Kommentar

Siv Jensen som Pocahontas. foto: Siv Jensens Instagramknto

Om du ikke gjenkjenner situasjonen fra egen familie eller bekjentskapskrets, så har du sikkert hørt eller lest et eller annet om kronisk syke som gjennom år, i kraft av nettopp egen sykdom og elendighet, får viljen sin igjennom. «Du må ikke gjøre sånn mot meg, for da blir jeg dårlig», er styringsmekanismen, og du verden som den fungerer, for ingen vil jo være slem mot den som har vondt! Så samvittighetsløse er vi helt enkelt ikke, de aller, aller fleste av oss.

Slett ikke alltid trenger den lidende å være så forferdelig syk heller, når sant skal sies, i hvert fall ikke fysisk, for å kunne «dra nytte av» sine plager. Innen psykoanalysen brukte man hyppig begrepet sekundærgevinst om neurotikeres oftest ubevisste «spill» for å vende egne helseproblemer til vinning, og fenomenet bidro angivelig til å gjøre pasientene behandlingsresistente. Også ellers i medisinen benyttes stundom begrepet om den i utgangspunktet overraskende sosial-psykologiske fordelen pasienter kan ha av selve det å være syk. 

I dag ser vi lignende mekanismer i utstrakt bruk også på samfunnsnivå og uten at egentlig sykdom er involvert, men vel andre ulikheter folkegrupper imellom. Innen en tidsånd som i økende grad krever at vanskeligstilte først og fremst skal hjelpes av andre mer enn klare å løfte seg selv etter håret, er det blitt slik at den sterke eller kloke ofte «må gi seg» av hensyn til de svakeres behov. Det kan være på sin plass å se litt nærmere på hvem som må gi etter, det er nemlig alt annet enn tilfeldig fra situasjon til situasjon, og hvilke grupperinger det er som slik «manipulerer markedet».

Prinsippet benyttes like utstrakt som skamløst innen identitetspolitikken som fra arnesteder ved særlig universitetene har slått gjennom massivt i det amerikanske samfunnet, men som vi etter hvert kjenner også fra europeiske og norske sammenhenger. Hovedregelen ser ut til å være følgende: De hvite mennene må ta skylden for all urett som siden tidenes morgen har rammet såkalte minoriteter (at disse slett ikke alltid er så få i global sammenheng, er et annet og stort sett upåaktet faktum som også vi lar ligge), og må nå som gruppe betale for «fedrenes synder». Nettopp gruppetenkning står altså sentralt i denne måten å se verden på, men blir her for unntakets skyld ansett som stuerent; man skulle kunne snakke om «den gode gruppetenkningen» som en parallell til «det gode hatet» som venstre-globalistene er så flinke til å nyttiggjøre seg. Til å begynne med var det særlig positiv særbehandling eller «affirmative action» av afroamerikanske søkere til studier det dreide seg om, men siden er fenomenet blitt langt mer omfattende. Europeiskættede, og ganske særlig hvite menn, skal vær så god holde seg unna og tilbake i så mange sammenhenger, for de er del av samfunnets «strukturelle rasisme», som har betydd så mye ulykke for alle andre etniske grupper. De andres «elendighet» er vår, altså de hvites, skyld, og nå er det «pay back time» på område etter område. For slik gammel urettferdighet kan aldri utviskes, ikke egentlig, den tjener isteden som evig begrunnelse for gruppemessig diskriminering av individer tilhørende «feil» etnisitet i det nye offerstatus-baserte krenkelseshierarkiet som er etablert. De svakeste i dette skal ha mest og best «ekstrarettigheter», for gruppeidentiteten trumfer alle dager enkeltindividenes livserfaringer; slik fungerer i praksis det identitære «mangfoldssamfunnet».

For mange nordmenn fortoner amerikansk identitær ekstremisme seg sikkert som så pass bisarr at de ikke kan gjenkjenne egne liv i slik opp-ned-snuing av tidligere normal tilværelse. Min sympati er betydelig for denne deres «fremmedgjøring» fra en avgjørende internasjonal tendens i tiden. Men vi har da eksempler også fra egen andedam på det samme tenkesettet, så la oss derfor spille noen spor fra platen «identitetspolitikk på norsk». 

