Kommentar

Fortalerne for innskrenking av ytringsfriheten (ytringsansvar), utestengning av mennesker med meninger de ikke liker, forsvar for overvåking og kontroll av de samme menneskene, skjer under dekke av omsorg, – omsorg for samfunnet, minoriteter, og sogar de menneskene hvis meninger man vil sanksjonere.

Denne «omsorg» gir et skinn av anstendighet: Man bryr seg. Selv når man sanksjonerer skjer det med de beste hensikter.

I virkeligheten er det snakk om dårlig skjult aggresjon hvor legitimering av utstøtelse og vold mot de man ikke liker, ligger snublende nær.

Et eklatant eksempel er Simen Sætres lange essay om Fjordman i siste nummer av Samtiden.

Essayet har redaktør Cahtrine Sandnes godkjentstempel. Det er hans essay som fremheves i lederen.

Sandnes tilhører gruppen av mennesker som mener at det offentlige Norge ikke har tatt noe oppgjør med Anders Behring Breiviks «miljø» og tankegods. De føler at de har vinden mot seg. Mest ytterliggående er Ali Esbati som går langt i å forstå svensker som Henrik Arnstad som mener at Norge har gjort fascismen salongfähig med FrP i regjering.

Det er såledees ikke korrekt at norske kommentatorer forsvarer FrP mot svenskene. Vi har selv våre egne «svensker».

For å få regnestykket til å gå opp må man omskrive historien.

Omkamp

Vi sluttet å snakke om FrP og Breivik før vi egentlig hadde begynt. Under rettssaken året etter var det nesten så tilhørerne skvatt i stolen da aktoratet begynte å spørre Breivik om vervene og tilknytningen han hadde til partiet.

Sandnes hukommelse er meget selektiv, også når det gjelder inntrykk. Hvis tilhørerne skvatt så var det fordi aktoratet satte fingeren på et punkt som pressen hadde kjørt kampanje på og nærmest tvunget Fremskrittspartiet i kne med: Så tett var Breivik på FrP! Pressen kunne ikke la være, men måtte kjøre kniven i partiet, igjen og igjen. Måten forholdet ble fremstilt på var at også FrP hadde skyld. Denne skylden har å gjøre med FrPs natur. Kun ved å slutte å være FrP kunne partiet ha håp om å bli tatt til nåde.

Sandnes synes ikke FrP har bøyd seg dypt nok. Hun vil ha omkamp.

I Norge har politikere generelt vært varsomme med å referere til 22. juli. Dels i respekt for ofre og pårørende, dels av redsel for å slå politisk mynt på terroren.

Redsel?

Oppgjør

Dette er newspeak for at Sandnes og hennes fløy ønsker en enda hardere retorikk. De ønsker et definitivt oppgjør, slik man har erfaring for i sosialismens historie. Da nytter det ikke med beklagelse, man vil se motstanderen knust, maktesløs, uskadeliggjort.

Geir Lippestad og Thomas Hylland Eriksen ga uttrykk for lignende tanker på toårsdagen for 22/7: Samfunnet hadde ikke tatt noe oppgjør med de høyreekstreme. Andre vil mene at det norske Vi ikke har gjort annet. Hva er det de mener? Hylland Eriksen ga et intervju til Politiken der han ble kjørt på nettopp det: hva mente han med oppgjør? Eriksen svarte at man måtte «slå argumentene ihjel».

Det er spesiell retorikk, særlig når det gjelder 22/7.

Hvordan slår man argumenter ihjel? Jeg trodde man tilbakeviste dem, og lot tilhørerne avgjøre.

Det kan høres ut som om det ikke er nok. Sanksjonistene ønsker noe mer. De er ikke fornøyd med hvordan folket har reagert.

De som vet

Hva gjenstår? Å løfte «problemet» ut av den åpne kappestrid og overlate det til de som vet, en indre krets, som har forstått hvordan man behandler farlige meninger?

Simen Sætres essay er en lang begrunnelse for en slik «intervensjon».

Benektelsesfasen

Sandnes mener på ramme alvor at Norge har gått over til å benekte 22/7. Det er faktisk enda sterkere enn fortrengning. Benekte vil si at noe ikke har funnet sted.

