Kommentar

Det er ikke helt tilfeldig at dette bekymrede blikk er fanget da Socialdemokratiet legger frem sin utlendingspolitikk 5. februar 2018. Det er en ting dagens politikere aldri gjør: Å innrømme at de står rådløse. Det vil være det samme som å innrømme nederlag og det begrep – den ærlighet – finnes rett og slett ikke i deres vokabular. Mediene la opp til at Mette F. skulle vinne og det gjorde hun. Men så de også for seg at hun skulle kapitulere for de tre røde partiene og deres frieri til muslimske stemmer slik de selv har gjort? Foto: Mads Claus Rasmussen/Ritzau/Scanpix 

Mandag kveld var det tendens til krise i regjeringsforhandlingene på Christiansborg. Mette Frederiksen sa man ikke kunne forhandle i det uendelige. Det må komme en avklaring. Hun forbereder seg på å danne en mindretallsregjering.

Kjernen er innvandringsfeltet. Først ble man enige om saker det ikke er strid om: Et vanvittig ambisiøst mål om at Danmark skal kutte 70 prosent CO2 innen 2030. Hva vil det koste? Penger ser ikke ut til å være et problem når det gjelder innvandring og klima. Men de befinner seg i forskjellige faser. På innvandringsfeltet tyter de negative konsekvensene ut, og har gjort det lenge. Man må i det minste si at man tar befolkningens bekymringer på alvor.

Avtroppende statsminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) holdt en nyttårstale der han sa det ble mer og mer hvite flekker på Danmarkskartet, områder som ikke lenger var Danmark.

Men hva gjør han i praksis: Han hadde innvandringsminister Inger Støjberg som foretok symbolske stramminger som det heter på dansk: som stans i alle kvoteflyktninger, opprettelse av utsendelsessenteret Sælsmark for familier og planer om å overføre kriminelle, utviste til øya Lindholm. Dette er symbolske saker som skal vise handlekraft, men som mediene bruker med motsatt fortegn: Til å vise Støjbergs umenneskelighet.

Danske medier dekker problemene bedre enn de norske. Men heller ikke de vil røre ved grunnstrukturen, som er de internasjonale konvensjonene og EU som binder Danmark til å føre en åpen dørs politikk. På de fem år siden sist valg kom det 50.000 nye permanente boende.

Alle med øynene oppe vet at det betyr at de hvite flekkene blir enda større.

Lars Løkke har dermed drevet et spill med danskene. Han har gitt inntrykk av å gjøre noe, men løyet om at han aldri vil røre grunnstrukturen, fordi den er bundet opp til den politiske kurs og allianse han fører: EU og Tyskland.

Norge har under Erna Solberg og Ine Marie Eriksen Søreide slått inn på samme kurs. Folk spør hva hva regjeringen har utrettet og etterlyser resultater. Men utenrikspolitisk, sikkerhetspolitisk og kulturelt-politisk har det skjedd mye: Norge har meldt seg inn i det samme system som Danmark: Man tar signalene fra EU og Berlin. Erna er god venn med Angela og Eriksen Søreide snakker godt med EUs utenriksansvarlige, Federica Mogherini.

At Norges utenriksminister presenterer en ny utenrikspolitikk med Tysklands utenriksminister Heiko Maas ved sin side, er historisk. Mediene underslår betydningen. Folk ville ikke likt det. Tyske selskaper bygger nå vindparker i Norge for å sende strømmen til Tyskland. Samtidig er Berlin bundet opp til et energisamarbeid med russerne. Norge inngår forpliktelser som folk er uvitende om. Men Erna og Ine Marie vet hva de gjør. De fører folk bak lyset.

Det er ikke tilfeldig at FrP blir holdt utenfor en slik nyorientering, mens Aps Espen Barth Eide blir holdt orientert.

I dette ligger også en kalkyle om at FrP er parkert. Partiet kommer ikke til å reagere på nyorienteringen, men resignert tilpasse seg.

At FrP blir ødelagt i prosessen har kanskje ikke Høyre-ledelsen noe imot? Den representerer den samme tendens som vi ser i Tyskland: En storkoalisjon mellom sosialdemokrater og kristeligdemokrater. Denne er vendt mot folket, men det må ikke sies høyt. Lars Løkke foreslo det samme før valget 5. juni: Venstre og Socialdemokratiet skulle danne regjering sammen for å redde landet fra kaos.