Fra gammelt av har vi vært stort sett to og ikke flere folkeslag på kongeriket Norges territorium: nordmenn (mange) og samer (få). De førstnevnte har hatt den politiske makten (iallfall etter 1814 eller 1905, stryk det som ikke passer), og det kan ikke stikkes under stol at de (vi) stundom har drevet en relativt hardhendt fornorskingspolitikk av samene så vel som andre befolkningselementer som måtte befinne seg her i steinrøysa. Motivene har vært så ymse, men det er ingen tvil om at det norske stod høyere enn det samiske i statushierarkiet selv i områder der det bodde relativt mange også av sistnevnte.

Under de seneste få tiårene har dette bildet endret seg radikalt. Det samiske løftes nå frem på område etter område og gis positiv særbehandling: språklig, kulturelt og økonomisk. Begrunnelsen er i hovedsak – i hvert fall slik jeg har forstått saken – at samene er noe som kalles «urfolk», hvilket åpenbart anses som særlig verdifullt. Men nå forholder det seg jo faktisk slik at også nordmenn har bodd her oppe helt siden før arilds tid, hva nå i all verden dét måtte bety, vi er ikke akkurat noen nyliginnflyttede immigranter. Hvem som kom «først» av nordmenn og samer, er det ingen som vet, når sant skal sies, og skulle det nå uansett tillegges særlig vekt om det ene befolkningselementet kunne spores tilbake noen hundre eller tusen år før det andre en gang i fortiden? Neppe, for vi har alle forfedre som også de hadde foreldre og så videre inn i og forbi glemselen. En nitid regnemåte basert på denne typen betraktninger blir både uetisk og umulig å håndtere i praksis, ganske som man heller ikke kan begynne å diskriminere mot eksempelvis angelsaksere sammenlignet med keltere på De britiske øyer. Slikt blir tøv, hverken mer eller mindre; man kan ikke ta førhistorisk historie (morsomheten er tilsiktet) med som etnisk medgift fra gamle dager ved utdeling av ulike privilegier i samtiden. 

Men nettopp dette er det som skjer når samer i Nord-Norge får spesielle naturrettigheter som ikke tilkommer deres norsk-norske naboer. Ytterligere en pussighet er at statusen som same åpenbart er beskyttet på en etnisitetsbasert måte langt sterkere enn tilsvarende status som nordmann. Enhver tilflytter til staten Norge kan ifølge statens praksis, medienes terminologi og til og med selveste kong Haralds Weltstanschauung bli til nordmann i løpet av meget kort tid («vi nordmenn kommer fra Afghanistan, Danmark og stort sett overalt fra …»), mens det derimot ikke er mulig å «bli same» i en fei. Det sier seg selv at en slik forskjellsbehandling av statens borgere lett kan gi opphav til berettiget misnøye og harme, hvilket den også gjør, om enn såpass langt unna Oslo at makthaverne stort sett ikke legger merke til murringen.

Husker dere den fullstendig fjollete historien fra for et par år siden da Siv Jensen hadde kledd seg ut som Pocahontas  til et karneval, hvoretter de lettkrenkede blåste i barten noe voldsomt over slik manglende sensitivitet overfor urfolks eksklusive kultur? Naturligvis var stormen i vannglasset tøvete like mye som tidstypisk, akkurat som overømfintlige reaksjoner er det på at en hvit person har «dreads» i håret og så videre: De «svakes» sårbarhet er blitt et tyrannisk våpen hvormed de – eller kanskje aller helst deres hvite, radikale pådrivere – kan redefinere alminnelig, uskyldig adferd og vrenge malen for anstendig oppførsel ut–inn. Men siden det er i de underprivilegertes navn at «hensyn blir forlangt tatt», så slipper kravene igjennom, selv om det både knurres og smiles over dårskapen.

