Kommentar

22/7 er et vannskille i norsk historie, stort og tydelig nok til å sette avtrykk også internasjonalt, pga. sine ødeleggelser og morderiske lyst. Og viktigst av alt: fordi morderen var “en av oss”. Det reiser en rekke spørsmål.

Tilnærmingen bestemmer svarene.

Norske medier hoppet fort på de nettsider der Anders Behring Breivik hadde vært aktiv og skapte en guilt by association. Jeg er forskrekket over å se at store aviser fortsetter langs dette sporet. Fordi det rammer mange personlig, men mest fordi det vil aksentuere de problemene Breivik forsøkte å utnytte.

Man må spørre: Hva ville Breivik oppnå? Han ville starte en krig i Europa. Han så potensialet i dagens kulturkonflikter og ville ikke bare akselerere en konflikt, han ville torpedere enhver mulighet for demokratisk løsning.

Dette siste er det uhyre viktig å forstå. Breivik ville ramme alle oss som ønsker en løsning gjennom en demokratisk prosess.

Han angrep derfor det etablerte systemet, vel vitende om at han derved ville utløse en reaksjon som ville ramme de høyreorienterte partiene i Europa og alle de som tilhører “opposisjonen” på nett.

Breivik gjør dette selv helt klart. Som Kim Møller, redaktør for uriasposten.net, skriver i Fyens Stiftstidende 1.8:

Hvis man læser Breiviks manifest, hvad meget få tilsyneladende har gjort, så står det klart, at han på ingen måde identificerer sig selv med den demokratiske højrefløj, og omvendt betragter grupper langt til højre for Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna og Fremskrittspartiet som » naive fools» der ikke anerkender nødvendigheden af «terror as a tool» ( s. 1436).
Om Fremskrittspartiet er han yderst konkret. Han håbede, medierne ville holde partiet ansvarligt for massakren og hermed medvirke til at » knuse» partiet, så den nationale højrefløj droppede det, han betegnede som » illusions of democratic change» ( s. 1399).

Dette har vært Breiviks plan. Han drepte AUF-ere og regnet med at det ville stoppe munnen på den demokratiske opposisjon på nett. Det ville være tragisk om de som bestemmer gikk i den fellen.

Er det så tid for helt nye forklaringer slik Bjørn Stærk mener i Det er en annen tid nå? Ved første lesning lyder hans tanker besnærende. Men man må presisere hva man mener. Det er nytt at en innfødt europeer bruker massemord som instrument for å starte en etnisk krig. Det er nytt og må tas på det største alvor. Det viser at ondskapen bor midt iblant oss. Vi vet det fra historien, men likevel. Dette var massedrap og megaødeleggelser i Norge.

Her kan man gå i noen logiske feller. Det at dette skjer i fredelige Norge, betyr det at noen må ha skapt et hatefullt klima som er kommensurabelt med handlingene? Fordi noe annet ville være utenkelig? Man kan lett trekke noen slutninger som virker overbevisende, spesielt hvis mange nok deler dem. Jeg synes å se en tendens til at mediene ser seg tjent med å spre disse slutningene. Da er alt mulig.

Breiviks handlinger var av en kaliber vi har aldri har stiftet bekjentskap med i fredstid. Men de er ikke unike i dagens verden. De er heller ikke unike i vår nære politiske historie.

På 70-tallet het det klassekamp, men terroren var bare et annet ord for å kickstarte borgerkrig. Møller:

Det er en tænkning, vi så i fuld flor i 70′ erne, med Action Directe ( Frankrig), De Røde Brigader ( Italien), og Rote Armé Fraktion ( Tyskland).
Mord og militans skulle polarisere den politiske debat, radikalisere fløjene, og kickstarte et revolutionært opgør med det etablerede politiske system. På det plan har Breivik en hel del til fælles med Rote Armé Fraktions Andreas Baader.

Den gang var terroren også innavlet, men den var rød, ikke svart. Er det grunnen til hukommelsestapet?

Det vi trenger er mer historie, mer refleksjon. Politisk vold er ikke et nytt fenomen, heller ikke i Europa.

Få på 70-tallet forsøkte å legge skylden for terroren på sosialistenes skuldre, selv om vi den gang leste Lenin, Trotskij, Mao, som alle går inn for vold. Men i dag går man uten motforestillinger ut fra at Breivik må ha hentet sine ideer fra mennesker som er opptatt av å drive samfunnskritikk innenfor det demokratiske system. Norske medier omtaler seriøse personer som Bruce Bawer, Daniel Pipes og Melanie Phillips på en måte som venstresiden på 70-tallet ville kalt mcchartyisme.

Det mest alvorlige er ikke at det er politisk forfølgelse. Det mest alvorlige er at det bannlyser spørsmål om de største demografiske og kulturelle endringer Norge har opplevd, dvs. man får bare stille dem på godkjente premisser. F.eks. sies det nå på ramme alvor at man ikke får stille spørsmål ved det flerkulturelle prinsipielt. Thomas Hylland Eriksen skrev i Aftenposten 1.8 rett ut: Veien tilbake er stengt. Mao: Folket skal tvinges til å anerkjenne at landet deres får en annen identitet. Men mange gjør ikke det. De vil gjerne fortsette å være norske.

Etterskrift:

Dette innlegget ble skrevet for VG Debatt, som ved Hans Petter Sjøli for 11 dager siden ville at undertegnede skulle skrive et svar til Bjørn Stærks innlegg Det er en annen tid nå. Sjøli purret flere ganger, fikk innlegget, men så ble det taust. Det kom aldri på trykk. En må spørre om det var fordi det ikke var det svaret Sjøli ville ha. Er det slik man driver debatt i VG? Ifølge undertegnde er dette viktige tanker. Parallellen mellom sosialister på 70-tallet og deres forhold til politisk vold og dagens høyreside er høyst relevant.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også