Kommentar

Det kalles «hatefulle ytringer» av VG, men et annet ord venstresiden kjenner godt er politisk overvåking. Det kan se ut som det er det vi får i Norge, ikke fordi PST ønsker det, men fordi medier, politikere og akademikere abonnerer på venstresidens gamle slagord: fienden står alltid til høyre.

Lederskribenter benytter begrep som «hatefulle ytringer» fordi de er selvforklarende. Men leserne er ikke dumme, de vet utmerket godt at det brukes om meninger som er helt legitim samfunnskritikk, de er bare ikke velkomne i det gode selskap.

PST forstår disse kompliserende hensyn, men kan lite gjøre med samfunnsklimaet. Det er denne kombinasjon av legitimt sikkerhetsbehov og en galopperende politisering som er farlig for demokratiet.

Mens venstresiden tradisjonelt har holdt igjen på alt som smaker av politisk overvåking og avvist kontrolltiltak ut fra hensyn til personvern, er situasjonen brått snudd på hodet: nå ønsker man slik overvåking velkommen, og motforestillingene er svake.

Joakim Hammerlin forsøkte seg med en forsiktig påminnelse igår: Stillheten ved veiskillet.

Men han unnlater å si hvem som er gjort til syndebukk, og hvem som vil bli overvåket. En slik påpekning koster politisk kapital. Det er nok å se på Siv Jensens «normalisering».

Likevel ble deres alternative statsbudsjett i dagens Politisk kvarter omtalt av Knut Arild Hareide som å være «på en annen planet», ordet «radikalt» og «ekstremt» ble også brukt. Dette er post 22/7-retorikk, og det treffer og er effektivt hvis majoriteten av opinionsdannerne abonnerer på ordene. De blir potente styringsmidler.

Det er helt forståelig at PST vil ha utvidede rammer, både til overvåking og lagring. Men den utvidede overvåking som samfunnets samfunnsstøtter bedriver – kan ikke PST gjøre noe med: det omfatter jakt på farlige meninger/personer på nett og uthengning av navngitte personer, kontroll med hva folk mener med konsekvenser for deres arbeidsforhold, og medienes omtale av «høyreekstreme», «høyreradikale» og begreper som «den tredje bølgen», som Aftenposten og personer som Øivind Strømmen bruker ukritisk.

Det påfallende er samstemmigheten, den sømløse overgangen, mangel på motforestillinger og advarsler.

22/7 måtte nødvendigvis føre til at nettet kom i søkelyset. Politiet måtte gå nick etter i sømmene, for å se om det fantes et nettverk. Som i all etterforskning får man mye overskuddsinformasjon, som det er fristende å lagre.

Den adgangen kan PST nå få.

Det betenkelige er den selvreferende, enkle bruken av begreper om kompliserte fenomen, som er livet på nett, hvor folk spiller ut ander sider av seg, og ikke legger bånd på seg. Akkurat slik TV og mediene ellers oppfordrer til: grenseløshet.

Faren er at Regjeringen vedtar direktiver og retningslinjer som anvender de samme politiske eufemismer – hatefulle ytringer, ekstremisme, rasisme, diskriminering, som har fått en politisk slagside:

PSTs analysesjef John Fitje sa til Dagsavisen sist torsdag. Han inviterte politikerne til å trekke opp noen grenser i forhold til hva som skal være lovlige ytringer på nett.

– Trusler mot enkeltpersoner kan være straffbare og gi politiet mulighet til å gå til aksjon. Trusler mot grupper eller miljøer er imidlertid noe annet hvor det ikke finnes klare hjemler for å gripe inn. Politiske beslutninger må til for å avgjøre hva som skal være lov å gjøre på internett når det gjelder ekstreme ytringer, sier Fitje.

Problemet er at PST troli er bedre skikket til å foreta en grenseoppgang enn politikerne og pressen som er fanget i sitt eget ordspill. De har begynt å tro på sine egne definisjoner, og ser ikke problemet med den politiske slagsiden.

Et illustrerende eksempel er Thorbjørn Jagland som i Klassekampen igår sier: – Ekstremistene er ikke de farligste.

Jagland er overbevist om at han kan rense det politiske språket for belastede ord og meninger, og reiser ikke en gang spørsmålet om det kan ramme legitim samfunnskritikk.

Jagland er et eksempel på en politiker uten hemninger.

SVs Snorre Valen mente etter Storbergets redgjørelse i Stortinget at man har glemt koblingen mellom ord og handling! Kampen mot høyresiden har ikke vært hard nok.

Det som skjedde i Stortingssalen torsdag denne uka var viktig. Det er ikke feil at opposisjonen med kritisk innstilling griller regjeringa på beredskap og hvilke prioriteringer som er gjort. Det som er feil, er at dette er den eneste debatten vi ser ut til å ha. Debatten om hatet mot muslimer, om venstresida som landssvikere, om ytre høyres antifeminisme og kvinnehat, og debatten om koblingen mellom ide og handling er borte.

Debatten er full av eufemismer som at «det er feil å tro at troll sprekker i sola». Ytringsfriheten må med andre ord begrenses.

Etter 9/11 reagerte det politiske Norge på at USA svarte med sikkerhetssystemer og våpenmakt. Det offisielle Norge ser ut til å reagere med sinnelagskontroll. Det ligger venstresiden nærmest. Moralisme, formyndermentalitet og tankekontroll.

Men det er på kollisjonskurs med den åpenheten som kjennetegner internettalderen og globaliseringen. Den autisme som preger dagens kurs er i lengden ikke holdbar.

De nåværende rammene tillater ikke PST å overvåke meninger.