Kommentar

Danskene har et uttrykk: betongsosialisme, om folk hvor ideologien lå som betong i hodet. Dagbladets Marte Michelet gir eksempel på at den politiske korrekthet også kommer i en betongutgave. Hennes kommentar på kvinnedagen representerer et lavmål i politisk debatt: Brun feminisme.

At Michelet får lov å male Hege Storhaug i brunt hefter også ved avisen. Betong-PC er et alternativ i den situasjonen venstresiden befinner seg i: Skal man møte islamismen ved å ta et oppgjør med antidemokratiske krefter og våge å kritisere illiberale trekk ved innvandrernes kultur, slik danske SF nå gjør, eller skal man slå tilbake og male noen fremskutte personer i brunt for å skremme andre fra å slå følge?

Marte Michelet er ikke alene. Andreas Malm gjør det samme i Dagens Nyheter. Metoden er velkjent og utprøvd. Lenin og bolsjevikene gjorde den til et spesiale: å fremstille et karikert bilde av motstanderen, når vedkommende forsvarer seg bruker man det til å forsterke angrepene. Det er aldri snakk om fair debatt. Det er karakterdrap. Da som nå er det en farlig øvelse: det finnes mennesker der ute som kan ta karakterdrap på ordet. Hvis en «ansvarlig» avis skriver at Hege Storhaug er en brun islamhater, hvorfor skulle man ikke stoppe kjeften på henne hvis anledningen byr seg?

De som bringer debatten ned på et nivå hvor det er mulig å servere slikt vrøvl bærer også et ansvar. Herunder de fleste norske redaktører, i deres allergi mot å ta opp sammenhenger. Aftenposten har påvist forbindelsen mellom drosjesvindelen i Oslo og Pakistan. Man kunne skissere en rekke problemstillinger, som viser hvilke utfordringer Norge står overfor av personlige kontakter og korrupsjon. Opprullingen skyldes i første rekke et par dyktige journalister. I saken om de terrormistenkte somalierne har mediene og ekspertene vist at man altfor lett lar bortforklaringer og unnskyldninger få dominere. Man tør ikke stille spørsmål ved motiver og agendaer. Dette er ytringsfrihet i praksis. Det er valgene i de konkrete saker som avgjør hva slags debatt vi får om de fundamentale verdier. Når innvandrere ser hva medier og eksperter sier, trekker de sine konklusjoner. Hvis ikke journalister i et fritt land våger, hvordan skal de kunne utfordre de som bruker vold og trusler?

Marte Michelet og Andreas Malm opererer i en kontekst. Det samme gjør Iffit Qureshi og Mohammad Usman Rana. Norske redaktører og journalister må gjerne late som om de ikke forstår hvilke signaler som sendes ut når de trykker deres aggressive utfall, virkningen er der like fullt.

Det er symptomatisk at Michelet ikke nevner islams kvinneundertrykkende sider, og slett ikke islamismen som er et homoerotisk mannsforbund i krig mot kvinner.

Det vi ser er at den generelle hetsen mot muslimer, basert på ideen om at de truer «vår» likestilling, nå fører til stadig flere direkte angrep på europeiske innvandrerkvinner, både fysisk og juridisk. Det måtte bli sånn. Det er dette som er den tragiske konsekvensen av den nye islamofobe feminismen, som prekes av alt fra nynazistiske grupper til tilsynelatende velmenende organisasjoner som Human Rights Service.

Over hele den vestlige verden har Hege Storhaug-aktige aktører dukket opp og gjort felles sak med krigshissere, høyrepopulister og kristenfundamentalister. Gjennom å skyve omskårne, tvangsgiftete og voldsutsatte minoritetskvinner foran seg har disse Storhaugene gitt legitimitet til en antimuslimsk høyrebølge som sveiper over Europa og USA med skremmende styrke.

Så kan man innvende at en naiv kosepolitikk, spesielt fra kulturrelativistiske feminister, har spilt ballen rett i hendene på den rasistiske høyresiden, og at slike som Storhaug er de eneste som er «politisk ukorrekte» nok til å angripe de grufulle overgrepene mange muslimske kvinner utsettes for. Men det voldsomme søkelyset på islam som fiende styrker ikke muslimske kvinners frihet og likestilling – tvert imot utgjør det et direkte hinder for å føre en offensiv og vellykket feministisk integreringspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i vesten. Vi høster som vi sår.

Ja, det gjør vi så sannelig. For at ikke noen skal være i tvil om hvor Michelet står, skriver hun at kvinnene i Afghanistan faktisk har det verre idag enn under Taliban.

Men den nedslående realiteten i Afghanistan sju år etter står å lese i to nye rapporter: Undertrykkingen av afghanske kvinner er like ille som før invasjonen, om ikke verre.

Satanistbandet «Mayhem» støttet i sin tid AKP (m-l) fordi partiet forsvarte Pol Pot. Michelet lever opp til denne tradisjonen.


Brun feminisme

Les også

-
-
-
-
-
-