Sakset/Fra hofta

 

I en kommentar til Listhaug-saken i VG gjør Anders Giæver noen betraktninger over «22. juli-kortet» som er interessante på et par-tre plan.

Giæver siterer noen beklagede uttalelser hvor Ap er blitt ubetenksomt anklaget for å bruke massemordet som politisk våpen. Per Sandbergs ord om at Ap «prøver å spille offer» var eksepsjonelt uheldige, men det er verdt å minne om i hvilken sammenheng de falt – under en debatt i Stortinget den 23. november 2011.

Siv Jensen viste til at Raymond Johansen og Eskil Pedersen hadde påstått at Frp nærmest delte 22. juli-terroristens holdninger, og bad Jonas Gahr Støre om en kommentar til det to ganger, uten å få annet enn svevende svar. Da var det Per Sandberg tok ordet, og sa dette:

La meg først bare slå fast at det er ingen som prøver å spille offer her. Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, er det til de grader Arbeiderpartiet, og det bør de også gjøre, for de var et av de store ofrene. Og det er det Arbeiderpartiet nå tydeligvis har lagt en strategi på – å videreføre denne debatten gjennom å angripe Fremskrittspartiet.

Saken er at Støre ikke ville si klart og tydelig at Frp ikke var grumsete. Det er en subtil utnyttelse av 22. juli som godt kan påpekes. Men Sandberg ble formodentlig verbalt klønete av å ha blitt brakt til det ytterste av Støres ullenhet. Han turet frem uten å merke snubletråden. Det ulykksalige resultatet var at de døde ble relativisert.

Giævers manøver
Det tok seg kanskje ikke stort bedre ut da Siv Jensen kom i skade for å sidestille massemord og politisk kamp, men Giæver setter Jan Tore Sanners bruk av ordet «22. juli-kortet» i samme klasse. Gjør han rett i det?

Sandbergs og Jensens verbale glipper kunne oppfattes som manglende aktelse for de døde, men det Sanner sa, var ikke noen plump degradering av det grusomme som skjedde. Ordet er kanskje ikke overvettes delikat, men er det noe verre enn å påstå f.eks. at USA utnyttet 11. september politisk?

Berøringsangst?
Både på høyre- og venstresiden har man vært engstelige for å snakke om 22. juli, skriver Giæver, som mener det skyldes at begge på sin måte har vært bekymret for de mulige konsekvensene.

Det er denne situasjonen som har gjort at vi knapt snakker om hva som skjedde 22. juli i det hele tatt, utover beredskapssituasjon og plassering og utforming av minnesmerker.

Og der står situasjonen fastlåst.

Artikkelforfatteren siterer Jonas Gahr Støre på at det finnes en berøringsangst for Breiviks tidligere medlemskap i FpU, men mener at Fremskrittspartiet ikke trenger å frykte debatt om det.

Uteglemmelsen
Da har han kanskje glemt hvordan hans egen avis konfronterte daværende FpU-leder Ove Vanebo med kommentarer som massemorderen hadde skrevet på FpU-forum. «Vi burde ha reagert, men det er lett å være etterpåklok», sa Vanebo til sitt forsvar.

VG gav selv eksempler på kommentarer som angivelig burde ha fått alarmklokkene til å ringe:

I flere innlegg peker Breivik på islam som et arnested for terrorgrupperinger, og sier blant annet at det ikke finnes kristne terrorister eller terrorgrupperinger.

«Det er jo ikke til å komme bort i fra at kulturer/land tilknyttet Islam har en spesiell grobunn for terrorisme», skriver den da 23 år gamle Breivik på forumet i 2002.

Samme året gir uansett Breivik uttrykk for at han ser på Islam som en fredelig religion, og han ikke har noe i mot muslimer.

«Det finnes selvfølgelig mange gode sider ved islam, men det er ikke relevant i denne sammenhengen», skriver Breivik.

Men i en bloggpost et knapt år senere skriver han at han frykter muslimene skal «ta over Europa» og at et av scenariene han ser for seg da er borgerkrig i Europa.

Saken er jo at det ikke var all verdens grunn til å hoppe i stolen av disse ordene. I 2016 stod Frankrikes etterretningssjef Patrick Calvar to ganger fremfor parlamentet bak lukkede dører og advarte mot borgerkrig i landet. Ingen kunne mistenke at en debattant som luftet beslektede tanker, ni år senere skulle begå massemord på tenåringer, og siden fortelle at han gjorde det av kjærlighet. Det sprengte rammene for nesten alle nordmenns forestillingsevne.

