Kommentar

Bilde: Lystavlen på OSL gjør det firmaer tidligere har gjort når de har realisert den skjulte goodwill som ligger i samvirke.  Nå er det «goodwill» i nasjonalstaten Norge som kapitaliseres: Gamle dyder selger Norge. OSL er noe langt mer enn en sted man reiser til og fra. OSL selger en livsstil, et budskap. 

København er hva Oslo ikke kan bli: en hovedstad bygget over århundrer med alt det innebærer av lange gater og historiske bygg. Derfor er København på mange måter fortsatt vår hovedstad. Oslo var, er og blir en liten handelsby i sammenligning.

Men det betyr også at København viser oss hva som skjer med oss selv. København har mye større muligheter til det gode liv enn vi har. Det er nok å ta av. De historiske bygningene som har tilhørt forsvaret, handelskompanier og marinen omgjøres til moderne boliger for caffè-latte-segmentet. Det kalles gentrification, forvandling, enten av lavklassestrøk eller historiske strøk til boliger for den hippe middelklassen. Det appellerer til oss fordi det spiller på vårt svermeri for historien. Men det er historie som kulisse for våre selvsentrerte liv.

Historien er ikke mer, den virksomheten som utspant seg, er bokstavelig talt borte. Den urbane middelklassen kan rykke inn. Jeg møter det i Rigensgade, som går ut fra Kongens have, hvor det ligger et enormt Garnisonsbygg, som et boligfirma vil forvandle til Garnisonshaven. Du får alt: gammelt hus, med en stort indre gårdsrom, på størrelse med en ekserserplass. Du har historien i ryggen og kan leve et beskyttet liv i det indre gårdsrom. I prospektene er det vinkjeller, atrium og jeg vet ikke hva. Danskene har god smak og sans for det gode liv. Jeg er selv ikke upåvirket.

Men det kan også bli vår bane.

De som styrer samfunnet, er ikke først og fremst politikerne, de er mer administratorer.

De som styrer, er et sjikt av mennesker som lever av å manipulere symboler: innen medier og multimedier. Symbolforståelse og kommunikasjon er samfunnets hovedåre. Denne klassen av mennesker har utviklet en felles forståelse som sier at du skal være hipp, og hvis du er hipp, vil det ordne seg. Alt skal bli bra. Man skal bare sørge for å holde feil mennesker utenfor.

En nordmann i København forteller om en intern kartlegging av den politiske preferansen til ledersjiktet i Danmarks Radio. Samtlige på toppen stemte Radikale Venstre.

SF er i ferd med å bli satt i Danmark, slik det også er i Norge. De er gårsdagens radikale, som aldri har tatt lærdom, som når Karin Andersen vil ha stans i alle returer av asylsøkere. Det blir aldri nok. Radikale Venstre er mer sofistikerte. De er økonomisk liberale og meget multikulturelle.

I Norge vil det tilsvare Civita. Men går man på Civita-frokoster, er det stint av nordmenn som fortsatt er nordmenn. De er litt satt. De har ikke lært seg nytalen og det sofistikerte språket. De har ikke helt lært å avlære seg selv og sitt gamle jeg.

Ingen er bedre til å karaktermyrde denne klassen enn Mikael Jalving. Innhold er erstattet av den gode smak og de gode liv. På vei ned hørte jeg at det skulle lages et nytt tidsskrift i Norge, et livsstilsmagasin hvor en av Stein Erik Hagens døtre skulle være med, og den tidligere kjæresten til Axel Hennie. Vi følger etter. Form blir innhold.

Oslo Lufthavn må være en av verdens fineste flyplasser. Men den har også et ideologisk-estetisk budskap: Dette er blitt meningen med livet: å reise og shoppe og spise i vakre omgivelser. Og entreprenører som Bjørn Kjos kan tjene seg søkkrike, ikke bare på å fly, men på å starte en bank som låner ut en halv million til unge mennesker uten sikkerhet. Sportsstjerner som Axel Lund Svindal og syklisten Tor Hushovd blir trukket frem fordi de var fremsynte og satset. På åger?

De rike i Norge har tjent penger på all «bevegelsen», reisingen, avreguleringen, de nye it-jobbene og innvandringen, både av østeuropeere og asylanter. Til sammen snakker vi om enorme muligheter, og staten – dvs. du og jeg – betaler for en stor del av det.

Denne regningen legges aldri frem. Det lates som om den ikke finnes. Det er moralsk fordømmelsesverdig i det hele tatt å etterlyse regnskapet. Enhver som forsøker, får det onde øyet på seg. Så lenge det bare er nettsteder som Document.no eller HRS som forsøker å hente frem tallene, tar eliten det med ro. Men når Erling Holmøy leverer svarene, går alarmen. Hvis SSB legger sin faglige tyngde i vektskålen, er det noe annet. Da trues systemet.

Erling Holmøy har derfor fått hektet «omstridt» til sitt navn. Men ikke direktøren som ville fjerne ham og sende hele bunten til Kongsvinger. Den samme direktøren er gift med en tidligere Høyre-statsråd som på ramme alvor foreslo at Norge skulle ta imot 100.000 syrere.

