Kommentar

Peder Severin Kroyer In the Store During a Pause from Fishing (1882)

Påstanden i tittelen er langt fra suget av eget bryst hvilket ingen skal forbauses over, amatør på både politikkens og jussens område som jeg er. Men samfunnsinteresserte borgere som har levd en stund, kan ikke unngå å merke seg at mer og mer av slikt som engang hørte inn under politikkens domene, nå avgjøres av juridiske eksperter. Det begynte først i USA som så mye både godt og galt har gjort, men nå spiller rettsvesenet en økende rolle i også nordmenns liv. Denne lille artikkelen fra Forskningrådet påpeker det samme, og nærmere offisiell sannhetsstempling kommer man knapt her til lands.

Det er et spesielt avsnitt av samtidens grensesjikt mellom juss og politikk jeg gjerne vil si noe om, nemlig de mange situasjonene der ytringsfrihet støter an mot politisk korrekthet og en stadig voksende offentlig sensibilitet som setter seg fore å se til at ingen gode mennesker såres eller krenkes. Forsøkene på å holde «høyrepopulismen» i sjakk både i USA og Europa er massive og intense. Noen ganger rettes de mot profilerte, endog høyt oppsatte meningsmotstandere av de globalistiske elitene som legemliggjør delvis usynlig «bøygen»- eller «deep state»-makt i akademia, nyhetsmediene og embetsverket; det får så være, for disse angrepne kan som regel godt forsvare seg. Ikke sjelden er imidlertid målet småfolk hvis eneste brøde i livet har vært «slenging med leppa» i kommentarfelt til nettsteder på høyresiden som Document, Rights og Resett.

Skaug skrev nylig en utmerket oversikt over noen av de tilnærmet horisontale juridiske angrepene som politikere på høyresiden nå utsettes for fra elitene som kontrollerer de aktuelle landenes politi- og rettsvesen. Flere andre eksempler kunne legges til, men uansett skremmer det når man ser hvordan selv foregangsfigurer innen den europeiske og amerikanske nasjonale bevegelsen som Donald Trump, Marine le Pen og Matteo Salvini må slåss også innen rettsapparatet mot dem som i bunn og grunn bare vil oppnå én ting: stoppe munnen på disse politiske motstanderne som truer globalistenes kontroll over massenes velgeradferd. Dette er «gloves off» kamp i en grad som ikke er sett i demokratiske land etter krigen, og jeg nøler ikke med å kalle det for misbruk av rettsvesenet. At oppførselen strider mot alminnelig rettsoppfatning hos store lag av folket, er åpenbart. Akkurat dét skal vi komme tilbake til.

Vår aktuelle tematikk kan, hva angår jussens berøringspunkt med de små i samfunnet, konkretiseres med reaksjonen på bruken av ordene «korrupt kakerlakk»om kvinnen som i 2017 av en avis på Nordlandskysten ble utpekt til «Årets Bodøværing», somaliskfødte Sumaya Jirde Ali. Som det vil gå frem av de to artiklene det lenkes til ovenfor, er denne unge damen langt fra blant «de stille i landet», snarere har hun vært usedvanlig fremoverlent og bøs i sin omtale av norsk «rasisme» og «fremmedhat». Kort sagt: Det er vanskelig å finne noen mer aktiv kritiker av det norske (dere vet, dette som angivelig ikke finnes…) enn Sumaya Jirde Ali, og hun har da også blitt trykket til de gode globalistenes bryst som et prakteksempel på hvordan nye nordmenn, og særlig muslimske kvinner med bakgrunn fra fjerne land, skal opptre i samfunnsdebatten.

