Sakset/Fra hofta

Den lisensfinansierte mediebedriften NRK svikter sjelden når det gjelder å undertrykke folkelig og sunn opposisjon til sider ved masseinnvandring og migrasjonstrykk. NRK diskriminerer med andre ord de som betaler kalaset på Marienlyst. Eller «Den glemte mann» som sosiologen William Graham Sumner ville kalt dem.

The forgotten man. He works, he votes, he generally prays, but his chief business in life is to pay.

Jeg er selv en av disse som føler at det viktigste jeg gjør er å betale – og det for en utvikling jeg slett ikke applauderer. Jeg arbeider, stemmer ved valg og jeg ber innimellom, men jeg skal ikke få ytre meg uten å bli tillagt negative egenskaper som å være trangsynt eller ond. Jeg utsettes daglig for en endeløs tirade av hva jeg bør og ikke bør mene.

Det starter når jeg skrur på radioen før jeg står opp på morgenkvisten og følger meg gjennom hele dagen. Rundt klokken ni er jeg ofte ute og kjører og hører på programmet Ekko på NRK p2. Dette programmet kan man stole på hva gjelder å promotere de såkalte korrekte meningene innen innvandring og klima. Det korrekte er som alle vet å ikke tro på sikre empiriske fakta hva gjelder folkevandringer og islam. Innen klima derimot, er det korrekte å ikke stille spørsmål ved høyst usikre vitenskapelige teorier – teorier og modeller uten historisk empiri. Med andre ord så snus behandlingen av vitenskapelige teorier på hodet. Programmet Ekko lever i denne omvendte verden, og konsekvensen er at mennesker som våger å si ifra om at de ikke synes det er greit at fremmede invaderer landet der ens forfedre har bygget og bodd, blir latterliggjort og stigmatisert.

Mye av samfunnsdebatten er de siste årene flyttet fra mediehusene til sosiale medier og til de utskjelte kommentarfeltene. Hjelp! Hvordan skal det gå når Den glemte mann skal få lov å si sin hjertens mening uten å måtte ringe og sende e-poster til redaksjonene for å etterlyse leserinnlegget man sendte for et par uker siden – og får til svar at man dessverre ikke fant plass denne gangen heller.

Det er ikke de helt unge som engasjerer seg i debattene på nettet. Dette faktum griper de toneangivende mediene fatt i og lager et nummer av hvordan og hvem som debatterer samfunnsutviklingen, fremfor å debattere selve utviklingen. Denne metadebatten er et halmstrå mediene tyr til i et forsøk på å beholde definisjonsmakten litt lenger. Det er derfor man arbeider hardt for å assosiere enhver kritisk tanke til «sinte, hvite, eldre menn med lav utdanning». Det defineres som et problem at de på 40 pluss ruler i kommentarfeltene. Problemet for elitene er både at voksne tør å opponere mot samfunnsutviklingen, og at det er så mange av dem som ikke lar seg piske inn i rekkene.

I Ekko på fredag ble det spurt om eldre er verre enn unge i kommentarfeltene. Tråden i programmet var at de eldre forsurer nettet. Og i god NRK-tradisjon satt tre gjester i studio som stort sett mente det samme.

En av de inviterte var den unge Stian A. Lothe som i VG har ytret seg om hva han synes om foreldre- og besteforeldregenerasjonens oppførsel på nettet.

At det tilsynelatende er færre fra min egen generasjon som velger å kommentere hemningsløst på nettet gir håp for fremtiden. Samtidig er det trist, og ikke minst flaut, at så mange voksne mennesker — neste generasjons forbilder — sprer så mye uberettiget hat.

Vi bør ikke lenger sitte og se på at kommentarfeltene blir forsøplet av alt slags grums fra voksne mennesker som burde visst bedre. Det er på høy tid at vi tar kommentarfeltene tilbake slik at neste generasjon slipper å tvile på om medmenneskelig respekt er et døende fenomen.

Programmet begynte med programleder Rikke Eckhoff som med mørk stemme imiterer fiktive onkel Thorvald under familiemiddagen.

«Ja, disse muslima kommer til å overta Norge».

De andre ved bordet tygger hardere på får-i-kålbiten slik de har gjort tredjehver søndag de siste årene.

Med sørgmodig stemme legger Eckhoff til

Men nå er onkel Thorvald på nett også. Han har fått seg Facebook-konto og han har oppdaget kommentarfeltene i nettavisene.

Innledningsreplikken med muslimer som overtar Norge, sauses i programmet sammen med ufine kommentarer om utseende og oppfordringer til folk om å ta livet av seg. Dermed blir en folkelig måte å bekrefte demografi-statistikker på, vispet inn i en grumsete saus av fullstendig uakseptable ytringer. Dette er uærlig journalistikk som gjør det vanskeligere å ta til motmæle. Og det er nok hele vitsen.

Ingeborg Moræus Hansen representerte de eldre i panelet, men hun tutet med de korrekte ulvene. Akkurat som den unge Lothe kritiserte hun de eldre og klaget over så «forskrekkelig mye sur, gammel gruff» på nettet. «De sure, gamle som gruffer er ikke vant med fellesrommene», mente Moræus Hansen.

Dette var de samme tankene som Stian A. Lothe forfektet. Han tror at godt voksne ikke kan nettvett, mens de unge fikser dette fordi de hadde «nettvett som pensum». Nettvett som pensum? Det var kanskje dette såkalte nettvettet vi fikk presentert på Dagsrevyen samme kveld som Lothe var gjest i Ekko? I Dagsrevyen ble vi fortalt om unge som tøyer grenser og legger ut rene sexvideoer på nettet. Det holder ikke lenger å fortelle om sine sex-opplevelser. De skal dokumenteres på film. Man må nesten spørre hr Lothe hva som egentlig står på de unges pensumliste i nettvett?

Seniorforsker ved Sintef Petter Bae Brandtzæg touchet sannheten da han i radioprogrammet forklarte hvorfor de eldre dominerer samfunnsdebatten på nettet, mens unge holder seg unna.

-Du er i en fase hvor du prøver å etablere deg. Du vil kanskje ha en jobb i fremtiden og familie og barn. Mens eldre de sitter jo godt i det og kan slenge med leppa.

Det Brandtzæg sier er interessant fordi han langt på veg bekrefter at Norge er blitt et demokratur. Omkostningene for å ytre seg er blitt for store. Unge velger i stor grad å forholde seg tause i samfunnsdebatten fordi jobb og familie kan stå på spill.

Avslutningsvis ble Moræus Hansen spurt om hva som er viktig for å skape trygge møteplasser på nettet. Hun svarte kontant at vi må være «sanne og etterrettelige».

Dette er selvfølgeligheter som dessverre ikke er god tone lenger. Hadde sannhet og etterrettelighet blitt skattet av NRK, ville ikke onkel Thorvald blitt parodiert i åpningsreplikken. I en atmosfære av sannhet ville ikke onkel Thorvalds bekymringer blitt sauset sammen med ondskapsfulle ytringer.

Om sannhet og etterrettelighet var rettesnorer i NRK, ville onkel Thorvald blitt tatt på alvor og hans bekymringer diskutert med respekt. Det skjedde ikke.