Gjesteskribent

Aktivister forsøkte rive ned statuen av president Andrew Jackson i Lafayette Park rett foran Det hvite hus. Trump er ofte sammenlignet med Jackson. Foto: Tom Brenner/Reuters/Scanpix

Hva er tillatt under strid? Selvsagt avhenger svaret av hvilken type konflikt det dreier seg om, men uansett vil mange mene at noen absolutte grenser finnes. Således vil pasifister av ulike slag – tilhengere av visse religioner, enkelte ekstremhumanister – kunne hevde at de aldri ville ta et annet menneskes liv samme hvor alvorlig situasjonen var: Vold avler vold, sier de, og intet gir rett til å drepe et menneske. Selv er jeg uenig i dette selv om tematikken på ingen måte er lett å avfeie; man skal ha betydelige sperrer før man griper til vold, særlig dødelig vold, også om man forsvarer seg og sine. Noen ganger er det likevel nødvendig.

Stundom kan mulighetsrommet i konflikter inneholde elementer som de fleste anser for å være direkte svinaktige selv om ikke liv står på spill. Et eksempel er ydmykelse av en motstander eller fiende, ganske særlig dersom man har fått makten over vedkommende. Jeg kan vanskelig forestille meg scenarier der denne typen adferd er å anse som moralsk berettiget; trolig er den det aldri. 

Det jeg ønsker å ta for meg i dag, er ikke overgrep i krig og lignende væpnete konflikter der institusjonalisert voldsbruk utgjør en del av selve konseptet, men derimot bruken av ydmykelse innen det sivile samfunnet. Dette skjer nemlig – i forbindelse med kriminelle handlinger, naturligvis, men sannelig også i mer diskrete former som ikke like lett gjenkjennes som ydmykelse med mindre man har et skarpt øye for slikt – og det er slett ikke bare «frustrerte hjelpeløse» som griper til slikt i den evige striden om makt og anseelse. Mitt inntrykk er videre at det er blitt mer av dette, hvilket gir ytterligere grunn til å grave i fagfeltet.

Forbrytelser kan ha et tydelig økonomisk motiv; slike er forståelige om enn ikke akseptable. Voldsforbrytelser, ikke minst drap, trenger ikke være økonomisk begrunnet, men kan skje ut fra et hat- eller sjalusimotiv; igjen gjelder at slike handlinger er forståelige selv om de ikke er akseptable. Under senere år ser det videre ut til at vi har fått flere forbrytelser der ydmykelse av offeret er et viktig element, endog det viktigste ved ugjerningen, altså mer betydningsfullt innen gjerningsmannens/-mennenes verdihierarki enn verdisakene man ofte samtidig raner med seg. Hvorfor er det slik? Hvorfor ser vi nå flere «förnedringsrån» som svenskene kaller det, enn før da slikt så å si ikke forekom?

La oss være tydelige på hvilken fenomenologisk sammenheng som foreligger, og så får sosionomer, politikere og andre etterpå hakke videre seg imellom om hvorvidt og hvordan A ledet til B: Det er i all hovedsak innvandrere fra ikke-europeiske land, eventuelt deres etterkommere, særlig fra MENA-regionen (Middle East and North Africa; til Midtøsten regner jeg i denne sammenheng også inn Afghanistan) som står for den nye ydmykelseskriminaliteten. Derav følger med en logikk så enkel at den burde være forståelig selv på Løvebakken og i Akersgata, at hadde ikke disse «nye nordmenn» (og svensker, dansker og så videre i andre europeiske land) vært her, så hadde vi ikke hatt disse forbrytelsene, i hvert fall ikke like hyppig som nå. 