Dette kan man mene så mangt om, hvilket også gjøres. Det er ikke fritt for at invektiver har fløyet fra nordmenns pennespisser i sakens anledning – eller hvor nå skjellsord oppstår i computernes tid – og det fra alle landets kriker og kroker. Mesteparten har sikkert glidd forbi uten å sette spor etter seg, skjønt kanskje har Jirde Ali følt seg ille berørt ved noe av det hun har lest, fullt mulig. Men enkelte slengbemerkninger har festnet seg og er blitt juridiske prøvesteiner og politisk ikoniske, som den nevnte kakerlakk-formuleringen en angivelig 70 år gammel Bergens-dame vrengte ut av seg på sin egen fjesbokside. Hennes uvørne utsagn medførte nemlig politietterforskning (hva nå i all verden denne bestod i) fulgt av rettsbehandling og dom for «grovt sjikanerende utsagn». Straffen ble 24 dagers betinget fengsel og 10 000 kroner i bot, intet mindre, og i tillegg måtte den gamle damen betale 2 000 kroner i omkostninger. Saken er anket. Vi får se hvordan det til slutt går.

For at et mistenkt forhold skal etterforskes av politiet, må det anses som alvorlig nok og man må dessuten ha ressurser til å gjøre noe. Det samme gjelder senere behandling i rettsvesenet. Over skal/skal ikke-vurderingene hviler også et krav om likebehandling av like saker; man kan ikke stelle seg slik at Olsen systematisk slipper unna med noe som Hansen blir tatt og dømt for. Da er det urettferdig som barna, de mest retthaverske av alle blant oss, ofte klager over. Slik må ikke statens organer for orden og rettferdighet opptre.

Det finnes en uendelighet av forhold av potensielt kriminell natur som politiet rutinemessig legger til side uten mer enn å stemple inn og ut, fordi de ikke synes sakene er viktige nok i ressursknapphetens tidsalder. Bare i Oslo ble 55 428 saker henlagt på drygt ett år i følge Østlandssendingen, så her snakker vi ikke om sjeldenheter. I 3 337 av sakene var gjerningspersonen dessuten kjent – hvorav 337 voldssaker, 437 narkotikasaker og 13 sedelighetssaker – men politiet henla dem likevel på grunn av manglende kapasitet. Man spør seg da: Hva er viktig og hva er mindre viktig for politiet og rettsvesenet? Av tilnærmet like tilfeller, hvilke etterforskes og pådømmes og hvilke legges bort?

Såkalt hatefull tale rettet mot Jirde Ali er tydeligvis et prioritert område for politiet, her har man ressurser nok og det samme gjelder åpenbart rettsvesenet. Kanskje skyldtes iveren nå at damen tidligere er blitt omtalt som blant annet «hettemåke», «trygdepudding» og «akbar-kjerring» i ulike kommentarfelt, noe som den gang visstnok ble oppfattet som både hets og trusler og hadde fått den unge samfunnsdebattanten til å vurdere å trekke seg fra en 8. mars-markering. Her gjaldt det tydeligvis å være nidkjær på demokratiets vegne og se til at også Jirde Alis stemme kunne høres i menneskerettighetskoret av nye nordmenn hvis meninger så sterkt verdsettes av de gode globalistene, hva vet vel jeg. Kanskje var det kvalitetsytringer på linje med hennes tidligere, offentlig fremførte utrop «Fuck politiet!» og «Fuck Sylvi Listhaug!» man var redd for skulle bli kvalt om de urnorske rasistene fikk overtaket, utrop hvis lødighet man altså finner uomtvistelig, iallfall tilstrekkelig, blant kadrene i Politidirektoratet og andre strategibestemmende organer. Hvis dette er korrekt oppfattet, så la meg herved gi til beste et alternativt perspektiv på politiets og rettsvesenets opptreden i sakens anledning, et som kanskje burde interessere dem som mener at alle syn bør frem i samfunnsdebatten, også i spørsmålet om hvordan sikring av ytringsfriheten skal balanseres mot ønsket om å hindre at noen krenkes.

Jeg og vi ser nemlig at lovverket anvendes ulikt ikke bare avhengig av hvem som fornærmes, men at man fra politiets side vurderer sakers viktighet på en måte som ikke samsvarer med alminnelig, tradisjonell rettsbevissthet hos nordmenn. La oss ta det siste først.

