Kommentar

Bilde: Jens Stoltenberg på besøk hos dronning Margrethe på Amalienborg slott 17. mars 2017. Hva snakker de om? Skiturer? Norsk natur? Minner? Eller betror de seg til hverandre? Margrethe er den eneste regent i Nord-Europa som forstår hva som skjer og har turt å si det. Har Jens turt å tenke i de baner? Det ser vi foreløpig ingen tegn til. Foto: Reuters/Scanpix Danmark

Alle valg i dag er velgernes dom over seg selv: Skal de vende om og se problemene i hvitøyet, eller skal de lalle videre med reising, gourmetmat og livsstil og leve et late-som-liv. I så måte er kommunevalget i Danmark dyster lesning.

Morten Uhrskov Jensen konstaterer i Jyllands-Posten:

Ellers er det valget i København, der påkalder sig interesse. De fire yderpartier SF, Det Radikale Venstre, Enhedslisten og Alternativet fik tilsammen vilde 46,1 procent af stemmerne. Alternativet fik 31.570 stemmer eller 10,5 procent, ret præcist hvad en meningsmåling fra juni måned viste.

Cirka halvparten av velgerne i Danmarks makt- og kraftsentrum, hvor problemene er mest følbare, stemmer altså for en politikk som betyr mer av det samme: en eskalering av problemene.

Mikael Jalving er klar:

Aktivt tilvalg

Kommunalvalget er nemt. Hvis du foretrækker, at større danske byer og områder udvikler sig i samme retning som større byer og områder i Sverige, skal du blot stemme på Enhedslisten, Alternativet, Radikale, SF, Socialdemokraterne, Venstre, Liberal Alliance eller Konservative. Disse otte etablerede partier arbejder – godt nok i forskelligt tempo – på at islamisere Danmark. Den eneste forskel er hastigheden, hvormed det foregår, og hvorvidt det skal ske aktivt eller passivt.

De rødgrønne partier foretrækker, at islamiseringen er et aktivt tilvalg; væk med det gamle, ind med det nye – eller som de siger i Frankrig: Ind med muslimer, ud med jøder.

Det er presis dét det handler om, og venstresiden i Norge står for akkurat det samme – et aktivt tilvalg: åpne grenser, mer islamisering. Mediene er deres viktigste ressurs; uten medienes konstante propaganda ville de aldri klart å overtale sentrumspartiene til å begå selvmord.

Høyresiden ikke stort bedre

Kim Møller, som har drevet Uriasposten.net, sier i et intervju med Information at det er noe galt når selv høyresiden er rød. Det er den også langt på vei i Norge. Når utenriksminister Eriksen Søreide drar til Myanmar for å lekse opp for Aun San Sau Kai, er det venstresidens syn hun misjonerer for: det overlegne, arrogante som flyr høyt på sin egen selvgodhet.

Europa er for nedadgående. Det har de faktisk fått med seg ute i verden. Derfor lytter de høflig til det Eriksen Søreide har å si, håper på penger og tier. De lar seg ikke affisere av de moralske oppstrammerne. Selv har de kontroll. Europa har ikke kontroll, hverken over indre eller ytre grenser.

Passiv islamisering

De etablerede blå partier foretrækker, at det sker passivt, dvs. ikke som en intenderet handling, men som en indirekte konsekvens under skyldig henvisning til eksplicitte og implicitte menneskerettighedskonventioner, muligvis fordi ingen så vil give dem skylden, mens de har travlt med effektiviseringer, forenklinger, skatte- og afgiftslettelser. Om ikke andet kan vi se frem til at køre til hospitalet eller vor egen begravelse i en billigere bil.

Det er ting som passer på Norge. Det sitter uhyre langt inne for Høyre aktivt å ta grep. Men det har oppstått en merkelig konstellasjon mellom Erna Solberg og Sylvi Listhaug. Jeg tror Sylvi lærer Erna noe om politisk retorikk og hvordan man driver mediene på defensiven. Det har Erna vist bare glimtvis. Sylvi har etter hvert trent seg opp til å bli stålhard. En tilkjempet ro, men hun har nerver som holder.