Én «svak og beskyttelsestrengende» gruppe i vårt land har vist spesiell aktivitet og standhaftighet når det gjelder å se til at deres rettigheter prioriteres, nemlig muslimene. Helt nylig så vi enda et eksempel på hvordan hovedstrømsmediene degger for deres påpekning av minoritetsstatus (noe underlig gitt at det finnes 1,8 milliarder av dem i verden sett under ett, hvilket er nesten en fjerdedel av klodens totale antall mennesker, mens vi bare er rundt 5 millioner nordmenn, men skitt la gå) da plutselig passfotografering ble en konfliktarena for hvordan «norske muslimer» skal tas hånd om. Stakkars Zeliha «begynte å gråte», ifølge alltid empatiske NRK, og dét bare fordi vi, altså staten Norge, er så ufølsomme overfor denne «spesielt utsatte gruppen». Og så var mediedrevet i gang igjen fordi enda en ung, politisk bevisst kvinnelig muslim ikke fikk leve sitt liv som «nordmann» i henhold til sine egne religiøse vaner og regler, men ble avkrevd samme oppførsel som av nordmenn flest. Det hele minner litt om den «grusomme» behandlingen som ble den «verdifulle samfunnsdebattanten» Sumaya Jirde Ali til del, den unge poeten som ble kåret til årets bodøværing 2017, men som av mange etniske nordmenn både langs Nordlands-kysten og i dalstroka innafor ble alt annet enn bejublet for sine «fuck politiet!» og andre utrop. Men der har vi åpenbart feil, vi majoritetsnordmenn, for vi skal bøye oss for også denne typen innspill fra medlemmer av den nye svake, men derigjennom sterke, klassen av norskinger hvis mening teller mer enn andres i det nye samfunnet.

Førnevnte Siv Jensen kalte for en ti års tid siden tilpasningen av norske adferdsnormer til muslimers vaner og ønskemål for snikislamisering og fikk selvfølgelig en sjuhelsikes masse tyn for å ha sagt noe slikt som både var faktisk ukorrekt og dessuten utålelig insensitivt overfor en svak og utsatt gruppe som det er vår plikt å hjelpe til sømløs integrasjon i «det nye Norge». Siden er situasjonen ikke blitt bedre, men verre. Viktige deler av vårt lands styrende «elite» bøyer seg dobbelt bakover for å etterkomme ønskemål og krav ettersom disse fremmes, eller aller helst før de gjøres gjeldende, hvorfor det nå er berettiget å droppe prefikset og kalle prosessen for islamisering, intet mindre. Selvsagt blir ikke Norge til Saudi-Arabia over natten, naturligvis ikke, noe slikt påstår jeg ikke, men enhver som vurderer islams plass i det norske samfunnet sett over et femtiårsperspektiv, kan ikke annet enn bli fælen over hvor ufattelig fort denne religionens innflytelse har vokst.

Det kan være ekstremt farlig å akseptere premisset om at «svake» i kraft av sin påståtte hjelpeløshet skal innrømmes vetorett i mange spørsmål som berører nettopp dem i samfunnet. Ganske særlig gjelder dette når disse samme «svake» faktisk er her som følge av en nylig og i stort uønsket masseimport av fremmedkulturelle. Enten det gjelder mannlige muslimer som ikke vil håndhilse etter norsk skikk, eller kvinnelige ditto som ikke vil vise sine ører på passfoto: Ingen av dem hører hjemme i det norske samfunnet. 

Da bør de heller ikke bo i vårt land. For grunnpremisset er ikke åpent for forhandlinger: Norge er nordmennenes land, og det er nordmenns vilje som skal bestemme hvordan vi ordner oss her innen vide rammer som det er bred enighet om også internasjonalt. Dersom noen utenfra ikke kan avfinne seg med de begrensninger som legges på deres religionsutøvelse om de vil leve og bo her, eller med adferdskrav for øvrig som følger av norsk væremåte, så er de hjertelig velkomne til å forlate riket. Vi har ikke bedt dem komme, og blir ikke det minste lei oss om de drar igjen. 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også