At noen uttrykker seg sleivete og sier dumme og endog for den forurettede sårende ting, kan sikkert være leit, men fortjener svært sjelden oppmerksomhet fra det offisielle Norges side. De fleste utsagn som er tåpelig tenkt og/eller klønete formulert, skal ikke etterforskes og pådømmes, så enkelt er det. Det finnes ikke ett voksent menneske i dette landet som ikke har fått høre verre ting enn «korrupt kakerlakk» (formuleringen røper mye, også en tvilsom vurdering av kakerlakkers kognitive evner) slengt etter seg i kampens hete en eller helst flere ganger i livet. Slikt får man riste av seg og gå videre. Intet tyder på at ikke også Jirde Ali klarer å gjøre dette, i særdeleshet gitt hennes trang til offentlighet og hvor åpent foraktfullt hun selv har uttrykt seg om andre. Langt viktigere enn å ivareta rollen som språkrøkter på nettet, burde politiets funksjon være som håndhever av statens voldsmonopol i kampen mot reell kriminalitet, altså voldshandlinger, tjueri, narkoforbytelser og sånt. For det er til slikt vi først og fremst trenger et våkent og handlekraftig politi, ikke til å passe på at ingen samtidsbanner (mitt nyord for mulig rasistiske ytringer) eller på annet vis språkmobber, hvilket de tallrike lederne innen institusjonen burde forstå.

En annen side finnes ved feilprioriteringen ovenfor som minner farlig om noe mye verre enn bare toskeskap fra politiets og rettsvesenets side, nemlig at saken oser av politisk bestemt, ideologisk motivert misbruk av etatene. Det jeg snakker om, er at muslimer synes å nyte godt av en spesiell omsorg og beskyttelse fra norske myndigheters side sammenlignet med alle andre grupperinger, men ganske spesielt sammenlignet med etniske nordmenn som misliker utviklingen i landet sitt. I og med at globalistene ikke lenger vinner frem i den allmenne samfunnsdiskusjonen med vanlige, språklige argumenter – floskler av type «berikelse» og «fremmede er venner du ennå ikke har møtt» biter ikke like godt som før – har man nå isteden koblet inn det fysiske og juridiske maktapparatet for å undertrykke opposisjonen. Disse organenes virksomhet skjevinnsiktes bevisst mot høyresiden mens både det ene og annet tillates, endatil bejubles, når ukvemsytringene passer inn i globalistenes, islamistenes og venstresidens verdenssyn. Med et konkret eksempel: Den norske 70-åringen dømmes for å ha brukt uttrykket «korrupt kakerlakk» mens delvis statsfinansierte «kunstnere» kan tømme invektiver over politikere som Listhaug, Wara og Tybring-Gedde og endog krenke privatlivets fred (jamfør Black Box teater-saken; hva annet kan man kalle sterkt kritisk tekst ledsaget av smygfotograferte bilder av de angjeldendes bolig?) slik at trygghetsfølelsen ved «å være hjemme» rokkes. Eller ta to andre eksempler på venstresidens intimiderende voldsforherligelse: Lars Vaulars ekle spørsmål «Kem skjøt Siv Jensen?» var tydeligvis innafor i følge progressive smaksdommere, formodentlig endog prisverdig, og rapartisten Kaveh slapp nylig unna med sitt utrop «Fuck jøder!»under henvisning til at dette liksom skal være Israel-kritikk, ikke antisemittisme.

Man har fått én håndhevelse av loven som gjelder for Loke, mens en annen gjelder for Tor. Dette føyer seg inn i et mønster: For norske makthavere gjelder mer og mer at alminnelige nordmenn underprioriteres i sitt eget land. Vi er gode nok til å tjene penger og holde hjulene rullende – helt greie til slikt, faktisk – men våre meninger om samfunnsutviklingen skal vi holde for oss selv. 

Men dette kommer ikke folk til å finne seg i, kjære venstreelite, ikke evig. Dere tar feil om dere tror at Ola og Kari er skapt til å arbeide flittig og lydig samtidig som de lar seg styre av noen som sitter på toppen og mener at de vet best. Ingen ønsker å være annenrangs borgere i eget land, ei heller nordmenn.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her