Sylvi underviser

Sylvi har et overtak eller et fortrinn: Hun vet noe Erna ikke helt forstår eller vet: Erna merker nok at vinden blåser i Sylvis retning, og hun vet hva som rører seg i Europa. Hun tenker at Sylvis politikk kanskje er det som skal til for å ri tigeren så den ikke stormer av gårde og gjør masse ugagn.

Dét er det selvsagt noe i. Men Erna vet ikke hvor det bærer. Hun tror kanskje at hun kan dra i bremsen når hun synes det går for langt, men når er det nok?

Poenget er at de er prisgitt krefter som er utenfor deres kontroll, f.eks. den politiske utvikling i Østerrike og Tyskland.

Lokal forankring en fordel

Sylvi har en annen fordel: Hun er fra et driftig område av landet, hvor det å klare seg selv står høyt i kurs. Erna er fra Bergen. De hadde neppe hatt like stor sans for hverandre hvis Erna hadde vært fra Bygdøy. Den personlige faktor spiller alltid en stor rolle.

Oslo-folk tror at de er verdens sentrum og at alt dreier seg om dem. Da ville landets statsminister kanskje trodd at den kulturelle tonen og de verdiene som Oslo-pressen forfekter, er det som skal følges. Morgenbladets lesere krysset med Klassekampen og Aftenposten. Disse avisene lider av Oslo-syken.

Denne narsissismen er enda sterkere i København. De har fått et nytt parti, Alternativet, som er en fortsettelse av fri sex, rus, en grenseløs selvutfoldelse, en grønn utvikling, gay culture og fri innvandring. Det er ikke noe problem.

Rett før valget lanserte de en kampanje: De mannlige medlemmene av ledelsen skulle sende inn bilder av sin tissemand, i slapp tilstand, og så skulle publikum gjette hvem tissemanden tilhørte. Men forslaget ble ingen suksess. Det fremsto som stupid, banalt. Det lå tett opp til den «frigjorte» kultur som er avslørt i Zentropa film, hvor jentene fikk 10.000 kroner cash for å kle seg nakne på fester.

Partiet fikk mye negativ oppmerksomhet, og ledelsen fossrodde.

Likevel kommer partiet inn med seks representanter i København, og får for første gang en såkalt borgermesterrepresentant, tilsvarende Oslos byråd. Alternativet fikk 10 prosent av stemmene.

Kritikken prellet av. Den frie livsstil, det grenseløse individet, kafélivet og den grønne bølgen betyr mer enn noen «tissemenn».

Nye Borgerlige, derimot, fikk kun inn én representant i hele Danmark, i Hillerød, utenfor København.

Det sier noe. Det sier at danskene sover. De vil at alt skal være som før. I Folketinget sitter Lars Løkke Rasmussen fra Venstre sammen med de konservative og med DF som støtteparti på utsiden. Det skjer ingenting.

Mikael Jalving sier DF må bestemme seg: Er det mest glad i seg selv, eller betyr Danmark mest.

Det samme kan man si om FrP. Betyr taburetter mest, eller Norges skjebne?

Jalving mener at DF skulle brutt med regjeringen og dannet regjering med Socialdemokraterne; dét partiet har beveget seg et godt stykke i «utlendingspolitikken».

Det skjer ingenting i Danmark. Velgerne vil ikke innse hva de stemmer på:

Lige nu strømmer tilflytterne til byen. Det vil naturligvis vende. Først flytter de rige, senere vil middelklassen rykke ud, og til sidst vil selv de rødgrønne bønfalde samfundet om evakuering.

De fattige derimod, underklassen, de er dømt til København og kaos, og det er her, deres erklærede venner, Enhedslisten, Alternativet, SF og Socialdemokratiet, svigter dem mest. Først er det underklassen, der får halal, islam, militser, det religiøse politi og moskeerne, se hvilken mangfoldighed. Siden er det alle andre. Først var der bandekrig; siden blev der borgerkrig.

Oslo er inne i den samme utviklingen.

Derfor er det som skjer i Danmark en viktig pekepinn. Alle valg blir en avstemning der velgerne får spørsmålet om de tør holde dommedag over seg selv.

Eller om de skal lytte til Bøygen og fortsette å gå utenom.

 

Kjøp Lars Hedegaards fremtidvisjon av Danmark her!