Norge begynner å bli et underlig land. I går fikk jeg en telefon med spørsmål om å slette en person fra artikler publisert på Document.no.

Bakgrunnen var at vedkommende har søkt en jobb i et departement. Vedkommende ble oppringt av en bekjent innenfor regjeringsapparatet som sa han hadde googlet vedkommende og funnet ut at han var nevnt i artikler på Document.no. Underforstått: Det ville neppe styrke hans søknad.

Derfor henvendelsen til red. om å gå inn og slette referansene. Så er gjort. Vi er klar over at dette ikke er å kimse av. En feil kobling kan få uante konsekvenser.

Saken sier mye om dagens situasjon. Tidligere snakket man om POTs overvåking, Lund-kommisjonen osv. I dag er google et mektigere instrument enn noe politi, til politisk overvåking vel og merke. Sikkerhetstrusler tar PST seg av, og de har fått 20 millioner ekstra til å overvåke nettet. Men til å luke ut uønskede elementer fra staten holder det å google.

Det er effektivt, ingen kan noensinne finne ut at slike metoder brukes. Man må anta at det også gjøres i det private næringsliv og organisasjonslivet. Likevel er det ingen diskusjon om hva dette betyr for ytringsfriheten i landet.

Etter 22/7 ble det stort fokus på anonymitet på nett. Men denne overvåkingen av personer med feil meninger er i liten grad omtalt.

Dette er noe annet enn sensur på nett, hovedsakelig i nettavisenes spalter. Men begge styres ut fra «frykt» som metode, for alle som vil opp og frem, vet at det foregår og at man må passe seg.

Derfor er det mange som holder avstand til Document.no og ikke engang tør å lese siden, eller gjør det i smug. Best å ligge unna, for sikkerhets skyld. Logger kan også leses. Personalansvarlig kan f.eks. legge inn noen nettsteder som man kunne tenkes å ville vite hvem besøkte. Da vil man ha en ide om hvem man skal holde øye med, og hvem man skal unngå å gi følsomme oppdrag.

Man kan ikke uten videre kritisere folk for å bli paranoide eller skremt. Å være medlem av dagens samfunn, å tilhøre dem som betyr noe, er uhyre krevende karrieremessig og ikke minst økonomisk. Alt avhenger av man klarer å henge med. Det er tøft nok som det er om man ikke skal pådra seg ekstra problemer, som en tag om man er politisk upålitelig.

Men et slikt kontrollpress vil over tid ha en virkning på samfunnet og menneskene som betyr noe. Særlig de siste. Du finner ikke mye dissens i de bærende lag. Vi har fått en ny type borgerlighet. Man får heller avreagere på andre måter. Trekke seg tilbake, unne seg litt luksus og ferie. Men ikke engasjere seg, ikke kalle ting ved sitt rette navn.

Det oppstår en sone av fenomener som man ikke må berøre. Sonen vokser proporsjonalt med at problemene vokser.

Tomrom

Mediene driver en ny form for opplæring av leserne: learning by deleting. Kommentarfeltene i nettavisene koker når følsomme temaer tas opp. Kommentarfeltet er da enten stengt eller det stenges etter en tid når man ser hvor vinden blåser: når feks. en overvekt av leserne viser seg å stå for stikk motsatt syn av redaksjonen. Eller man sletter hele strengen. Da forsvinner hundrevis av innlegg ned i et sort hull. Det finnes ikke spor av disse meningene.

Sensur ved sletting er spesielt. En bok som forbys eller en artikkel som refuseres er én ting. De forsvinner ikke. Men det som er borte: Hvem vil vite at det noen gang var noe der? Det er sporløst borte. Tilbake er bare en hvit flekk.

Det er mange slike hvite flekker i det digitale rom. Nasjonalbiblioteket i Rana er interessert i å lagre nettdebatter. Men hvordan skal det kunne dokumentere det som slettes? Kanskje det er nettopp de meningene som ville vært interessante. Da ville man sett hva redaktørene ikke ønsker å se.

En viktig side av samfunnsdebatten, de som er uenige, er dermed slettet og brakt til taushet.

Hva gjør det med borgerne at de møter en slik motstand? Mange vil tilpasse seg og bli forsiktige. Andre blir provosert og fortsetter og blir kanskje iltre. Hvem har da ansvaret for det? Er det ikke de som manipulerer debatten som må bære et ansvar? Spesielt det at de ikke flagger hvem de er og hva de gjør. Sensuren skjer med en glatt fasade.

Den andre siden av sensuren er kontrollen. Det er om å gjøre at ingen av dem med farlige meninger kommer innenfor systemet.

Teknologien gjør en slik kontroll enkel. Bare et tastetrykk unna kan man få vite ting om en søker som han/hun aldri ville sette på sin CV, og som arbeidsgiveren aldri ville våge å spørre om.

Forskere er svært opptatt av å finne ut om utlendinger diskrimineres. Hvorfor blir det ikke gjort dummy-undersøkelser av meningskontroll? Det ville ikke være vanskelig. Kan det skyldes at forskerne selv er del av et systemet som godtar kontroll og eliminering?

Det er slikt som forbindes med filmen Fahrenheit 451. Nå nærmer vi oss tilstander som filmen beskriver, og det skjer uten debatt.

Det skulle vi forsverge vi som husker da filmen kom. Hvis det ble kontroll ville den komme fra høyresiden, fra et autoritært regime. At det kunne utvikle seg sensur og kontroll innenfor vårt tilsynelatende åpne samfunn, var utenkelig. Man hadde ikke evne til å forestille seg det.

Når det har vært mulig, må man trolig se på de sterke korporative trekk i det norske samfunn. De ideologiske forutsetninger finnes på venstresiden, men de er ikke tilstrekkelige. Det er maktkonstellasjonene og avhengigheten som tilsammen lukker systemet. Norge mangler rett og slett frie uavhengige aktører som har økonomisk styrke og politisk frihet til å opptre uavhengig. Det er ganske alvorlig.

 

Les også

-
-
-
-
-