Kommentar

Marte Michelet fortsetter å svinge svøpen over islamofobe. Men det gjør også en gammel traver som Erling Ramnefjell, og her er det et helt folk, danskene, som holder på å bli fordervet. Kan det tenkes at det er Dagbladet det er noe feil med?

Dagbladet er tabloid og følgelig schizofren. Nå slås drapet på Martine Vik Magnussen bredt opp. Hvilke følelelser tror Marte Michelet at dette drapet utløser hos en masse mennesker – overfor en bestemt type arabiske menn? Ifølge MMs bok er dette å regne som rasisme, likevel er det nettopp slike følelser avisen bidrar til. Hva foreslår MM: En fremstilling som er renset for beskrivelser av gjerningsmannen som berører etnisitet? Slik svenske aviser konsekvent gjør. Da ville nok opplaget falle ytterligere, hvis man ikke får innført samme restriksjoner på konkurrentene. MM vil sikkert mene at karakteristikken av drapsmannen er en klisjé – rik arabersønn, som rømmer hjem. Men hva gjør avisene når klisjeeene slår til og viser seg å være virkelighet? De beskriver virkeligheten så godt det kan la seg gjøre, og kanskje frir de også litt til stereotypene i mangel av mer lødig stoff. Hva gjør kommentatorene? Man skulle kanskje forvente at de problematiserte dette møtet mellom klisje og virkelighet. Men gjør Dagbladets kommentatorer det? I stadig mindre grad. De hamrer heller løs på leserne! John Olav Egeland skriver om «hvite villaer svarte av hat», og MM skriver om sexister og rasister som skjuler seg bak bekymring for kvinners likestilling. Hykleri må vite. Men hvem er den største hykleren?

MM og redaksjonen var overrasket over raseriet etter den første artikkelen, «Brun feminisme». Det er helt utenfor deres horisont at de faktisk fyrer opp under sinnet og raseriet.

Igår var MM ute igjen:

At mange av dem som gir seg ut for å være opptatt av likestilling og muslimske kvinners rettigheter, i realiteten er urtypiske rasister og sexister. Det mange nekter å ta inn over seg er at dette ikke bare gjelder en og annen gærning, men at samtlige av de høyrepopulistiske partiene i Europa nå har oppdaget hvor opportunt det er å bytte ut «innvandrerne stjeler jobbene våre» med «innvandrerne undertrykker damene sine».

Problemet for Dagbladet er at leserne forstår mer enn redaksjonen. Da har avisen et stort problem.

Det finnes ikke nyanser i MMs verden. Det finnes for det første ingen reell grunn til at folk reagerer. Det er snakk om en «brun» reaksjon. Dette er en religiøs besettelse hos venstresiden. For å piffe seg opp drar man frem den «brune» tåteflaska. Ingenting piffer opp som den. Når man kan bade seg i lyset fra en ny brun trussel, har man bekreftet sin eksistensberettigelse. Hvorfor man må stå vakt. MM snakker til og med om et «maktskifte»! Ingenting duger som 1933 og den fascistiske trussel. Nok en gang.

MM maler frem en konspirasjon. At en ny svart internasjonale reiser seg i Europa, med islamhat som fane. Det finnes et ytre høyre som bruker innvandring til mobilisering, dette er ikke noe nytt. Det har tiltatt etter 9/11 og økende problemer med integrasjon. Men reaksjonen på situasjonen i Europa favner langt bredere. I stedet for å se nyansene, maler MM alle med samme brune saus. Det er latterlig å slå Hege Storhaug og Human Rights Service sammen med Front National og Vlaams Belang. MM roter også med brødrene Anfindsen, hvilket ikke akkurat tyder på at hun setter seg inn i sakene.

MM er del av en militant oppjustert venstreside som ser seg tjent med å lage en karikatur av en kontra-jihad som «vår tids farligste ideologi». Den samme tendensen finnes i Sverige, der Andreas Malm får utfolde seg fritt i Dagens Nyheter. Det er bare et tegn på hvilket intellektuelt forfall det offisielle Sverige har opplevd på kort tid. Hele det svenske klimaet er blitt et «ikke se, ikke høre». Som en svensk akademiker fortalte meg i København nylig: I København kan man gå inn i en bokhandel og finne et vell av utenlandske og oversatte bøker om islam og Vesten. I Sverige oversettes så godt som ingen av dem.

