Sakset/Fra hofta

Klassekampen skal ha ros for å ha respondert på Documents åpne brev til justisminister Anundsen. Men dekningen av saken er skuffende.

Overvåking har vært en stor sak for venstresiden i den tiden, i 50-60-70-årene. Mye av venstresidens identitet ble bygget på kampen mot overvåking, registrering, fullmaktslover, yrkesforbud.

Det var tydelig at daværende POT ikke forsto hva de sto foran. De var gearet inn mot den kalde krigen, og kampen mot kommunismen. Hele arbeiderbevegelsen – Ap og fagbevegelsen ble mobilisert. Det var en viktig kamp, men underveis fulgte noen metoder med som ikke var bra for det norske demokratiet: det ble lavt under taket, man godtok overvåking, rykter ble satt i omløp. Man «visste» noe om deg. Noe av de samme metodene smittet også over på intern uenighet i Arbeiderpartiet og medvirket til at SF ble stiftet.

Da er vi over i the new left, som POT ikke helt forsto. Det forega å være en tredje vei, selv om protesten etter hvert dreide mest mot Vesten.

Studentradikalismen kom på 60-tallet, hippiebevegelsen, yuppiene, anarkistene og maoistene. Det ble for mye for POT. De greide ikke sortere.

Det sier noe om en ubehjelpelighet at SV’eren Ivar Johansen kunne samle inn navnene på 600 POT-ansatte via åpne kilder. Venstresiden viste sin makt. Den kunne blåse deres identitet hvis de ville. Det var å utfordre statens makt. Straffen ble likevel mild: betinget dom og 60 dagers fengsel.

Senere kom Lund-kommisjonen som gjorde venstresiden til moralske vinnere: de var blitt ulovlig overvåket for sine meninger. Det skal man ikke i det moderne Norge.

Men gjelder en annen standard for høyresiden?

Det er det inntrykk som har festet seg. Sjelden eller aldri ser pressen på om den samme beskyttelse gjelder den.

Derimot er flere samfunnstopper bekymret for at muslimer blir overvåket for sine radikale meninger. Den samme Kjetil Lund uttrykte bekymring for dette i Dagsavisen for kort tid siden.

De hemmelige tjenesters kontrollutvalg, EOS, har også vært opptatt av at ikke meninger skal registreres, men jeg har aldri sett at de er blitt spurt om samme forbud gjelder høyresiden.

Når Document-redaksjonen erfarer at PST høsten 2013 hadde flere «besøk» og samtaler med folk i og rundt Document, så er det grunn til å spørre om hva PST driver med.

Klassekampens journalist har utelatt mange presiseringer: Red. ble ikke innkalt til møte. Det var en frivillig forespørsel. Ønsket var å høre red.s vurdering av situasjonen i Norge og Europa. Men samtidig kom det spørsmål om vår kontoradresse, ikke én, men to ganger i intervjuet, og en klokke ringte i bakhodet, ganske umiddelbart. Ut over høsten fikk vi høre at et vitne i 22/7-saken som hadde gått på skole med ABB, men ellers ikke hadde noen forbindelse, var blitt oppsøkt av en navngitt PST-mann og spurt om en person i document-kretsen, som har en betrodd stilling i det offentlige, var til å stole på. Det er ikke slik PST går frem hvis man virkelig ønsker å få svar på et slikt spørsmål. Da anstiller man undersøkelser i det stille. Hvis man stiller et åpent spørsmål må man regne med at vedkommende vil bringe det videre. Da er hensikten en helt annen: å sende et signal.

Samme person som ble oppsøkt var på fest med en PST-ansatt og fikk utpå kvelden, etter at stemningen var blitt fuktig, slengt i ansiktet at han «visste noe om vedkommende».

Men det var først da en skribent som ikke tilhører document, kom til oss i januar og fortalte om et halvannet timelangt avhør med PST, at vi for alvor forsto at noe var på gang.

Vedkommende ble også innkalt for at PST skulle lære av ham. Men det utviklet seg ganske annerledes. PST-folkene belærte ham både om Koran-tolkning og Eurabia-teorier, og advarte ham mot at hans skriverier kunne inspirere en ny Breivik.

Dette er langt ut over PSTs fullmakter.

Men det stemmer med det ideologiske program som doseres av folk som Rune Berglund Steen, Per Fugelli, Geir Lippestad, Lars Gule, Thomas Hylland Eriksen, Cathrine Sandnes, Simen Sætre og en rekke andre som igjen og igjen etterlyser et oppgjør med høyresiden. Flere av dem mener at utviklingen går i feil retning. Sætre forsøkte å diskreditere en skribent som Elin Ørjasæter fordi hun hadde gjort Fjordman stueren. At han fikk 75.000 av Fritt Ord til å skrive bok, er utilatelig. Men at Christian Høibø også fikk 75.000 er de ikke opptatt av, og slett ikke at Høibø satt rundt bordet da Norwegian Defence League ble stiftet. Høibø var da PSTs informant. Anders Behring Breivik hadde ivret for et norsk EDL på Document, noe redaksjonen hadde bemerket var en dårlig ide. Nå ble det stiftet, og PSTs mann og SOS Rasisme satt rundt bordet.

På 60-tallet ville dette vært en skandale. I dag er det taust.

Bekymringen ligger opp i dagen for den som vil se: Hvis ideologiske hardcoreaktivister, forskere, presse, politikere og statens organer bruker den samme modellen på høyresiden, har vi et demokratisk problem. Hvis det er ideologene på venstresiden som får definere høyresiden og en etat som PST følger deres anvisninger og setter det ut i praktisk arbeid, har vi et stort problem.

Man lar ikke politiske motstandere få definere den andre siden.

Men makten bak denne oppfatning er så sterk at selv PST bøyer seg.

Da er vi ute på ville veier, og det er documents demokratiske plikt å si fra. Det gjør vi detaljert og grundig i siste tidsskrift og skal man forstå rekkevidden av problemet må man lese det.

Klassekampen yter ikke saken rettferdighet. Dessverre. Det hadde den fortjent.

 

http://klassekampen.no/article/20140510/ARTICLE/140519996