Den nye klassen realiserer drømmen om mennesket som humo ludens, det lekende menneske. Marx opererte med homo economicus, men homo ludens høres bedre ut. Det kan forveksles med det skapende menneske. Men ludens betyr et menneske som tror verden er en lek. De tror selv de har tatt steget over i et nytt sivilisatorisk stadium hvor produksjonen av varer skjer globalt og den avanserte delen – administrasjon og beherskelse av tegn – blir gjort av en klasse som har mer felles med hverandre enn ansatte og nasjonene de tilfeldigvis opererer i: Dvs. fattige østeuropeere hentes til Vest-Europa, hvor de bygger om de gamle gårdene og historiske byggene til komfortable boliger for den nye middelklassen. Denne legitimerer sin nye tilværelse ved å tro på en global verden hvor godhet hersker.

De merker nå at alt ikke går etter planen. Men de har nye territorier å erobre. Liksom nybyggerne i USA dro vestover, er det nye områder de kan gentrifisere og fylle med kaffebarer og gallerier.

Kunsten forandres, litteraturen forandres. Mening forandres.

Det som ikke forandres, er hjertene. Midt oppe i den gode smak, hvor enhver stor bokhandel har en sofakrok og en kaffebar, kjenner jeg på en fremmedhet og en hjemløshet.

Det er en «russisk» følelse, en Bulgakov-følelse. En av hovedpersonene i «Mesteren og Margarita» er en forfatter ved navn Hjemløs, som skriver på manuskriptet om det som skjedde i Jerusalem for to tusen år siden. I Moskva utspiller det seg et drama. Det kommer en fremmed til byen. En som skal sette den på hodet: Djevelen, Woland, med sine hjelpere.

Åpningsscenen er udødelig: To menn i en park i Moskva som snakker om at Djevelen ikke finnes. Så dukker en fremmed opp. En elegant herre. Han innleder en samtale. I det kommunistiske Moskva er det like kjettersk å tro på Djevelen som på Kristus. Parallellen til Jerusalem for 2000 år siden er tydelig.

Det gode liv kan ikke vedvare; det har aldri kunnet vedvare. Nettopp når man trodde at freden hadde senket seg over flyplasser og Garnisonshaven, dukker noe ukjent opp.

I Danmark er det kommunevalg, og fra plakatene smiler de pene menneskene ned til deg, som om de var del av samme familie.

Mikael Jalving tar dem på ordet: De er 50 nyanser av rosa:

Hvad vi står med, er 50 nuancer af pink. Pink for en fare, der ikke tages alvorligt, pink for midlertid våbenhvile, pink for hold nu op med at være så sur, og pink for »dialog« og en »bedre integrationsproces«, og hvor er det for øvrigt berigende, at muslimer snart kan købe en Barbie-dukke med hijab.

Bakgrunnen er en bandekrig som politiet ikke klarte å stanse. Men moskeene klarte det. Våpenhvilen ble inngått i en moské, og i stedet for å være tilfreds, burde det borgerlige Danmark være alarmert.

Først det trøstesløse livet, som skjuler en råttenskap:

Når jeg tænker på København, tænker jeg på en løs forsamling af mennesker for hvem det vigtigste er at have det sjovt og passe ind i hver sin subkultur uden den fjerneste anelse af, hvad der risikerer at ramme dem alle. Jeg tænker på umyndige og barnlige sjæle. Jeg tænker på voksne børn, der leger med deres mobiltelefoner og har travlt med deres private karrierer. Jeg tænker på mænd uden beskyttertrang, på kvinder uden moderinstinkt, på borgere uden borgerånd, på danskere uden fædreland, og når man først ser sådan på hovedstaden, så forstår man bedre, hvorfor det store glade flertal lader tingene gå deres slagne gang.

Denne råttenskapen vil ikke den gode smaks-eliten høre tale om. Det gode liv er blitt en stor dundyne det ikke går an å trenge gjennom, og stadig påfyll av penger gjør at man kan utvide den: med reiser, feriesteder og nye boligbygg og kunsthaller. Ekspansjonen tar aldri slutt. Dette er den nye form for imperialisme.

Inntil:

Lige nu strømmer tilflytterne til byen. Det vil naturligvis vende. Først flytter de rige, senere vil middelklassen rykke ud, og til sidst vil selv de rødgrønne bønfalde samfundet om evakuering.

De fattige derimod, underklassen, de er dømt til København og kaos, og det er her, deres erklærede venner, Enhedslisten, Alternativet, SF og Socialdemokratiet, svigter dem mest. Først er det underklassen, der får halal, islam, militser, det religiøse politi og moskeerne, se hvilken mangfoldighed. Siden er det alle andre. Først var der bandekrig; siden blev der borgerkrig.

Norges utvikling beskriver samme bane som Danmarks, og elitene utmerker seg ved å tro at de er spesielle: De skal klare noe som elitene i nabolandene ikke klarer – eksempelvis integrasjon. De skal også klare noe som ingen annen har klart i historien.

Som en begeistret kommunalkontakt i Larvik sa det på Dagsrevyen: Vi skal bli den første byen som avskaffer fordommer og vold.

Kampanjen som kommunen støtter, heter: #siheiforfaen.

Det blir nok fred.

 

Kjøp Michail Bulgakovs «Mesteren og Margarita» fra Document Forlag her

Les også

-
-
-
-
-