Jeg ønsker ikke å rade opp eksempler på ufyseligheter som utføres som del av ydmykelseskriminaliteten, men flere typiske episoder er under inneværende år omtalt av document.no her, her og her. Det er verdt å merke seg at både offer og gjerningsmenn som regel er unge. Et annet moment som fremgår av ugjerningen den siste lenken viser til, er at heller ikke kvinner/jenter er fredet når slike ting skjer. Også dette er særdeles unorsk og unordisk; før i tiden var angrep mot medlemmer av det svake kjønn fullstendig uakseptabelt for unge menn. Nå er situasjonen åpenbart annerledes, som det heller ikke lenger er noe som heter at mange mot en er feigt. Man jager i flokk, finner et bytte som ikke kan forsvare seg, og ydmyker vedkommende på verste vis. Miljøet gjerningsmennene kommer fra, unnlater påfallende ofte å ta avstand fra oppførselen, men aksepterer den, i alle fall stilltiende.

Det er ikke til å komme fra at åpenbart seksualisert vold mot et ydmyket offer spiller en betydelig rolle i sammenhengen, og da særlig når hvite kvinner/jenter utsettes for voldtekter. Ydmykelsen av de hvite innen majoritetsbefolkningen ser i det hele tatt ut til å være et viktig tema; psykologiserende kan man si at gjerningsmennene selv mislykkes i skolen og yrkeslivet, men tar sitt monn igjen ved å forgripe seg på fiendens kvinner. Fenomenet er langt fra ukjent fra europeiske kriger, men nå er det blitt utbredt under påstått fredelige forhold. At seksualisert vold også mot menn er en fremtredende del av særlig muslimers oppgjør med en slagen fiende, har man sett mange ekle eksempler på, ikke minst da Libyas styrtede diktator, Ghaddafi, ble pågrepet og mishandlet.

Det er ikke alltid en ukontrollert mobb som står for overgrepene. En annen fallen statsleder, Syrias Saddam Hussein, opplevde å bli hånet og ydmyket – rett nok ikke seksuelt – av bøddelen like før dødsdommen ved hengning ble eksekvert. Det er åpenbart at selv offisiell maktutøvelse innen slike stater kan ha i seg betydelige elementer av fornedring hvis formål formodentlig er å vise allmennheten hvor mye den beseirede fienden foraktes.

Skal vi av ovenstående lese at ydmykelse og fornedring av en overmannet motstander ikke er noe som foregår i genuint europeiske, enn si norske, miljøer? Dessverre, fullt så enkelt er det ikke, både før og nå har det eksistert en tendens til slikt også hos oss, selv om direkte voldsovergrep stort sett og i nyere tid er sublimert ned til bruk av mer psykologiske virkemidler for å tvinge den egne viljen igjennom. For bare et par mannsaldre siden behandlet de tyske nasjonalsosialistene sine motstandere – og merk vel, nå snakker jeg om slike som fantes innen eget folk, på hjemmebane – med utstudert grusomhet; blant annet ble flere av mennene bak det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944 drept ved langsom hengning (Føreren selv skal ha tatt seg romslig tid til å «nyte» filmopptakene fra sin private kinosal; det forteller sitt) og man ville også utrydde familiene til de viktigste involverte. Dette siste ble det rett nok ikke noe av, skjønt mange av dem ble satt i konsentrasjonsleir.

De internasjonale sosialistene var like aktive, ikke minst ved de berømte Moskva-prosessene under Stalins velmaktstid på 1930-tallet. Her dukket et nytt og for vår aktuelle sammenheng viktig element opp; man tvang de anklagede til å gjøre offentlig avbikt. Den ene etter den andre gammelkommunisten hyllet Stalin og Partiet under rettssakene samtidig som de bøyet seg dobbelt over i innrømmelse av egen – nesten alltid komplett fiktive – skyld. Bak den selvutslettende mea culpa-oppførselen lå flere forhold; tortur så vel som trusselen om samme virker særdeles godt når man skal tvinge frem en viss adferd hos et hjelpeløst menneske, og dessuten kan håpet om å berge familien overtale nesten hvem som helst til å lyve for å redde det som reddes kan. Noen av de mindre prominente tiltalte klarte på denne måten å berge livhanken sånn noenlunde; etter omskolering og ny indoktrinering kunne de tilbakeføres til samfunnet i en stille, mindre fremtredende rolle.

