Sakset/Fra hofta

Journalist hos ABC Nyheter, Ola Karlsen, har tatt en kikk på Politihøgskolens hjelpeløse rapport, og har funnet en besnærende vinkel for et oppslag.

– Nett-isolasjon skapte den norske massemorderen, hviner Karlsen og sikter denne gangen ikke til den vante forestillingen om at det var document og dets redaktør Hans Rustads skriverier som hadde størst innvirkning på Anders Behring Breivik, men det faktum at han ble avvist da han forsøkte å påvirke document i sin ønskede retning.

Man kan nemlig bli nettradikalisert av slikt:

At forbildene til Anders Behring Breivik, deriblant bloggeren Fjordman og redaktøren i document.no, Hans Rustad, avviste den norske massemorderens planer, påvirket ham mer enn de samme personenes nett-skriverier.

Ravndal påpeker at Breiviks var anti-islamistisk og anti-sosialistisk lenge før både fjordman og document.no kom på nett.

Derimot mener han at disse – og andres – avvisning av Breivik, kan ha hatt større innvirkning på utviklingen som førte frem til tragedien 22. juli 2011:

«Å bli avvist av de personene han beundret aller mest kan ha hatt større innvirkning på ham enn deres politiske skriverier».

Javel. Da ville det kanskje ha vært bedre om document.no med Rustad i spissen hadde vært mer imøtekommende, da? Nei, det ville det ikke. For i så fall ville Breivik – jfr. samme rapport – blitt ditto radikalisert fordi han da fikk bekreftelse på sitt verdensbilde.

Radikaliseringsprosessen som sådan er knyttet til opplevelser av fellesskap og tilhørighet. Det sosiale samkvemmet på nettet kan skape fellesskap selv om man har uenighet og diskusjoner (Lia 2013). (Side 36)

Av Politihøgskolens rapport kan vi mao forstå at radikaliseringsprosessen er knyttet til fellesskap. Eller vent! – til avvisning var det, ja. Nei, øh, til fellesskap først og så avvisning. Eller noe sånt.

Baserer man seg på de to studiene rapporten inneholder, ser man fort at det ikke ville spilt noen rolle hva man gjorde eller ikke gjorde; uansett hvordan man hadde reagert, så hadde det ytterligere radikalisert den allerede radikaliserte Breivik. Istedet for vinn-vinn, står vi overfor tap-tap. For de som har gjort seg skyldig i å bli oppsøkt av helt feil person, vel og merke. Hvis fremgangsmåten virker kjent, så skyldes det at den ganske riktig har vært benyttet før. Ble du beskyldt for å være heks, så hadde man en vanntett måte å sjekke ut skyld eller uskyld på: man kastet deg i vannet og fløt du; var du heks og ble brent. Sank du; var du ikke heks og slapp skikkelig billig unna ved å drukne.

Dette er jo et særdeles interessant trekk ved Politihøgskolens nesten like vanntette, om enn motstridende rapport, men merkelig nok nevner ikke den gravende journalist akkurat den biten.

Han så det kanskje ikke, der det står på trykk alt sammen?

Karlsen har for øvrig noen litt mer subtile teknikker i ermet. Ved bruk av en anakronisme oppnår han assosiasjonen mellom navn og mord:

At forbildene til Anders Behring Breivik, deriblant bloggeren Fjordman og redaktøren i document.no, Hans Rustad, avviste den norske massemorderens planer, påvirket ham mer enn de samme personenes nett-skriverier.

Er det ikke snedig? Man avviste en massemorders planer! Men på det tidspunktet var ikke Breivik massemorder, og planene han meddelte hadde da heller ikke noe med mord å gjøre. Det vet selvfølgelig Karlsen like godt som alle andre, men han foretrekker åpenbart å gi skinn av noe annet.

Doktorstipendiat ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Jacob Aasland Ravndal, som Karlsen bygger saken sin på, skriver imidlertid dette om de av massemorderens meddelte planer:

Det mest overraskende med Breiviks nettaktivitet mellom 2002 og 2011 er at han aldri skrev noe som var spesielt ekstremt sammenlignet med mye annen typisk høyreradikal nettretorikk. Svært mange av innleggene på diskusjonsforumene til de største norske avisene under samme periode var mye mer hatefulle og ekstreme enn summen av Breiviks innlegg. Han skrev aldri åpent om bruk av vold for å oppnå politiske mål, i alle fall ikke under kjente kallenavn på nett. Dette betyr imidlertid ikke at Breivik ikke ble radikalisert i løpet av denne perioden, noe som åpenbart er tilfelle. Men han må ha beholdt sine mørkeste tanker for seg selv, eller i det minste ikke delt dem med allmenheten før han gjennomførte angrepene. (Side 90)

La oss også se litt på Karlsens og Ravndals bruk av «forbilde». Rustad var visst et slikt for Breivik, hevder de. Nå skal vi ikke stille spørsmål om akkurat hvordan d`herrer ser for seg at en person kan fullstendig miste troen på demokratiet og planlegge å skjære hodet av Gro Harlem Brundtland, samtidig som han har som forbilde en ustraffet, ikke-voldelig og demokratisk innstilt person som kun bruker ord, men hypotesen henger ikke engang sammen.

For ifølge Ravndal og Karlsens artikkel skal det ikke ha vært nettskrivingen som i nevneverdig grad påvirket Breivik. Hvordan kan de da skrive ting som «beundret aller mest»? Den eneste tingen som kunne ha gjort Rustad til et slikt forbilde er jo nettopp skrivingen hans, som altså ikke påvirket Breivik stort. Selvmotsigelsen skriker til himmelen, selv om det later til å være for mye å forvente at Karlsen skulle legge merke til – og langt mindre sette fingeren på – den. Men det er vel så at ABC Nyheter har en redaksjon?

Men når temaet er Anders Behring Breivik er det tilsynelatende ikke grenser for hva slags usammenhengende rør som tar plassen der hvor logikken skulle ha sittet.

Og enhver som applauderer røret bør nok tenke seg om litt, for hvis det som passerer som logikk hos Politihøgskolen og ABC Nyheter skulle bli gjeldende, er risikoen faretruende stor for at man selv kan bli sittende med Svarteper hvis man en gang har møtt feil person med en av to vanlige reaksjonsformer: inkludering eller ekskludering.

ABC Nyheter: Nett-isolasjon skapte den norske massemorderen

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også