Hvorfor får ordinære mennesker som mener noe på tvers av det rådende samfunnssyn, klistret ordet hat på seg? Hvorfor denne overfokuseringen på hat og såkalte hatefulle ytringer? Disse hatbeskyldningene er svært selektive, og vi får naturligvis aldri høre at eksempelvis rap-låter om drap på Frp-topper er onde eller hatefulle.

Tidligere kunne hvermannsen forfekte sine politiske standpunkter uten å være redd for å bli kalt en fordomsfull hater. Man kunne fremme syn som var på tvers av de herskende meninger og de innflytelsesrike medier. Man fikk kanskje i gitte tilfeller høre at man var en klasse-forræder, eller en idiot – men ond og hatefull? – Nei. Man kunne diskutere både friskt og høylytt, uten å få sviende karakteristikker av den hatefulle typen.

I dag derimot skal ikke mannen i gata si mye før han blir forsøkt stoppet med simple hersketeknikker om at man er ond, hatefull eller fordomsfull. Dette er karakteristikker som svir i et samfunn der toleransen er blitt selve adelsmerket på anstendighet. I dag ser vi at helt vanlige mennesker som uttaler seg på tvers av den gode smak i spørsmål som innvandring og klima, fort pådrar seg slike hatefulle karakteristikker. Man er altså full av hat om man skulle være uenig med den tilsynelatende kompakte majoritet.

Jeg kan huske debattene rundt EEC fra 1972. Det sies at familier ble splittet av EF-debatten, så det var heftige tider, men hatefulle ytringer kan jeg ikke erindre var vanlig i vokabularet fra den gang. Min far var sterkt imot et EF-medlemskap og argumenterte utrettelig for sitt standpunkt. Vår nabo derimot var en ihuga ja-mann og rett som det var gikk det ei kule varm når de to naboene sto ved hekken og diskuterte fordeler og ulemper ved et EF-medlemskap. Begge diskuterte friskt, temperamentsfullt og glødende. I blant ble de høyrøstet og det kunne gnistre i øyne. Men i bunnen lå allikevel en respekt for den andres rett til å mene noe annet enn man selv. Og aldri hørte jeg ordet hat eller hatefulle ytringer nevnt. Det foresvever meg som aldeles utenkelig at min far eller vår nabo kunne karakterisere hverandres argumenter som hatefulle.

Men tidene forandrer seg. Nå snakkes det så mye om hat og hatefulle ytringer at man må nesten spørre seg om vi er blitt en nasjon av onde misantroper? NRKs Kulturnytt 24.03 er bare ett av tegnene i tiden på overdreven bruk av ordet hat. Lytterne fikk i dette programmet høre om netthat-kampanjen Stopp hatprat. I innslaget på ca tre og et halvt minutt, ble ordene hat, hatefull og hatere nevnt hele elleve ganger! Det ble manet til kamp mot netthat og fordomsfulle ytringer. Det ble slått fast at netthat er et stort problem, noe Thorbjørn Jagland gjentok i påfølgende innslag, der han kommenterte denne netthatkampanjen.

Hvorfor har dere startet denne kampanjen?

Det er jo på grunn av det vi hørte her at dette er et stort problem, og det kan spre seg til mange andre områder også, blant annet til de trykte mediene hvis man ikke etablerer motstand mot det – altså – det å få særlig unge mennesker da til å argumentere imot at det som sies på nettet ikke blir stående alene. Så det er et veldig viktig mottrekk mot hatefulle ytringer på nettet.

Like etter at jeg hørte Jagland på radio, leste jeg den dagens aviser, deriblant Ann Kristin van Zijp Nilsens kommentar Verdirevolusjonen i Vårt Land. Her skriver Nilsen om klima og verdier, om Erik Damman og Framtiden i våre hender. Nilsen skriver om de gode menneskene med de gode verdiene; de som mener at klimaforandringene er menneskeskapte. Motsatsen er Trygve Hegnar. Han karakteriseres som finanskongen av klimaskepsis. Mot slutten av kommentaren blir Nilsen profetisk og ser en hutrende Hegnar inne i krystallkula.

I framtida sit Hegnar på utsida og hutrar med klimahatet sitt.

Klimahat? Dette klimahatet betyr ikke at man misliker en bestemt klimatype. Nei, klimahat er det faktum at man våger å stille spørsmål ved om klimaendringene er menneskeskapte. Klimahat er visst blitt ekvivalent til det å spørre åpent og fordomsfritt om klimaendringene kan skyldes naturlige variasjoner. Denne tilbøyeligheten til å brennmerke og hatstemple personer som tillater seg å tenke på tvers av de vedtatte sannheter, er kalde vinder og mørke skyer (for å holde seg til klima-termologien) fra en tid vi trodde oss ferdig med for flere hundre år siden.

Som min far, kan også jeg ha sterke meninger, men der han fritt kunne ytre seg, må jeg og min generasjon tenke på om noen vil oppfatte våre meninger som hatefulle – uansett hvor lite vi hater. Vi er i dag kommet dit hen at enhver som våger å stille spørsmål ved det rådende samfunnssyn, risikerer å bli merket ond og hatefull. Det er farlig om vi kveler den politiske debatten på denne måten. En åpen samfunnsdebatt er selve forutsetningen for at samfunnet går framover og gjør nye landevinninger. For det er i meningsbrytningen og i de lærerike og fordomsfrie samtalene at vi beveger oss framover, både som individer og som samfunn. For våre barns skyld må vi bekjempe meningsdannere som klapper i takt og rytmisk fordømmer den sunne skepsis som hatefulle ytringer.