Sakset/Fra hofta

Knut Olav Åmås. Foto Sturlason

Knut Olav Åmås rykker ut som en syvende far i huset for å sette skapet på plass i spørsmålet om ytringsfrihetens rammer. Det forblir uklart hva han, Bjørn Stærk, Jan Arild Snoen, Bård Larsen m.fl. vil. De leter etter et formular som kan sette korken i flaska igjen, slik at ikke ytre høyre kupper debatten, som de kaller det.

Vi trenger færre monomane, overspente debatter om innvandring, integrering og islam | Knut Olav Åmås

Disse fire er på samme lag som Eivind Trædal. Trædal er bare mer unhinged, uberegnelig. Han nøler ikke med å korke flaska. De andre erkjenner bitterlig at ånden er ute og at det ikke går an å stappet den nedi igjen.

Det skal vi være glad for. Tross alt.

Det finnes nok av dem i Norge som er enige med Trædal. Det var ingen tilfeldighet at Trædal nærmest fikk en hel time i Dagsnytt 18, sekundert av Sigrid Sollund. NRK trenger en hitman.

Stærk, Snoen og Åmås vet at de ikke kan putte korken tilbake på flaska igjen, men de bruker de redskapene de har til rådighet: alle ukvemsordene som flyter rundt på nettet.

Det er som om de ikke har fått med seg at tonen på nettet er direkte, brutal og ofte ufin. Hvis det er for varmt på kjøkkenet, så gå ut derfra. Det er som om de ikke har fått med seg at dette er et generelt fenomen, over hele verden.

Det lyder sutrete, jamrende og gid-a-meg å klage over tonen. Dét var vi ferdig med for flere år siden. Hvis det ikke da er snakk om konkrete trusler.

Det er masse sprø folk der ute som ventilerer på nettet. Det vet alle. Det å gjøre et nummer av det, er ikke å være i god tro.

Hvis man, som Åmås, tror at det meste går som normalt og handler om noe helt annet enn innvandring, er det klart at debatten på sosiale medier fremstår som forrykt.

Det som ikke taler til Åmås’ fordel, er at han ikke en gang vurderer muligheten for at han kan ta feil. Med utgangspunkt i hans beskrivelse av virkeligheten må de 63 millioner amerikanerne som stemte Trump også være gale.

For han skriver:

Det finnes ikke faktagrunnlag for den alarmismen som preger de symbolske debattene i sosiale medier og mer eller mindre uredigerte, uansvarlige medier.

Migrasjon skyldes ikke elitekonspirasjoner, innvandringen til Norge er rekordlav, integreringen er stort sett vellykket, og ytringsfriheten er i verdenstoppen. Den reelle polariseringen har ikke økt, den dype samfunnstilliten ikke blitt redusert.

Nordmenn er blitt mer innvandringsliberale de siste årene, men for noen er innvandring blitt den eneste store saken. «Jeg ser et ytre høyre som skriker høyere og høyere i sine ekkokamre», skriver kommentator Jan Arild Snoen i Aftenposten 18. desember.

Her jukser Snoen. Han påstår at det nye høyre ikke vokser, og og at han derfor må skrike høyere. Det er beviselig feil.

Det er denne versjonen også Åmås går inn for. Det avgjørende spørsmål er: Kan den forklare verden vi ser? Hvem forklarer den best – Document eller Åmås?

La oss ta noen sitater:

Norsk samfunnsdebatt trenger flere ordskifter om de viktige temaene som opptar de aller fleste nordmenn, som skole, helse og verdiskaping. Vi trenger færre monomane, overspente debatter om innvandring, integrering og islam.

Skingrende hysteri, konspirasjonspreget frykt og polarisering preger mange debatter om disse temaene, dessuten om klimavaksiner, journalistikk – og alt som kan tolkes inn i et forutinntatt verdensbilde om «oss og dem».

Det gjelder særlig ytre høyre i innvandrings- og integreringsspørsmål, mens ytre venstreside er godt representert i andre ordskifter.