Etter 22. juli har Norge gått fra sjokkfasen til benektelsesfasen. Vi forholder oss til terroren som én enkelt manns verk, én manns tanker. En manns anomali, og ingenting som kan knyttes opp mot oss andre.

Reaksjonen på 22/7 er langt mer kompleks. Nasjonen ble påført et traume, samtidig drev mediene et kjør og en overdekning: Man orket ikke mer av mannen, og svarene mediene serverte gikk bare i en retning; det politiske. Til tross for massiv overvekt har likevel det psykologiske tvunget seg frem. Men selv de som gjør det – som Aage Borchgrevink og Åsne Seierstad – vil ha i pose og sekk: de leverer materialet som viser psykologiens gjennomslagskraft. Samtidig vil de også kompromittere høyrefløyen.

Grunnen er at de ikke kan godta de problemstillinger som høyrefløyen reiser, og – viser det seg – heller ikke den virkeligheten de beskriver.

Skyld

Sandnes deler Simon Sætres beklagelse over at det er bare Breivik som er blitt sittende igjen med skylden. Det burde vært mange fler!

Underforstått: Det er Breivik på den ene siden, og resten av samfunnet på den andre. Derfor finnes det liten nysgjerrighet i Norge på å spørre seg om hvorfor det nettopp var FrP som ble Breiviks parti.

Liten nysgjerrighet? Vi er ikke i humoravdelingen her!

Det er heller ingen sterk vilje til å diskutere grensen mellom innvandringspolitik debatt og et dystopisk menneskesyn hvor man tar utgangspunkt i at mennesker ikke er i stand til å leve sammen, hvis vi er forskjellige.

Dette er å tilskrive mennesker negasjonen av oppfatninger man selv har. Dvs.; Hvis Christian Tybring-Gjedde mener unnfallenhet og prinsippløshet overfor nye kulturer gjør at norsk kultur går i oppløsning så er hans egentlige budskap at mennesker som er forskjellige ikke kan leve sammen!

Dette er skrevet av et voksent menneske.

Inne i andres hoder

Etter å ha tillagt motstanderne det motsattte av hva man selv mener, som er det gode samfunn, kan Sandnes og Sætre rulle ut konsekvensen: deportasjon.

Begge tillegger motstanderne – nei, fiendene, – meninger som om de var deres autentiske, mens det i virkeligheten er deres egne, og de benytter sine posisjoner innen kulturlivet til å gi deres utsagn legitimitet og prestisje.

Sandnes og Sætre kunne like gjerne reist en galge på Løvebakken.

Vi snakker heller ikke om konsekvensene av slike tanker, om hvordan endringen til idealsamfunnet skal foregå og hvordan man skal gå fram for å hindre at etniske nordmenn forblir majoritetsbefolkningen? Og hvordan skal Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde bevare «norsk kultur», uten å bli totalitære?

De vet det kanskje ikke selv, men Sandnes og Sætre vet hva Andersen/Tybring-Gjedde egentlig tenker, eller hva de nødvendigvis vil måtte ende opp med: De er folkemordere uten å være klar over det.

Moskvaprosessene

Objektiv skyld kalte ML’erne og stalinistene det. De kunne «bevise» hva som helst. Og folk bekjente etter å ha fått «forklart» logikken.

Det er et ekko av Mørke midt på dagen, Arthur Koestlers beskrivelse av psykologien bak Moskvaprosesseene, i tankene tll Sandnes og Sætre.

Se om hun ikke også eksplisitt har med forslag om eksklusjon og utstøtelse: Hvis FrP mener alvor må de kvitte seg med folk som Tybring-Gjedde.

Samtidig er det åpenbart at så lenge partiet fortsetter å holde seg med fremtredende politikere, som balanserer på kanten av konspirasjonsteoriene om eurabifiseringen av Europa, vil Breiviks navn fortsette å forfølge partiet i årene som kommer.

Så lenge norsk kulturliv «holder seg» med kulturredaktører som Sandnes vil Norge ikke ha en offentlighet som tilsvarer det komplekse samfunn vi er blitt.