Sakset/Fra hofta

I kronikken ”Krigsretorikkens ansvar” som ble trykket i Aftenposten 30. oktober, skriver Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen en del om ansvaret for den politiske debatten. Alle som opererer innenfor demokratiets rammer har et ansvar for å bidra til at politiske debatter føres på et saklig grunnlag, at de ikke nører opp under myter og skaper unødig frykt, skriver han. ”Krigsretorikk” skader demokratiet.

Tanken om at retorikk går på bekostning av demokratiet er gammel. I en av Platons dialoger fremmer Sokrates det syn at retorikk alene er ikke en moralsk bestrebelse, men at den avhenger av et filosofisk grunnlag. Den er ikke rettferdig i seg selv. Sofisten Gorgias’ teser har blitt brukt som illustrasjon på hvordan retorikk, eller læren om talekunst, kan få folk til å akseptere de mest absurde påstander. Anklagen er at den besørger overtalelse fremfor overbevisning, noe som stadig gjør spørsmålet om dens berettigelse relevant.

Demagogi

Vet man ikke hva demokratiet er, kan man heller ikke vite hvilke ytringer som er skadelige. Når vet ”man” egentlig det? Raymond Johansens kronikk etterlater inntrykket av at demokratiskadelig retorikk er noe som kommer fra høyre, nærmere bestemt fra motstandere av partisekretærens egen innvandringspolitikk. Som eksempler trekker han frem politiske utsagn fra opposisjonen, som at flerkultur vil rive landet i filler og at landet utsettes for snikislamisering. Men tar demokratiet virkelig skade av påstanden om at flerkultur truer eller ødelegger nasjonalstaten? Utsagn som spiller på folks følelser er et vanlig politisk virkemiddel. Skal vi forstå partisekretæren slik at overtalelsesteknikker bør være forbeholdt noen utvalgte politikere?

Arbeiderbevegelsens opplysningsvirksomhet har vært et viktig bidrag til utviklingen av det moderne demokrati i Norge. I denne tradisjonens ånd kunne Johansen løftet retorikkens problem opp på et generelt plan. I stedet virker det som om han forsøker å gjøre et klassisk problem synonymt med høyresiden i norsk og europeisk politikk. Det blir både galt og dumt. Når kulturminister Anniken Huitfeldt slår fast at Arbeiderpartiet vil være ”helt kompromissløse i forsvaret av det flerkulturelle Norge”, slik hun formidlet til Aftenpostens lesere for en tid siden, anvender også hun krigsretorikk. Fra demokratiets ståsted er demagogien fra venstre neppe mindre skadelig enn den fra høyre.

Likeverdige parter

Under en av sine samtaler med den store tsjekkiske forfatter Karel Čapek kommer Tsjekkoslovakias grunnlegger, Tomáš Masaryk, inn på forholdet mellom demokrati og debatt. Masaryk forteller at han ved en anledning oppsummerte demokratiet med ett ord: Diskusjon. Han gjør en viktig tilføyelse: Ekte diskusjon er bare mulig der deltakerne har tillit til hverandre og oppriktig søker sannheten. Demokratiet er diskusjon mellom likeverdige.

26. oktober ga tv-programmet Aktuelt et godt eksempel på det motsatte. I debatten mellom Ole Jørgen Anfindsen, Torkel Brekke, Bushra Ishaq, Åse Kleveland og Anders Giæver var det jungelens lov som regjerte. I denne kampen var Akilles’ sverd riktignok byttet ut med ord, men ordenes mål var å skade motparten. Den sterkeste vant. Anfindsen, som representerte mindretallet, fikk beskjed om at det kunne bli lenge til neste invitasjon. Dessverre har dette ingenting med demokrati å gjøre. I et demokrati kan ikke saker avgjøres ved slagsmål, enten man bruker ord eller sverd. Det bør også være modellen for journalist Ole Torp og en statsfinansiert mediekanal som NRK.

Helhetens interesse

For Masaryk handlet den demokratiske debatt om noe annet og noe mer enn å la politiske motstandere bli hørt. I sin lille debattbok ”Hvad er demokrati” (1945) hevder også den danske kirkehistorikeren Hal Koch at demokratiets vesen er samtalens gjensidige respekt og forståelse. Det betyr ikke enighet, men en sans for helhetens interesse. Inntrykket en kan få etter å ha fulgt noen av de mest temperamentsfulle debatter en stund, er at mange deltakere hopper bukk over en rasjonell og objektiv refleksjon over motpartens forestillinger. Årsaken kan være at denne øvelsen tar tid og at den trives dårlig blant kjepphester. Det er alltid enklere å bruke politiske skjellsord.

Bjørn Stærk har laget ti punkter for en god debatt. Listen er et fint bidrag til å få hevet nivået, ikke minst i nettdebattene. Likevel skimter man bare konturene av en debattregel som går ut på at man også må ha øret og sinnet åpent for motpartens måte å tenke på. Det er nemlig en overhengende fare for at debatten ender opp som meningsløst ordgyteri dersom avgjørelsen er truffet på forhånd og motpartens synspunkter aldri blir et problem for en selv.

Til pynt

Hvis det å ”bli hørt” eller ”komme til orde” er det meste en opposisjon kan håpe på, er påstanden kort og godt at den like gjerne kan holde seg borte. For demokratiet blir tilstedeværelsen bare staffasje som i beste fall gir det rådende regime et demokratisk alibi. Hvis derimot partene innser nødvendigheten av å ta den andres synspunkter på alvor, er det grunn til å tro at behovet for krigsretorikk også blir mindre. Noe av løsningen på partisekretær Johansens bekymring kan med andre ord ligge hos ham selv.