Kommentar

Seansen i Stortinget igår viser potensialet for demokratisk fallout etter 22/7.

At Arbeiderpartiet befinner seg i en spesiell mental tilstand etter 22/7, er ikke merkelig.

Men det oppstår en ny situasjon når partiets ledende tillitsmenn selv velger å gå aktivt ut mot politiske motstandere og bruker 22/7 mot dem.

AUF-leder Eskil Pedersen og partisekretær Raymond Johansen rykket ut mot Fremskrittspartiet på kartellkonferansen på Gol og beskyldte partiet for å ha bidratt til et hatklima i innvandringsdebatten.

Hittil har det vært mediene som har brukt 22/7 mot Fremskrittspartiet og bestemte Frp-politikere. Man mener øyensynlig at «kreftene» skal konfronteres. Slik sett var det ledd i samme kampanje at Raymond Johansen ble intervjuet på NRK Kveldsnytt lørdag 12. november, i anledning Document.nos møte om debatten etter 22/7. Johansen snakket i generelle vendinger om «disse kreftene» og brukte ord som «krigsretorikk» og «hat».

Det spesielle er at NRK og særlig VG ser ut til å ha inngått en allianse for å støtte Ap i et slikt kjør mot «disse kreftene».

Partileder Siv Jensen ble provosert og spurte utenriksminister Jonas Gahr Støre i spørretimen om han stilte seg bak en slik karakteristikk.

DNs Ketil Alstadheim var til stede og gir et utførlig referat.

– Det var påstander om at vi bidro til en hatsk debatt, sa Jensen.

Hun virket opprørt. Som om hun var blitt utsatt for et overgrep.

– Det var en underliggende påstand om at vi nærmest delte terroristens holdninger fra 22. juli, sa Jensen.

Støre syntes ikke synd på Jensen. Han mente at den som er tilhenger av ytringsfriheten, må tåle en åpen debatt.

– Det kan til tider gjøre vondt, sa Støre.

Han visste ikke at bare to minutter senere skulle noen demonstrere hvor vondt åpen debatt kan gjøre.

Jensen forlangte svar på om Støre var enig i beskrivelsene Pedersen og Johansen hadde kommet med av Frp.

– Det er som om Fremskrittspartiet er offeret i den debatten vi har etter 22. juli. Veldig merkelig, sa Støre.

Det var da Frp-nestleder Per Sandberg fikk ordet.

– La meg først bare slå fast at det er ingen som prøver å spille offer her, sa han.

Sandberg fortsatte kraftfullt, mens han så rett på Støre.
– Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, er det til de grader Arbeiderpartiet, sa Sandberg.

……
Sandberg kikket ned…… Han gjorde et forsøk på å rette opp skaden.

– Eh…. Og det bør de også gjøre, for de var et av de store ofrene, sa Sandberg.

Bortsett fra at også Alstadheim må rette seg etter dramaturgien som foreskriver at Frp aldri kan være et reelt offer, bare et selvforskyldt sutreoffer, er dette en beskrivelse som forklarer hva som skjedde.

Jensen ber Støre om en avklaring, og får høre at hun sutrer. Frp får pent tåle steken når de er med på leken.

Men det gjelder ikke den andre veien.

Sandberg uttrykte seg uklokt, men hans feilsteg demonstrerte samtidig hvilket minefelt det politiske landskapet er blitt.

Samtlige andre politiske partier og samtlige medier har nå noe i bakhånd: De kan bare rasle med 22/7, så skal Frp krype lydig sammen.

Men igår gjorde ikke Siv Jensen det. Per Sandberg la seg med en gang flat og beklaget, han forsto skaden. Men senere på kvelden sa faktisk Siv Jensen at Frp ikke kunne la seg presse og diktere til å endre politikk pga 22/7.

Det er det Raymond Johansen og Eskil Pedersen vil. De vil ha ytringsfrihet under ansvar. Men det ansvaret er det de som definerer, og halvparten av befolkningen – grovt anslått – er uenig i deres definisjon av anstendighet. Hva gjør man med det? Man roper på journalistene.

Uten mediene ville ikke dette blitt noen skandale. Det ville blitt et intermesso. Men journalistene var straks på pletten.

Én ting er at Arbeiderpartiet har gjennomlevd et traume, noe annet er at journalistene ser en gyllen anledning til å knekte Fremskrittspartiet, som de hater, og alt som de mener finnes til høyre for Frp, det vil si de som har brukt ytringsfriheten på en annen måte enn Ap og mediene mener er korrekt i synet på det flerkulturelle samfunn.

Eskil Pedersen sier at «de angriper vårt flerkulturelle samfunn» omtrent som han snakket om gjeninnføring av raseskillet i Sørstatene. Men vi snakker om kultur, ikke rase. Vi snakker også om demografi, som er et ubehagelig faktum, og sosiale fakta som at minoriter blir til majoriteter på skoler i Oslo.

Det foreligger en farlig cocktail av sosial utvikling, et nasjonalt traume og en politisk korrekt elite som vil redde sin politiske prestisje.

De som kan gjøre dette farlig, er journalister og redaktører. En ting er hatefulle ytringer på nett, de lar seg hanskes med hvis journalistene er vettuge og tør å være ærlig. Verre er hatefulle journalister.

To eksemplarer av arten briljerte på TV 2 igår med Øivind Brigg som nyhetsanker. TV2s egen Stein Kåre Kristiansen og VGs Anders Giæver koste seg over Sandbergs fadese. De var de overlegne, de som vet og har sitt på de tørre. De skal ikke gjenvelges. Det synes ikke å streife dem at deres nedenlatenhet også er en nedlatenhet mot Frps velgere.

Giæver sa en avslørende ting: Det er en kjent sak at Arbeiderpartiet til nå har holdt igjen på kritikken mot Frp. Sandbergs bruk av det ladede begrepet «offer» utløste dermed et oppdemmet skred.

Med andre ord: Vi kan vente oss mye mer.

Når vi vet hvordan VG hittil har fyrt opp under bålet, gir dette grunn til bekymring.

Mottoet er: «Hva som er ytringsfrihet bestemmer vi.» De som klager sutrer. Prøv ikke å bruke ytringsfriheten på andre premisser enn Aps og VG/NRKs.

Dermed har ytringsfrihet blitt det mest sentrale etter 22/7. Det ville være tragisk om også den skulle gå med i dragsuget.