Kommentar

Luditter het folk som slo i stykker spinnemaskinene. Det var en reaksjon fra fattigfolk som risikerte å miste levebrødet, men har fått en mer generell betydning som motstand mot ny teknologi.

Under 22/7-rettssaken var det tydelig at hverken forsvarere eller dommere visste noe om debatten på nettet. Holdningen gjenspeiles i tittelen på Øyvind Strømmens bok Det mørke nettet. Nettet er mørkt og truende. Hvorfor er det slik? Hvis man skaper slike assosiasjoner til vår tids fremste medium kan det tyde på at det er noe med mediets karakter man ikke kan forsone seg med. Det truer.

Det truer hva? Det truer posisjonene til de som har bestemt «innholdet» i den gutenbergske epoken. Plutselig er det fritt frem for hvermansen. Det skaper anarkistiske tilstander. Men anarki er nettets natur.

Ikke minst truer nettet de som hittil har skapt det redaksjonelle innholdet og bestemt profilen på avisene. Plutselig synliggjør kommentarene at leserne er dypt uenig i måten en sak er vinklet på. I nær sagt samtlige vestlige land finnes denne kløften mellom redaksjonelle medarbeidere og lesere.

De med makt vil gjerne stemple de anonyme stemmene som plebs, det gamle uttrykket fra romersk tid, om allmuen. Men dermed avslører de sin egen klasseforakt, for folk kan godt se hvem og hva det er som straffes. Dvs. det er ikke så lett å se det som ikke er der, men folk gjør seg sine egne erfaringer, og alle ser når det settes strek under en debatt og når strenger slettes.

Tre forskere leverte nylig et arbeid som konkluderte med at nettdebattene slett ikke er noe ekkokammer, men et viktig korrektiv og supplement.

Man kan derfor trygt konstatere at det foregår en politisk kamp som har paralleller til tiden før og under den franske revolusjon der satire var et effektivt middel mot sensuren.

I enhver situasjon der noen roper på kontroll og sensur er det noen som ønsker å bevare sin makt, og gjør det med de midler de har til rådighet.

Før parlamentarismen ble innført het det at folket ikke var modent nok til at det kunne innføres allmenn stemmerett. Det minner om våre dagers snakk om «grums» blant folket. Men til forskjell fra de kondisjonerte i 1880-årene og senere er det nå en liberal elite som anser seg selv for å vite best og bedre enn andre. Denne eliten anser seg som oppdragere, men den har store problemer med å innrømme at den utøver sensur og kontroll.

Det er obstfeldersk underlig at noe av de samme argumentene som brukes mot en fri nettdebatt er som hentet fra arsenalet til de som var mot allmenn stemmerett. Hvordan skulle det gå med demokratiet hvis hvermansen fikk ytre seg?

Et ekstremt utslag av denne mentaliteten er VG-kronikken Steng nettdebatten! av Håvard Nyhus, redaktør for Natt og Dag, og Magnus H. Iversen, stipendiat i medievitenskap. Her tas det på ramme alvor til orde for at avisene bør kutte ut kommentarfeltet, til alt stoff. Folket har ikke vist seg verdig! Det er faktisk begrepet forfatterne bruker, men de snakker om «vår verdighet» og mener fellesskapets, som de snakker på vegne av. Kan det tenkes at folket ikke er enig? Hva gjør forfatterne da? Trekker opp stigen.

Gammelborgerlige ord som «verdighet» og «anstendighet» trekkes plutselig frem, uten at noen leer på øyelokket. Dette er moraliserende begreper.

Å legge ned kommentarfeltene handler om å avslutte en ødeleggende praksis som trekker oss – både deltagere og skuelystne – ned i uverdige omgangsformer. Det er nemlig ikke bare de involverte som mister hodet i diskusjonstrådens spindelvev.

Argumentasjonen er upresis. Også filosofen Arne Johan Vetlesen bekymrer seg i Klassekampen i dag over den oppvoksende generasjons avhengighet av duppedingser som lyser i mørket.

Men hva får forholdsvis unge mennesker til å skrive:

Kommentarfeltene er et feilslått eksperiment. De appellerer til våre styggeste instinkter og tjener ingen hensikt. De er slett ingen «forutsetning for et levende ordskifte», langt mindre «et demokratisk verktøy». De som vil kjekle, har rikelig anledning til å diskutere andre steder – på Facebook, på blogger eller i andre fora. Det er i det hele tatt ingen grunn til å hekte en diskusjon om Moskva-prosesser og Eurabia på etablerte redaksjoners nyhetssaker, annet enn at det gir «ordskiftet» et skinn av legitimitet – og et uforholdsmessig stort publikum.

Her blandes flere temaer sammen. Det som skinner igjennom er at herrene Nyhus og Iversen ikke liker det som blir sagt. Derfor mangler det legitimitet. Derfor er de villig til å stenge ned alle kommentarfelt. Nyhus er selv redaktør, riktignok for en gratisavis. Hvordan tror han mediene skal overleve?

Hvis debattene sporer av er det noen som har gjort en for dårlig jobb, i første rekke med det redaksjonelle innholdet. At det koker i kommentarfeltene skyldes at medienes versjoner av virkelighet stemmer dårlig med det leserne opplever. De forsøker å korrigere, og blir hivd ut. Hvem er det da som har mistet legitimitet?

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10120642