Breivik konspirerte også om norske myndigheter på forumet. Blant annet hevder han at den norske regjeringen har bedt Politiets sikkerhetstjeneste holde tilbake negativ informasjon om muslimer, for å fremme en liberal innvandringspolitikk.

– I ettertid kan man se at dette peker frem mot manifestet han skrev i forkant av terrorhandlingen, men tar jeg meg selv tilbake i tid ville jeg nok da heller bare tenkt «kjøtthue», sier filosofiprofessor Lars Fredrik Svendsen til VG.

«Vi har ikke noe å skjule», sa Vanebo, og FpU publiserte alt Breivik hadde skrevet.

Den selektive hukommelsen
De som derimot hadde noe å skjule, var VG og Aftenposten, som slettet debatthistorikken Breivik var omfattet av. Det unngår Giæver behendig å nevne. Det han derimot gjør, er å gi et selektivt portrett av massemorderens digitale spor i hans egen avis:

Og her fremst han som en ung, åpen liberalist, inspirert av de samme tankene om toleranse og fri flyt som hadde preget Fremskrittspartiets ungdom tidligere på nittitallet:

«For det første, det er viktig å få frem at Islam er en flott religion (På lik linje med Kristendommen) og muslimer generelt er gode mennesker (på lik linje med kristne). Dette gjelder ikke en kamp mot Islam, men generelt en kamp mot udemokratiske tilvante oppfatninger, fordommer og urettferdighet som eksisterer i Norge».

«Integrering er nøkkelen til et fordoms- og rasismefritt samfunn», skrev han hos VG.

Ikke akkurat høyreradikalt tankegods.

Er det samvittighetens spinkle stemme langt nede i bevisstheten som får fingrene til å utelate o-en i fremsto?

Etterforskningsgruppen i politiet som gikk Breiviks digitale liv etter i sømmene, kom til et litt annet resultat. Aftenposten skrev den 19. november 2011:

Politiet har identifisert over 30 kallenavn, eller såkalte «nicks», som ble brukt av Behring Breivik, deriblant kallenavn han har brukt på nettsidene til Aftenposten, VG og Nettforum med det politiet karakteriserer som en «mer ekstrem vinkling innenfor hans interesseområder».

Siden hverken Aftenposten eller VG noengang har lagt alle sine kort på bordet, slik Document gjorde natten til 23. juli, har vi aldri fått vite hva som skjuler seg bak disse ordene. Og da Aftenpostens daværende sjefredaktør Hilde Haugsgjerd snakket om dette temaet i retten under 22. juli-saken, gjorde hun som Giæver og cherrypicket uttalelser fra Breivik som ikke kunne sette hennes egen avis i et dårlig lys.

Takk for sist
Giæver benytter i stedet anledningen til å avlegge noen andre visitter:

Radikaliseringen begynte etter at han hadde sluttet som aktivt medlem i Fremskrittspartiet, og begynte å oppsøke blogger som Document, Fjordman og Gates of Vienna.

– Jeg formidlet en del forslag i Frp. Og jeg lærte jo veldig raskt at man måtte holde seg innenfor rammene av politisk korrekthet. Og de var veldig rigide på det punktet, forklarte han i rettssaken.

Nettopp. Radikaliseringen innebar at han måtte forlate Fremskrittspartiet, fordi de var for «politisk korrekte». Slik all demokratisk politikk blir, hvis man er ekstremist.

Breivik snudde også ryggen til Document, men det passer ikke inn i Giævers fortelling. Han antyder i stedet noe som Geir Lippestad sa rett ut, nemlig at nettdebattanter hadde ansvar for terroren.

Formålet
Vingeklipping av Listhaug er naturligvis formålet med det hele: Giævers konklusjon er at Facebook-posten overskred grensen for «ekstrem retorikk». Nice try, men nei, den gjorde ikke det.

Fra et annet sted i orkesteret går Audun Lysbakken ikke av veien for å antyde at Frp er grumsete fordi justisministeren spissformulerte noe som påviselig er sant.

Men Giæver har rett i at vi har snakket for lite om 22. juli. Så han kan gå foran med et godt eksempel, offentliggjøre alt Breivik skrev på VGs debattsider, og oppfordre Aftenposten til å gjøre tilsvarende. VG kan også redegjøre for prosessen som endte med at opplysningene om Breiviks barndom ble utelatt da de offentliggjorde den første psykiaterrapporten om massemorderen. Deretter kan VG snu hver stein i historien om Breiviks tilknytning til NDL, samt påstandene om at NDL var infiltrert av SOS Rasisme. Da ville man kanskje nærme seg the end of the beginning.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!