MMs militante linje er spesiell. Erling Ramnefjell representerer Dagbladet som avis. Derfor er hans kommentar om Villy Søvndal enda mer nedslående. Som kjent har SF-lederen tatt bladet fra munnen om muslimer som ikke ønsker å integreres og bedt dem finne seg et annet land hvis de vil leve under sharia. Man skulle forvente at en slik helomvending ville avfødt visse refleksjoner hos en pressemann, men nei. Ramnefjell siterer Politikens redaktør Tøger Seidenfaden:

«Jo, man skal bare si noe stygt om innvandrere i alminnelighet
og muslimer i særdeleshet. Så går resten av seg selv. Så
enkelt, ja, så primitivt er det blitt».

Vet ikke Ramnefjell at Seidenfaden er en meget spesiell avismann som spiller en egen rolle i debatten om Danmark og muslimer?

Ramnefjell konstaterer at dansk politikk er «infisert». At Søvndal tok et oppgjør med anti-demokratiske krefter kaller han for «krakilsk».

Resultatet av Søvndals nyorientering og nærmest krakilske retorikk er at SF stiger mot himmelen på meningsmålingene. To målinger på rad viser at SF nå er større enn storebror.

Han siterer kritikken fra Enhedslisten som om den er verdt å lytte til, mens SFs fremgang selvfølgelig er populistisk.

Lenger ute på venstresida høster Villy Søvndal bare hån for sin nye politiske kurs og sin brutale retorikk. Lederen for det venstreradikale småpartiet Enhedslisten, omtaler ham f.eks. som «Villy til hva som helst».

I realiteten havner Dagbladet på samme posisjon som Asmaa Abdol-Hamid, og det er fare for at SV gjør det samme. Hennes anbefaling er «Stå fast».

Det er jo for det første åbenlyst, at venstrefløjen ikke har nogen overbevisende analyser, politik og ikke mindst praksis, når det gælder de udfordringer, vi står over for, når man taler om det, som ofte kaldes det multikulturelle samfund.

Enten stikker man hovedet i busken, som Enhedslisten, eller også sælger man ud af arvesølvet som SF. Men man skal i stedet tage ordentligt fat og stå fast.

Man skal sige klart og tydeligt nej til racisme, diskrimination og forskelsbehandling. Og så skal man udvikle nogle modsvar til den herskende fortælling om civilisationernes eller kulturernes sammenstød.

For hvis ikke venstrefløjen kan påpege, at for eksempel urolighederne gennem de seneste par uger drejer sig om et socialt oprør, hvor socialt marginaliserede grupper siger fra, hvem skal så?

Og det leder frem til den anden erkendelse, som venstrefløjen må gøre sig: Man skal ud fra sine kontorer og ud i virkeligheden. Ud der hvor det sker.

Ud og møde de folk, man i 1. maj-taler og ved andre festlige lejligheder siger man taler for og vil støtte.

Under valgkampen rejste jeg rundt og talte med, hvad jeg ikke er bleg for at kalde dele af den nye underklasse. Det er også der, jeg bevæger mig rundt i min hverdag.

Men hvor er resten af venstrefløjen?

Hvis man vil udvikle konkrete, overbevisende og mobiliserende svar på for eksempel urolighederne, så må man altså bevæge sig derud. Eller herud, skulle jeg måske skrive, for jeg er her allerede. Danmark er ved at opleve dannelsen af en ny underklasse, og det er om noget venstrefløjens opgave at handle på det.

Det finnes absolutt krefter i det norske Arbeiderparti som ønsker å «ta en Søvndal». Men også det danske søsterpartiet har hatt lignende planer liggende i seks år, uten at noe har skjedd. Når det kommer til stykket våger man ikke.

Hvis norsk venstreside skulle velge samme linje som mikropartiet Enhedslisten og til dels Radikale Venstre, kan man være sikker på å gå undergangen i møte. Så mange innvandrerstemmer finnes ennå ikke. Det spøker også for Dagbladet hvis de fortsetter å hundse sine lesere og blottstille sin egen dumhet, slik MM og Ramnefjell gjør.

Det er alltid farlig å undervurdere sine lesere.

Muslimhore