.

Det argumenterer hun godt for gjennom de åtte kapitlene. For eksempel ved å vise at det er moralsk forbudt for kvinner å være seksuelt aktive før ekteskapet. Ved å argumentere for at kvinner er sexslaver i ekteskapet og til enhver tid skal stå til mannens disposisjon – selv om hun sitter på en kamel, som det står i en av tekstene hun siterer, eller lager mat til mannen. Hun kritiserer også muslimske menn for å ha Muhammads seksuelle omgang med sine mange koner som forbilde og begrunnelse for utroskap og hor. I kapitlet «Kvinner i islam – undertrykt, foraktet, begjært som seksualobjekter» tar hun opp besettelsen av jomfruer, mytene om bryllupsnatta og faren kvinner kan komme i om de skiller seg.

Anmelderen konkluderer med et bilde av islam der kvinnen er systematisk undertrykket, og der fordømmelsene av legninger som ikke er heterofile, er skremmende og mange.

Burkini, barnehijab, homofobi, kvinneundertrykkelse, æresdrap, et naturlig forhold til seksualitet, islams fremmarsj i Europa… Listen kan gjøres mye lenger. Problemene knyttet til alt dette har Hege Storhaug påpekt i flere tiår, og stort sett bare fått kritikk, hets, trusler og sjikane slengt etter seg fra en nesten samlet og kompakt presse, blinde politikere og konservative muslimer.

Er det noen som fortjener en pris snart, så er det Hege Storhaug. Hun har hatt rett hele tiden, og stått opp for helt grunnleggende verdier der andre med fullt overlegg har ofret kvinner og barns frihet i jakten på egne posisjoner og egen, politisk vinning.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!