Kommentar

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har vært den operative leder for uthentingen av IS-familien. Skei Grande og Erna har tatt avgjørelsene, og Siv har latt dem gjøre det. Slik ser det ut. Det er ikke noe som heter dissens i en regjering. Også FrP må hefte for denne avgjørelsen. Derav de sterke reaksjonene ute i partiet.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann, Jon Engen-Helgheim, lå på pinebenken i dagens Politisk kvarter, og det var hans motdebattant, Trine Skei Grande, som sto for torturen.

Siv Jensen har konkludert med at FrPs tålegrense ikke er nådd. Partiet tåler enda litt mer juling. Men tillitsvalgte og velgerne merker at de for lengst har passert smertepunktet.

Hva gjør et parti der ledelsen kalkulerer med at den interne opposisjonen ikke tør ta et oppgjør? Det er en type hensynsløshet som over tid ødelegger partiet innenfra.

Vi fikk en advarsel med bompengeopprøret i fjor. Da hev FrP seg på i siste øyeblikk, men skaden var allerede skjedd.

Nå gjentar det samme seg med IS. Dét er enda verre for FrP. Det berører kjerneverdier partiet skal og må stå for hvis det skal ha noen som helst sjanse til å gjenreise tilliten.

Rått spill

IS-familiene er en spesiell historie. De har hatt den sterkeste lobby vi har sett på lang tid: Prester, eks-statsråder, politikere og medier, anført av Aftenposten og NRK, har gjort utallige reiser til al-Hol-leiren for å holde saken varm.

Det høres ut på denne lobbyen som om uthenting av to barn fra Syria er det viktigste Norge foretar seg humanitært. Det er en over-the-top-holdning som man som normalt menneske må reagere på hvis man er klar over hva IS sto og står for, og hva de gjorde. Nettopp fordi disse handlingene er så godt dokumentert, er det grunn til å reagere på den overdrevne innsatsen: Hvilke krefter er det som er ute og går her? Hva skyldes dette voldsomme engasjementet?

Det er en X-faktor i dette spillet som er dypt urovekkende. Jon Engen-Helgheim sa at partiet var imot å hente moren hjem av hensyn til Norges sikkerhet. Men den største trusselen kommer ikke fra kvinnen konkret; hun vil neppe foreta seg noe med det første. Den største trusselen kommer fra statsrådene med utenriksministeren i spissen, som har brukt så mye tid og ressurser på denne saken. Det er deres mentalitet som utgjør den største trusselen mot Norge. De ser ikke farene, men omfavner kreftene som fra før finnes i rikt monn her hjemme og gir dem et håndslag: – Se hvor gode vi er! Se hvor dialogorienterte vi er! Selv IS henter vi hjem!

Det er som om regjeringen anvender Jesu ord om å snu det andre kinn til bokstavelig: Til tross for terror i Europa, med byer som ser ut som festninger, velger regjeringen å vise at vi kan og vil hente IS «hjem».

Appeasement 2.0

Det er logikken til Ine Eriksen Søreide det er noe galt med.

– Regjeringen besluttet i fjor høst at vi ville forsøke å hente ut det antatt syke barnet. Det innebar at søster og mor også måtte returneres, sa Søreide.

Beslutningen om å hente hjem kvinnen og de to barna ble fattet av regjeringen i slutten av september, etter det Aftenposten erfarer.

Søreide bruker «humanitær grunn» som rasjonale. Hun skyver barnet foran seg og later som om det er en selvforklarende grunn. Dét er det ikke. Den norske stat foretar hver eneste dag handlinger som får store konsekvenser for mennesker. NAV-skandalen eller umyndiggjøringen av borgere uten at de blir informert, er eksempler på dette. Den norske stat er utmerket i stand til å være kald og hjerteløs når dét kreves.

Bestemte seg for å hente ut IS-kvinne med syk sønn i september. Men planen måtte utsettes da Tyrkia gikk til angrep

Men ikke når det gjelder IS. Da mobiliseres et hjertelag som vi knapt har sett maken til.

Programleder Lilla Sølhusvik sa at Trine Skei Grande var i nyhetsredaksjonen også tirsdag, og at hun tidligere knapt har sett Grande så glad. Dét ble Grande brydd over at lytterne fikk vite, og forsøkte å vifte det vekk.

Men det bekrefter vårt inntrykk. Ikke noe parti har gått så hardt inn for IS-familiene som Grande og Venstre.

Det samme ser vi i Sverige og Danmark. Det er Centern med Lööf og Radikale Venstre med Morten Østergaard som er de mest ultraliberale når det gjelder innvandring, islam og åpne grenser.

Det underlige er at dette bare er populært hos en liten del av deres velgere. Hvis Grandes frieri til IS-familiene hadde vært populært, ville vi sett det på meningsmålingene.

I stedet tror jeg deres engasjement gir velgerne the creeps – ubehag.

Integrerer IS

Det er nok å se på historien til kvinnen som nå er på vei til Norge:

Den 29-årige kvinnen giftet seg med en fremmedkriger i 2012 via Whatsapp. Hun møtte ham i Tyrkia og reiste inn i Syria i 2013, ifølge hennes egne opplysninger.

Hvor stort hensyn til barna har denne kvinnen vist? Hun nekter straffskyld og hevder hun ble tvunget med. Hun skyver i virkeligheten ansvaret for sine egne handlinger over på barna.

Den norske velferdsstaten bærer allerede ansvaret for hva norske og utenlandske borgere finner på, alt fra dårlig innsats på skolen så man ikke klarer delta i samfunnet, dårlig språkforståelse fordi foreldrene ikke gidder lære dem norsk, vold, kriminalitet, latskap, asosial oppførsel – alt dette tolereres innenfor Norges grenser.

Men dette er ikke nok for den norske regjering. Den måtte også omfatte IS. Velferdsstaten skal og kan også bære IS-familiene. Søreide vil at barna skal få «eie sin egen historie».

– Barna skal få eie sin egen historie. De skal ikke dømmes eller lastes for sine foreldres valg, sa utenriksministeren, og la til at de fortjener en trygg oppvekst i Norge.

Men barna har allerede sin egen historie, og det er den historien moren har påtvunget dem ved sine valg. Det er slik livet fungerer: Foreldrene treffer valg. Barna bærer byrden.

Den norske stat mener den er så sterk at den kan oppheve disse belastningene og gi barna en ny start. Hvordan har den tenkt å gjøre dét? Det er et så naivt, infantilt språk at man lurer på om Søreide har bakkekontakt.

Norge har allerede store problemer – jf. drapet i Prinsdal i helgen.

Helbredende evner?

Men Søreide og Grande har kanskje en forestilling om at den godhet de viser ved å bruke så mye ressurser på en mor og hennes to barn, vil ha en helbredende virkning? At denne godheten vil transformere både moren og barna?

Mediene spiller med og lar moren si til NRK at hun angrer og angrer og kun ønsker én ting: å komme hjem.

Men straffskyld erkjenner hun ikke.

Så lett er det å begynne på nytt etter å ha deltatt i verdens verste terrororganisasjon. Nå venter vi bare på de første human touch-intervjuene med moren. Hun er blitt en celebritet før hun setter foten på norsk jord.

Hele dette showet er mediestyrt, og Søreide gjør det hun er flink til: Hun er flink.

Dét er bare ikke nok.

 

 

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Mest lest

Les også