Sakset/Fra hofta

Justisminister Tor Mikkel Wara sier at regjeringen skal klare noe som ingen andre har klart: å rydde opp i ghetto-tendenser og gjengdannelser. – De har de samme problemene over hele Vest-Europa, sa Wara. Ingen har klart å løse problemene, men det skal denne regjeringen klare, lovte han.

Det samme sa den danske regjeringen da den la frem 22.-punktsplanen for avskaffelse av ghettoer 1. mars. Den erkjente at ingen andre har klart å oppløse ghettoene, men at danskene har satt seg som mål å gjøre det.

Begge snakker mot bedre vitende. Er det fornuftig å love velgerne noe som de innerst inne tviler på selv?

Er det lurt å begynne med løsningen?

Er det ikke lurere å vise litt større ydmykhet og erkjenne at det har vært ført feil politikk i årtier?

Velgerne vet det.

Innvandringspolitikken har kostet tillit mellom velgerne og myndighetene. Hvis man skal gjenreise noe av tilliten, må politikerne vise litt ydmykhet. De må tørre å si: Vi tok feil.

Men det later til at politikerne ikke forstår at de har et troverdighetsproblem.

Det går verst ut over venstresiden. Raymond Johansen, Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes – og Venstre-toppene med Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide i spissen – de er alle politikere som har ledet an med en politikk som med begeistring har gått inn for å skifte ut befolkningen.

Erna Solberg og Høyre har ikke vært stort bedre.

Fremskrittspartiet har vært med på ferden. FrP forsøkte seg med reservasjoner i det store forliket om innvandringen i desember 2015, men fikk ikke medhold. Siden virker det som om de har resignert og blitt med på ferden.

Norge mottar fortsatt 20.000 innvandrere årlig, i hovedsak muslimer. For en stor del uintegrerbare, ikke minst fordi det ikke stilles krav til dem.

Raymond Johansen er skoleeksemplet på en politiker som har tatt deres parti i det godes navn. Det er stygt å snakke om «oss» og «dere», sier Raymond og forsøker å utskamme Wara. Han viser bare at han er på de uintegrerbares side.

Dette har folk forstått. De klassifiserer politikere som Raymond som bla-bla-politikere. Hver gang det oppstår akutte problemer, som når rektorer på Oslo-skolene erklærer unntakstilstand på grunn av vold, kommer Raymond med bla-bla-utsagn.

Det har skjedd så mange ganger at folk er blitt immune og kyniske. Raymond blir komisk, bortsett fra i den stadig svinnende flokken sin.

Men Tor Mikkel Wara risikerer å havne i samme gryte. Wara har sagt noen riktige ting: Det handler om kultur og etnisitet.

Dermed har han hengt bjella på katten. Selv Dagsrevyens Ingunn Solheim viser at heller ikke NRK har kontroll, men hun spiller ballen tilbake: – Hva vil det si å tørre å ta debatten?

Her har Fremskrittspartiet et problem. Partiet har ikke turt å gå i dybden. Det er lettere å forby et problem som ikke eksisterer – eksempelvis bønnerop.

Mer politi er bare en midlertidig løsning. Det løser ikke problemene.

Arbeiderpartiets Lene Vågslid, som leder justiskomiteen, var nylig imot at politiet skulle få prøve ut elektrosjokkvåpen. Men i går etterlyste hun mer ressurser til politet og sa at gjengene eksporterer narkotika og våpen til distriktene. Hva er sammenhengen mellom disse fakta og motstanden mot å la politiet beskytte seg?

Venstresiden har valgt å prioritere angrep på regjeringen fremfor å løse problemene. Den har konsekvent vært mot en lov-og-orden-linje og i stedet satset på dialog.

Den tid er nå over. Dialog-praten klinger hulere og hulere.

Men hva kommer i stedet?

Wara sa «Oslo tåler ikke mer innvandring» og at det handler om kultur.

Men hva betyr det i praksis?

Det er et stort sprang fra generelle betraktninger til praktisk politikk. Det er da det viser seg om man har politisk vilje.

I stedet registrerer vi en sterk uvilje i den politiske eliten, og i mediene og akademia, mot å erkjenne at mange som kommer hit, ikke har noe ønske om å bli norske.

Hvor mange bevis på dette må man ha før det synker inn?

Politispaneren som ble intervjuet på Dagsrevyen lørdag kveld, sa at når de plukker opp mindreårige på byen som ikke burde vært der, og ringer hjem til foreldrene, er det ingen som snakker norsk i den andre enden.

Likevel fortsetter Raymond Johansen og andre politikere å si at «nå må foreldrene på banen».

Det er som om man ikke ønsker å høre hva som foregår.

Det mest alvorlige med Natteravnene på Vestli var ikke at det ble kastet stein mot dem, men rapporten de kom med for en tid tilbake, der det het at det vokser opp unge med et ufattelig sinne og hat mot samfunnet. Disse selger narko, bærer våpen og er ute av kontroll. Natteravnene frykter at det vil skje noe forferdelig.

Det har vært mange slike signaler over lang tid.

Raymonds svar er å si «vi er på deres side» og hive penger etter problemene.

Det er ikke penger som kommer til å løse dem. Heller ikke mer politi.

Men en annen tilnærming vil være en begynnelse. Det er mange tiår siden Rune Gerhardsen laget ordet snillisme.

Men ingenting har skjedd. Terje Tvedt laget ordet godhetstyranniet, og heller ikke dét var populært. Da Sylvi Listhaug forsøkte å ta det inn i den politiske debatten, ble hun bokstavelig talt korsfestet.

Politikontakten som jobber med de kriminelle unge, sa at de hadde begrenset med sanksjoner overfor unge under 18 år. Det er ikke lov å putte dem i fengsel.

Godhetsregimet forsvarer seg selv fremfor å sette samfunnets og de unges interesser først. Til syvende og sist er snu-det-andre-kinn-til en linje som går ut over de unge som faller utenfor.

Hvis man tør å innse det mange etter hvert har innsett, har man håp om å snu utviklingen. Men det er langt frem.

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!