Sakset/Fra hofta

Noe av det første man la merke til etter pressekonferansen kl. 13 tirsdag, var at Aftenposten på lederplass manet til ro, sindighet og tillit til rettsvesenet. At også statsminister og ledende Ap-politikere er tilbakeholdende og viser til spillereglene, er betryggende.

De som skilte seg ut og markerte direkte opposisjon og ved sin vinkling en protest mot rettspsykiaternes konklusjon, var VG og NRK, særlig Dagsnytt. Enkelte medarbeidere har stor frihet til å markere politiske standpunkter som binder opp redaksjonen. Slik har det vært lenge i NRK, nå har også VG kastet seg på korstoget mot «de der ute», anført av Anders Giæver. Noen burde hviske Giæver et ord i øret om at han skader avisens renommé.

Budskapet er ikke samstemt. I går tok VG på lederplass avstand fra Per Sandberg fordi han uttrykte åpen misnøye med den judisielle rapporten.

Vi har etter hvert vent oss til mange og merkelige utspill fra den kanten. Men selv Per Sandberg bør innse det uholdbare i at justiskomiteens leder blander seg inn i en domstolsbehandling fordi han ikke er enige med de sakkyndige.

Men VG brøt selv med de verdiene avisen representerer da Ander Giæver rykket ut mot rapporten, både før og etter at den ble kjent. Han godtar ikke konklusjonen. Det er ikke i pakt med VGs ånd. VG respekterer reglene og fører ikke korstog. Ikke med slike konsekvenser.

Så oppstår den merkelige konstellasjon at Tim Greves og Oskar Hasselknippes avis søker allianse og er på parti med venstresiden, som vil ha hevn. De vil bruke 22/7 til å stemple «de der ute», marginalisere og isolere dem, til evig tid. Aslak Sira Myhre sier det med rene ord i en kommentar i Guardian: Vi vil ha hevn. Giævers tone er den samme.

Derfor er det bemerkelsesverdig at flere kommentatorer markerer at de godtar rapporten. De ble også overrasket, men de tar den enten til etterretning og overlater saken til systemet, eller de godtar den aktivt og sier at 22/7 må ses i et nytt lys. En av dem er Aftenpostens Per Anders Madsen: Fratatt all premissmakt

Den er oppsiktsvekkende klar. Madsen har kommet til ny erkjennelse.

«Han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk.» Slik avrundet programlederen en debattrunde om gjerningsmannens forhold til høyreekstremisme i NRKs Politisk kvarter i går.

Påstanden er i tråd med hovedfortellingen om Behring Breivik etter 22. juli; en høyreideolog, en ekstremist, som ble terrorist for å få oppmerksomhet om sin verdensanskuelse og sitt politiske program.

Allerede i august utfordret en statsviter i Manchester, Robert Ford, oss på dette. Hva vet vi egentlig om ham, spurte Ford i VG, og han svarte selv. Lite eller ingenting.

Han pekte på muligheten for at det ikke er den ytterliggående, muslimdemoniserende høyreideologien som motiverte Behring Breivik, men at det kan ha vært omvendt. At han søkte etter en ideologi som kunne tilpasses hans egen, morderiske paranoia. Ideologen ble ikke drapsmann, men drapsmannen ble ideolog.
I så fall burde avslutningen i Politisk kvarter vært: «Han var en ensom ulv, men han oppsøkte en flokk».

Jeg mener sakkyndigrapporten øker sannsynligheten for at det er slik det henger sammen.

Det er et oppsiktsvekkende statement til å komme fra en av Aftenpostens redaktører. Og Madsen nøler ikke med å tenke tanken ut på det helt sentrale punkt om forholdet mellom ord og handling:

Behring Breiviks meninger er ikke syke, for i så fall er mange syke og ekstreme oppfatninger ufarliggjøres. Men besettelsen i hans meninger, i hans selvoppfatning og hans verdensbilde, er sykelig, og er det ikke besettelsene som gjorde ham til massemorder – ikke meningene? Sagt på en annen måte: Heretter blir det vanskelig å forstå 22. juli-terroren uten å tolke inn gjerningsmannens ballast av blytung psykiatri.

