Kommentar

Det var en gang… Maleren W. Guld har foreviget den sosialdemokratiske «storfamilie» anno 1939. Her er de alle sammen: bonden, arbeideren, funksjonæren, fiskeren, husmoren. Det er malt i den sosialrealistiske stilen, men uttrykte både et program og en virkelighet. Nå skal dagens sosialdemokrater ha oss til å tro at vi fortsatt er en «storfamilie», selv om verdiene spriker i alle retninger.

Det norske Arbeiderpartis fremste varemerke har vært styringsevne, en tiltro til at bare Ap kan. Så lenge velgerne trodde at statsskuta ikke kunne seile uten en Ap-mann ved roret, var seieren sikret.

Det var sosialdemokratiets fremste egenskap at det ble identifisert med velstand, velferd og en rettferdig fordeling av godene.

Ved valget til det danske Folketinget i 1935 gikk Socialdemokraterne til valg på slagordet «Stauning eller Kaos». Den gang stemte over 50 % på S. Stort større tillitsvotum kan ikke et parti få ved frie valg. Einar Gerhardsen ble identisk med noe av den samme trygghetsgaranti.

Einar Førde hadde helt rett: – Vi er alle sosialdemokrater.

Men selv da han sa det, var det ikke sant. Nå har det gått ut på dato.

Da Jonas Gahr Støre valgte slagordet Alle skal med, nok en gang, viste han at han ikke forstår hva som foregår ute blant folk. Det klinger hult og nesten nedlatende, som om partiet tror at velgerne er dumme.

Alle kan se at i den retning samfunnet beveger seg, er det det motsatte som skjer: Vi fragmenterer. Det blir flere og større forskjeller. Flere som faller fra. Vi lever i ulike verdener, og vi søker sammen med folk som ligner på oss selv. Ordtaket like barn leker best har gjort comeback.

Den største kapitalen et parti har, er velgernes tillit. For å bevare den, må det være et visst samsvar mellom liv og lære, både hva lederens personlige livsførsel angår og partiets. For Ap stemmer ikke noen av delene.

Folk er villige til å tilgi mye, men ikke bullshit. Støre må gjerne være rik og en som meler sin egen kake, men han må ikke da være en som setter seg på sin høye hest og belærer andre. Dét blir for drøyt. Erna har skjønt det. Hun har skjønt at Støre graver sin egen grav. Hun har lært at hun bare skal forholde seg helt rolig og la Støre forgå seg.

Da han kom med sine anklager om «et kaldere samfunn», svarte Erna at det var en bebreidelse mot det norske folk. Støre gjorde en variant på Hillarys verbale klyse mot halvparten av Trumps velgere som rasister, homofobe, islamofobe og kvinnehatere. Hillary Clinton forsto for sent hvilken kjempebrøler hun hadde begått.

Støre gjorde det samme. Innebygget i den politiske korrektheten er det en holdning som best kan forstås med det bibelske ordet fariseisme: – Vi er bedre enn dere, og dere er uforbederlige.

Politisk korrekthet har behov for en syndebukk. Det har den fordi det er en ideologi i motsetning til bergensk pragmatisme. En ideologi går på frihjul. Når den møter problemer, trapper den opp retorikken.

De politisk korrekte har fått sitt hatobjekt: Sylvi Listhaug. Hun får de politisk korrekte til å gå i svart.

Derfor var eneste gang hvor Støre ble genuint opphisset under statsministerduellen fra Tromsø, da han snakket om Sylvis reise til Sverige.

Støre har noe til felles med svenskene: En forblindethet som blir hans bane.

Ingen er så langt utpå som svenskene. Forholdene i Sverige er så ille at «Sossarna» ikke lenger står for stabilitet. De assosieres med kaos.

Fullt så langt har det ikke kommet i Norge. Men Støre uttrykker seg på samme forblommete måte som Stefan Löfven. Det er et språk fullstendig løsrevet fra virkeligheten.

Støre har mæktige venna. Han mottar titalls millioner fra LO og har hele pressen i ryggen. Men ingen er modig nok til å si ham sannheten. VGs politiske redaktør Hanne Skartveit sa til NRK torsdag at ingen har noen forklaring på hvorfor Ap faller.

Men den som har ører og øyne som fungerer, har ikke problemer med å forstå det:

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen var i radio på morgenkvisten for å fortelle at det vil bli satt i gang norskopplæring av nye barnehageansatte. De kan ikke norsk, og de kan hverken snakke med foreldrene eller lære barna norsk. Etter et halvt år skal de gjennom en prøve. Her får vi en anelse om omfanget av de problemene samfunnet står overfor. Tiltaket er halvveis: Det gjelder bare nyansatte. Heller ikke de borgerlige tør å erkjenne problemenes omfang. Men de anerkjenner at de finnes.

Sosialdemokratene vil stort sett bare hive penger etter problemene. Det funker ikke. Det gjør dem bare enda verre.

I går, midt på dagen, meldte Dagsnytt at 20 ungdommer – i slutten av tenårene – styrtet inn på en ungdomsskole i Randaberg utenfor Stavanger. De slo rundt seg, og særlig mot én elev ble det sparket.

Sist fredag ble en ungdom på strandfest ved Sognsvann utsatt for et brutalt overfall av en somalisk guttegjeng på vei hjem. De slo ham så han måtte på legevakten. Det var to kurdere som fikk stanset slåssingen ved å true med å drepe somalierne. Kameraten til den norske gutten hadde det ikke godt der han så på at somalierne mishandlet kameraten. Overmakten var stor.

Men samtidig vet vi at feminisering og dialogkultur har gjort guttene helt uforberedt på den virkeligheten som møter dem.

Faten som ideal på en norsk muslimsk jente er bare en forsmak på hva som kommer: Det neste er at en muslimsk macho-mann kommer til å løftes frem som det nye mannsidealet. Thor Gjermund Eriksen kommer til å være stolt over disse flotte representantene for det nye Norge.

Men det er mark i eplet, og det blir flere og flere av dem.

I denne situasjonen våger Støre å gå i front med sitt angrep på Sylvi Listhaug. Han tror det skal virke. Også denne gang. Det har virket før. Men nå virker det ikke lenger.

Støre er intetanende. Han sier at det er Sylvi som er stygg. Hun reiser til Sverige for å skremme nordmenn. Han sier at norske innvandrere «bøyer hodet» og mobbes i skolegården.

Faren til gutten fra Sognsvann fortalte at de ville ha volden klassifisert som rasistisk vold. Det er en skjerpende omstendighet. For dét var hva det var: Somalierne gikk etter en norsk, blond gutt. Han var ikke et tilfeldig offer. Faren har fått mange henvendelser fra andre foreldre som har hatt lignende opplevelser.

Alle oppegående mennesker er klar over problemene. De vet at rasismen kommer fra den andre siden.

Støre er blitt solgt inn som smart. Hvis han hadde vært det, ville han sagt noe som indikerte at han forsto situasjonen: Han hadde ikke behøvd skyve alle sine nye velgere fra seg – vi vet at politikere er kynikere –, men han måtte ha sagt noe som viste at han forsto at nordmenn begynner å føle seg skviset i sitt eget land.

Støre gjør ikke det. Han blåser seg opp og vil klynge Sylvi opp som en annen sheriff.

Den tiden er forbi.

Vi forstår hvorfor: Støre sitter mentalt på en brygge ved Båntjern og spiser kjeks fra en skål på en liten duk, med medbrakt kaffe sammen med sin Marit. Det er idyllisk. Men det har ingenting med norsk virkelighet å gjøre.

Les også

-
-
-
-
-