Men Lars Løkke er del av kaoset. En storkoalisjon ville gitt inntrykk av handlekraft, men det er et forsøk på å redde et system i krise.

Krisen har politikerne selv skapt med befolkningsutskiftning og kulturelt-religiøst skifte.

Politikerne vil late som om de ikke er del av problemet, det ville jo si at de må ta ansvar. Det gjør de ikke.

Men venstresiden tar ansvar i den forstand at de går i forbund med muslimene. Det var det som gjorde valget i Danmark historisk: Enhedslisten og Radikale Venstre fridde til muslimene og fikk ja. Særlig Radikale Venstre gikk voldsomt frem. Det ga lederen Morten Østergaard en egen glans i øynene. Han forsto hva det betyr: Et løfte om makt i fremtiden.

Vi snakker ikke lenger integrering. Vi snakker integrering 2.0 som betyr at det er danskene som integreres i islam. Offisielt betyr det en styrking av demokratiet at flere deltar. Men blokkstemmer på religiøst grunnlag er ikke det vi forbinder med demokrati. Danmark har slått inn på en kurs som vi har sett utspille seg i Algerie, Egypt og Tyrkia: Når det mobiliseres til «demokrati» på religiøst grunnlag, blir det mindre demokrati på ikke-muslimer.

Da snakker vi ikke integrering, men segregering. Over hele Vest-Europa skjer segregeringen. Innfødte europeere flytter ut. De vil ikke være mindretall blant muslimene. Ganske enkelt fordi de har opplevd hva det betyr.

Socialdemokratiet skiftet side og gikk over til Dansk Folkepartis politikk, og Mette F. har sagt hun aldri går tilbake. Men de tre røde vil gjøre det de kan for å presse henne. Klarer hun å stå imot?

I Norge står det enda dårligere til. Erna fører Lars Løkke-politikk. Erna og Ine Marie sier at vi har samme verdifellesskap som Brussel og Berlin. Det står i motsetning til Trumps USA. Det verdipolitiske er vel så viktig som det sikkerhetspolitiske. Folk får det ikke med seg fordi mediene slutter opp om Erna.

På venstresiden er det fullt kaos. Ap har ikke tatt det skrittet som Socialdemokratiet tok under Mette F. Jonas Gahr Støre og Ap ville ikke en gang reise på danskenes landsmøte. Gentrifiseringen av Ap har betydd at neglisjeringen av deres egne kjernevelgere har fortsatt til fordel for en strålende fortelling om regnbuekoalisjon og multikultur. Det er symbolsk og logisk at Gahr Støre hopper og spretter i Pride Parade.

Slik erstattes den gamle Folkets hus-kulturen og Youngstorget med fortellingen om det nye Norge, der det handler om hvordan ting tar seg ut: Klima, bistand og et nytt fellesskap veves sammen til en eneste stor fortelling. Det brukes enorme ressurser på kampanjer i øst og vest. Det øses ut milliarder på kulturbygg som skal gi inntrykk av vitalitet og nyskaping. Som Giulio Meotti skriver om Paris: Det er ikke lenger en fransk by, men en internasjonalisert. Et sted for en rik elite og deres importerte tjenere. Slik er Oslo på vei og MDG øker utskiftningen av befolkningen med sin anti-bilisme. Oslo blir en by for Bobos som i Frankrike: bohemer, les: hippie-borgerlige og innvandrere. De dyrker cafelivet og green mobility gir dem inntrykk av at fremtiden er grønn og bærekraftig.

At bærekraft også er noe som gjelder kulturen streifer dem ikke.

Sosialdemokratiet visste en gang hva som holder et samfunn oppe. De danske sosialdemokratene klarte å ta seg inn og «husket» hva som var deres fortjeneste. Det norske har mistet det. Det en Henrik Sass Larsen eller Mattias Tesfaye sier er det ikke lov å si i Ap. Derfor blir Ap kannibalisert av de andre partiene.

Hvor skal fornyelsen komme fra?

 

 

 

Hvis du synes at denne artikkelen berørte vesentelige temaer, skal du vurdere å støtte oss. Vi er helt avhengige av leserne.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.