Det går i samme dur. Hvis man skal ta Åmås på alvor, kan det bare bety at det er noen skingrende ekkokamre som ødelegger samfunnet. Dette henger ikke på greip: Vi kupper angivelig debatten, og samtidig er vi små og må skrike? Åmås ser helt bort fra dype trender i mange europeiske land: Den såkalte høyrepopulismen vinner frem. Det samme gjør alternative medier, og disse favner langt bredere enn det Åmås gir inntrykk av.

Jordan B. Petersen er et godt eksempel på det. Men selv han klarer ikke Aftenposten å innpasse i sitt verdensbilde. Intervjuet som sto med ham i A-magasinet sist fredag, var gjennomgående negativt.
Det er et svakhetstegn.

Spørsmålet leseren enkelt kan stille seg selv, er: Hvor går jeg for å finne interessant informasjon? Selv ga jeg opp Aftenposten etter et halvt århundres lesning. Avisen sa meg ikke noe lenger. I den senere tid har jeg for alvor oppdaget YouTube, hvor amerikanske politiske talkshow forteller meg noe norske medier ikke er i nærheten av.

Det er noe med å være liten og forstå hvor liten man er. NRK har seks milliarder skattekroner i året og tror man er konge på haugen. Men man bruker pengene til å indoktrinere, ikke til å opplyse folk. Hvis NRK fortsetter i samme spor, kommer ikke institusjonen til å overleve.

Det alle disse liberale hegemonistene har til felles, er et ønske om å gjenvinne makten. De har en autoritær lengsel.
Åmås diller frem og tilbake, men det skinner igjennom (min kursiv):

Jeg vil ha en åpen offentlighet der konflikter og konfrontasjoner finnes, og de aller mest følsomme temaer diskuteres uten falsk konsensus og berøringsangst. Men enhver fungerende offentlighet trenger noen som er ansvarlige, sørger for at feil blir avslørt og fakta brakt frem. For at frie idémarkeder skal være siviliserte, må de modereres. Trusler og trakassering innskrenker og utarmer ytringskulturen i praksis, fordi gode folk ikke orker å delta lenger.

Ikke bruk trusler og trakassering som påskudd for å moderere meninger. Det er falskt spill!

Vi så senest et eksempel på dette da Nettavisen stengte kommentarfeltet. Folk har ingen problemer med å se forskjell på skjellsord og meninger. Det merket Document da vi satte inn strengere moderering.

Hvis mediene hadde valgt en slik linje, ville de bevart lesernes lojalitet. I stedet hev de dem ut med badevannet. Leserne forsto hva det handlet om: Det var meningene deres som var uønsket.

Når Åmås skriver at man må ha overkikadorer som sørger for at «feil blir avslørt og fakta brakt frem», er det nærmest pinlig. Han avslører hvor han står.

Tucker Carlson sa i natt: Det er i ferd med å bli en slags Versailles-stemning over den vestlige eliten. De har trukket opp stigen og øser sin forakt ut over vanlige mennesker. USA er her et skrekkens eksempel. Det som foregår i Norge, er bare et svakt ekko.

Mange brikker mangler i det bildet Åmås og Snoen tegner: Alle som strømmer til høyresiden, reagerer på sensuren i hovedstrømsmediene. I Sverige risikerer du både jobb og bolig hvis du uttaler deg «feil».

Hvis man vil tegne et bilde av offentligheten, slik Åmås forsøker, uten å nevne denne sensuren og sanksjonene, kan det bare bety én ting: Man tilhører den klassen som sensurerer.

Fritt Ord, som Åmås bestyrer, rår over flere milliarder. Politisk er tendensen klar. Hvis du ønsker at hovedstrømsmediene og den rådende oppfatning skal dominere, skal du ikke gjøre noen ting. Hvis du ser at det er ubalanse, og ønsker motforestillinger, skal du støtte Document.

Støtt Document!

Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne 🙂

Eller overfør til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-
-