Med dette sistnevnte eksempelet er vi kommet over til nåtiden, for dessverre er det ikke så at vårt samfunn er uten tilbøyeligheter til å ydmyke og skremme annerledestenkende dersom disse oppfattes som en trussel mot den bestående orden. Ikke minst den marxisme-inspirerte tilbøyeligheten til å «omskolere» eller gi «ekstraundervisning» til annerledestenkende som ledd i syndernes «rehabilitering», har funnet grobunn i nordisk jord, i samsvar med oppfatningen om at den som avviker fra malen hva tanker eller gjerninger angår, han må det være noe galt med. Og da er det bare rett og riktig å korrigere en slik sosial feil med opplysning/undervisning, ikke sant?

Særlig tydelig er imidlertid ønskene om å ydmyke politiske motstandere blitt i kjølvannet av den siste bølgen av såkalt antirasisme som nå skyller over Vesten. Meldinger i selv vår servile norske presse om at den eller den mister jobben  på grunn av påstått rasistiske handlinger – nesten alltid kun ytringer eller endog tanker som ikke sømmer seg i vårt ny-orwellske univers – kommer tett som hagl. Mange forsøker å bedyre sin uskyld overfor anklagene, legger seg flatere enn flatt når rasismebeskyldningene kommer slik Geelmuyden  nylig gjorde det. Noen ganger er dette tilstrekkelig, men ikke alltid uansett hvor høylytte tilgi meg-ropene er. I Geelmuydens tilfelle var selvpiskingen tydeligvis ikke imponerende nok og han måtte gå av som sjef..

Både vi og vår kultur hånes aktivt ikke bare språklig, ved eksklusjon fra utdannings- og andre muligheter gjennom diskriminering ut fra etniske kriterier, og nå senest rent fysisk ved at historiske artefakter av betydning i vestlig historie bokstavelig talt rives ned som et ledd i den pågående revolusjonen. Den ene dagen er det George Washington, deretter Churchill eller Ludvig Holberg og ingen vet hva neste omdreining av skruen vil innebære. Da man trodde at nå kan det umulig bli mer vettlaust, kom kravene om at også Kvitekrist og Nidarosdomen  måtte ofres på woke-bevegelsens alter. Vi, de innfødte, forventes å se på og være enige, for vi er liksom arvtagerne til en strukturell rasisme som siden tidenes morgen har undertrykket ikke-hvite folkegrupper. Nå skal våre neser gnis godt og grundig ned i dritten som straff for og påminnelse om denne arvesynden. For alt det gale i verden er vi skyld i og vår fornedring er følgelig berettiget og rettferdig.

De nordmenn, andre europeere og hvite amerikanere som jubler med – enten fordi de er intellektuelt forvirrede og ikke skjønner hva prosessen innebærer eller fordi de i sitt stille sinn nærer håper om selv å unngå å bli tatt – risikerer å få en særdeles ubehagelig oppvåkning en gang i fremtiden. Å akseptere ydmykelse av seg og sitt – og vår historie er nettopp vår, «warts and all», det høyverdige så vel som mindre imponerende sider ved våre forfedres levde liv – gir ingen garanti for fremtidig fred og ro. Før eller senere folk sette ned foten for dem som skriker og forlanger slikt som ikke rettelig tilkommer dem.

Galskapen har gått alt for langt nå. Vår reaksjon må fremover bli meget tydelig. Angrep mot vårt vestlige samfunn er et direkte angrep på oss. Vi lar oss ikke fornedre eller ydmyke, men er villige til å forsvare våre verdier, vårt land og våre samfunn. De som ikke vil yte sitt for heimen og fedrelandet, svikter og sviker ikke bare arven fra forfedrene, men også sine barns fremtid.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-