Med en slik årsakskjede letter noe av det mørket som har hengt over samfunnsdebatten. Det vil Giæver og hans flokk protestere mot, og vise til at «de der ute» nå får sjansen til å frikjenne seg selv. De tenker instrumentelt og angrep/kamp: – Ikke gi dem den sjansen, sier Giæver. Han mener det vil være farlig og at de ikke fortjener det.

Men man kan ikke bli politisk aktivist og bruke venstrefløyens «hensikten helliger middelet»-metode i en så alvorlig sak.

Rapporten ser ut til å ha virket edrueliggjørende på flere, som Madsen.

Han tenker analytisk og gjør distinksjoner. Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haken. Hvis besettelsen er det første, det som beveger, så må den frikobles fra de meninger Breivik brukte i sitt monomane univers. Giæver hevder at dette er et univers han deler med mange. Det er grovt og røper noe av den samme demagogiske og populistiske holdning som hans meningsfeller på venstre kant.

Jeg bruker med vilje de ord Giæver og hans avis har brukt om «de der ute», for å vise at ordene like gjerne kan snus mot ham selv.

Madsen tar inn over seg rapportens funn. Han sier det skal litt til å overprøve den øyeblikkelig uten å ha tilbrakt et minutt sammen med tiltalte. Igjen et utslag av venstresidens moralske mandat: De vet hva som er rett a priori. De sitter med fasit.

Det at Madsen våger å erkjenne konsekvensen av rapporten, fører til et syn på den frie debatt ut fra et live and let live prinsipp:

Hva slags ytringer skal vi tåle, er det ofte blitt spurt etter 22. juli. Spørsmålet har etter mitt syn ikke noe annet svar i dag enn før terroren rammet oss. En terrorist kan ikke gis premissmakt over samfunnsdebatten. Utredningen om hans psyke har gjort det enklere å forstå dette.

Det er befriende å lese. Så får vi håpe at denne erkjennelsen vil synke inn i redaksjonen. Den linjen avisen fulgte frem til 29/11, var å lage en direkte kobling mellom miljø og handling. Det var å hevde at Breivik kom fra en flokk. Derfor førte også Aftenposten «krig» mot «de der ute».

Madsen skriver:

Ekstreme oppfatninger må konfronteres, også i bloggsfæren. Den må ikke få bli en sekt.

Alle vet at «de der ute» stort sett er ansiktsløse. Derfor er det lett å henge stemplingen på Document.no. Men stempler man Document.no, stempler man også leserne. Document.no hadde 52.000 unike lesere sist måned. Det er en ganske stor sekt. En god del av dem vil jeg tippe er Aftenposten-lesere, eller var. Jo mer redaksjonene hamrer løs på «de der ute», jo flere vil de bli. Kanskje sammenhengen begynner å demre for noen? Den redaksjon som slamrer døren igjen i ansiktet på leserne, enten ved karikering eller hardhendt moderering, vil få merke det. I nettalderen blir man bedømt og dømt, og man gjør klokt i å behandle leserne som likemenn.

Utfordringen for Aftenposten blir å forstå tanker som de hittil ikke har villet stifte bekjentskap med. De får sjansen til uken når Bruce Bawer kommer med sine nye bok: The New Quislings. Den kan brukes propgandistisk, slik Giæver og hans fløy sikkert vil, eller man kan ta seg bryet med å lese den grundig og forsøke å forstå, slik dissentere på utsiden forsøker å tolke og forstå Aftenpostens linje fra dag til dag.

Som kjent hengte Aftenposten ut Bruce Bawer som en ideolog for Den tredje bølgen rett etter 22/7. Flere har på den annen side kritisert Knut Olav Åmås for i det hele tatt å ha anmeldt og hatt noe positivt å si om Bawers foregående bøker.

Aftenposten må velge: Vil man være del av den store samtalen, må man være villig til å lytte, prøve å forstå, og ikke bruke sin makt til å lyse noen fredløs. Avisen har forsøkt å kompromittere og til dels kriminalisere personer og tanker som spenner over et bredt spekter og som stadig flere lytter til.

Bawer sa rett etter 22/7 at det som var sant før, også var sant etter denne datoen. Det er på en måte det Madsen også bekrefter, selv om de vil være uenig om hva slags sannheter som gjelder.

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også