Sakset/Fra hofta

Kom til onkel! Raymond vet svaret. Med raushet og åpenhet går det meste – særlig åpen pengesekk. 

Aftenpostens Hilde Lundegaard og Ingeborg Moe har vært i København for å presentere regjeringens 22 punkts ghettoplan, som ble fremlagt 1. mars. Det er sent og utilstrekkelig.

Til tross for en lang artikkel er den uten vilje til å forstå hvorfor danskene legger seg på en så streng kurs. De har prøvd alt, alt det som Norge fremdeles bryster seg av og tror gjør dem bedre enn danskene. Danskene har innsett: Det nytter ikke. Men Norge vil fremdeles prøve noen runder til. Derfor negativiteten.

Ingressen velger hype fremfor innsikt:

Synes du Sylvi Listhaug var hard i klypa? Her kan du se hvordan danskene vil bli kvitt gettoene sine.

Det var meget alvorlig da statsminister Lars Løkke Rasmussen i sin nyttårstale sa at det var oppstått hvite flekker på kartet, områder som ikke lenger er danske. Danmark er et lite land. Hvis de får fortsette å vokse vil det om få tiår ikke lenger være noe sammenhengende Danmark. Da vil ghettoene bre seg ut over og det vil være dansker som blir boende på reservater. Rasmussen brukte ikke dette ordet, men implikasjonen var der: Danskene vil bli fortrengt i sitt eget land.

Det er utenkelig at Erna Solberg vil ordlegge seg på samme måte. Snart er det ramadan. Erna kommer til å dra på besøk for å hilse. Nordmenn tror deres godhet blir verdsatt. De tror den møtes med ekte takknemlighet, at det vil gi et harmonisk nytt Norge.

Det er noe Peer Gyntsk over denne overtroen på seg selv.

Men hvor ekte er selvtilliten når den ytrer seg som nidord som våre kjære naboer?

Det er vanskelig å forstå hvorfor Lundegaard tror at det er noe poeng i å fremstille danskene negativt. Tror hun det hjelper på integrasjonen i Norge? Er det for å innynde seg hos de røde? Er det for å opprettholde inntrykket av Aftenposten som en innvandringsliberal, kool avis?

Som om det betyr noe. Hvilken forskjell gjør det om Aftenposten nok en gang velger å snu ryggen til problemene og peke på myndighetene, de stygge danskene,  som problemet.

Eksempel: Lundegaard og Moe snakker med beboerne i Mjølnerparken. De liker selvsagt ikke den nye kursen. Er det overraskende? Er det rimelig å forvente at de skal være glade for å bli stilt krav til? Aftenposten vet svaret, men de liker det. De kan gnu det i ansiktet på danskene.

Lundegaard og Moe nevner bare såvidt at det har vært skyting i Mjølnerparken. Det er Loyal to Familia som har ligget i krig med en annen bande. Aftenposten er ikke i nærheten av å få frem hvor alvorlig bandekrigen var og er.

Vi har i vinter fått flere signaler om at Oslo er på samme kurs. Vi bruker bare ikke de samme ordene.

Det er hva norsk integreringsdebatt koker ned til: Ord, riktige ord.

Det er hva sosialdemokratiet koker ned til. Riktige ord.

Og penger.

Aftenposten har snakket med Raymond Johansen. Han er rystet over danskene, også partikamerater, som i det hele tatt kan overveie tvang. I Ap inviterer man fortsatt til samarbeid. Det er så mye bedre. Har Johansen tenkt over at det fungerer så lenge han har penger å drysse over ghettoene?

Byrådsleder Raymond Johansen: – Denne planen ville jeg ikke vært bekjent av

Johansen har allerede begynt å identifisere seg med den muslimske befolkningen. Han ser saken fra deres synsvinkel:

Han er ikke imponert over at Aps søsterparti, Socialdemokratiet, i hovedsak støtter planen.

– Det blir ikke bedre av den grunn. Jeg tror ikke drastisk stigmatisering bidrar til integrering. Mette Fredriksen (leder i Socialdemokratiet, red.anm.) må gjerne komme til Oslo for å se hvordan vi gjør det.

Johansen har ikke merket at vinden har snudd. At disse ordene ikke gjør inntrykk lenger. Johansens anstendigheter utløser forakt.

Lundegaard holder et straight ansikt når hun omtaler kommunens oppkjøpsprogram. En milliard kroner ble satt av. Det endte i en boligskandale. Geir Lippestad måtte gå av.

Hvis Oslo kommune ikke klarer å håndtere innkjøp av boliger uten at det ender i noe som minner om korrupsjon, hvordan skal byene klare å håndtere problemene ute i felt?

Simon Malkenes forsøkte å fortelle om forholdene på Ulsrud videregående. Som takk har han fått en sak mot seg. Dette er ikke enestående. Fra alle førstelinjeyrkene hører vi om trykk ovenfra for at ingen må snakke.

Raymond sitter på lokket. Som gammel venstresosialist burde han vite at det går galt til slutt.

Raymond importerer problemer og skryter av det.

– Samtidig har Oslo, etter årevis med debatt, nå 45 grunnskoler der flere enn 6 av 10 er minoritetselever. Er politikerne handlingslammet?

– Isolert sett er det en utfordring med for høy konsentrasjon. Vi prøver å legge nye skoler i randsonene mellom ulike boligområder. Jeg tror ikke bussing er løsningen.

Lundegaard kan sin egen by godt nok til å vite at Raymond bare bullshitter. Men hun tør ikke ta ham i kraven og filleriste ham.

Raymond er bare ord, ord, ord, ord. Når problemene hardner til vil han bli feid vekk.

Han har fått sjanse på sjanse, men endret aldri kurs.

Når han er hos SV’erne på Holmlia er han blant venner. Han lover dem penger. Han vil ta Ap mot venstre. Han vender tilbake til røttene.
Det kjennes så varmt og godt: Venstresosialister og muslimer liker hverandre.

Hva er galt med det? synes Raymond å mene.

Han har funnet nøkkelen. La danskene komme hit. Vi vet hva som er best.

Slik vi sender folk til Myanmar for å fortelle Aung San Suu Kyi hvordan hun skal behandle royhingyaene, vet vi hva danskene gjør feil.

Vi er verdens smarteste folk, eller hva?

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!