Kommentar

Forholdet mellom handlinger og vitner, mellom aktører og tilskuere, er ikke alltid ukomplisert. Likevel: Grovt sett og oftest endres ingen hendelse av at noen observerer den eller taler om hva som skjedde, såpass vil de aller fleste voksne og velutdannede mennesker være enige om, i alle fall hvis vi holder oss over det kvantemekaniske resolusjonsnivået. Spesielt viktig er at ingen påvirkning gjør seg gjeldende bakover i tid.

Barn og tegneseriefigurer kan anlegge en alternativ virkelighetsforståelse: Misoppfatningen om at synsevnen beror på stråler som kommer ut av øynene og derfra treffer og omslutter begivenhetene, er en pre-vitenskapelig forestilling som gjentatte ganger er visuelt fremstilt i for eksempel Donald Duck; den åpner definitivt for at observanden kan påvirke det observerte, men er altså feil.

I det intellektuelle skumringslandet mellom religion, mystikk, poesi, politikk og virkelighet treffer man innimellom på formuleringer og holdninger som antyder en uklar forståelse av forholdet mellom realitet og observasjon på linje med den som finnes blant Andebys beboere. Jeg tenker dels på halvveis paradoksale, liksom-buddhistiske spørsmål av typen hva mon lyden er av én hånd som klapper, men også på det noe mindre verdensfjerne: Hvordan lyder et tre som faller i en skog der ingen lytter? Formulert på en annen måte og tilpasset det moderne informasjonssamfunnet: Hvis ingen registrerer det som skjer, skjer det da noe? Kan handlingers innhold omintetgjøres ved at man fortier dem? Sagt litt rundere og mer generelt: Hva slags status har gjerninger som ikke bevitnes av noen, eller der ingen i etterkant åpner munnen og forteller hva de hørte og så?

En deltager i Vårt Lands diskusjonsforum Verdidebatt trakk for noen uker siden fram et eksempel med betydelig samtidspolitisk brodd: Dersom ingen erkjenner at en lavgradig krig føres mot opprinnelsesbefolkningen i et land (tenk deg indianere og aboriginer i Amerika og Australia på 1800-tallet eller velg ditt eget eksempel fra vår egen tid, for eksempel at folket mot sin vilje gradvis endres til noe annet enn det var, til noe det ikke ønsker å bli), men ingen registrerer hva som skjer, langt mindre gir det oppmerksomhet etter fortjeneste i relevante medier, er da krigen virkelig?

Da er vi ved temaet for denne artikkelen. Tittelen refererer seg til dette bildet av tre filosofiske japanske aper. Det har en uklar opprinnelse, men beskrives ofte i Vesten som «hear no evil, see no evil, say no evil». Iblant finnes også en fjerde ape i bildet, med armene i kors markerende inaktivitet («do no evil»). Symbolikken er omstridt eller iallfall variabel, visstnok forskjellig i Japan og hos oss, men i vår del av verden tolker man apene som en illustrerende uvilje mot å erkjenne ubehagelige sannheter, samt en tendens til å reagere med ettergivenhet når man utsettes for press.

Det jeg har i tankene, er samfunnets motvilje mot å se viktige, men akk så ubehagelige, utviklingslinjer i tiden, mot å lytte til stemmer som taler utenfor den rådende politiske konsensus, samt mot å si og gjøre det som skulle vært sagt og gjort i sammenhengen. Parallelt med uviljen mot selv å høre, se og tale går en understrøm av aggresjon mot dem som ikke innordner seg, som motsatt maktens kvinner og menn ikke ser bort, holder seg for ørene og lukker munnen til rett tid og i rett sammenheng. Sinnet kan bli betydelig mot den som ikke stilltiende følger den offentlige regien, men sier at keiserne går uten klær. Det finnes i alle maktstrukturer en lang tradisjon for å hundse domsprofeter og skyte mot pianister, også hos oss.

Ovenstående tendens blir tydelig om man ser på kriminalitetsutviklingen i Norge i et utlending–nordmann-perspektiv. Alt i alt er utlendingene «overkriminelle», særlig hva gjelder voldsforbrytelser, et forhold som er så velkjent i disse spaltene at jeg ikke behøver å gå i kvantitativ detalj. Viktig er det å påpeke at skjevheten gjelder til tross for at noen grupperinger viser klart mindre kriminell adferd enn nordmenn, som japanere og vesteuropeiske innvandrere, mens andre, særlig enkelte grupper østeuropeere, afrikanere og folk fra Midtøsten, er sterkt overrepresentert i voldsstatistikken.

Skal man gå stille i dørene med disse skjevhetene? Jeg synes ikke det. Tvert imot skal man være åpen på at immigrasjonspolitikken de siste tiårene har også disse omkostningene i form av menneskelig lidelse for ofrene. Fremfor alt er det viktig å slå fast at voldskriminaliteten ikke «forsvinner» om den ikke omtales og om man ikke sier hvem forøverne er. Manglende ærlighet bringer intet godt med seg, ikke generelt, og spesielt ikke her.

Overfallsvoldtekter i byene skyldes nesten utelukkende forbrytere fra de ovennevnte områdene, særlig menn fra Midtøsten og Afrika. Det er alminnelige norske kvinner og jenter, våre døtre og søstre, som er ofrene. Mange av dem får livet ødelagt. Hadde ikke gjerningsmennene vært her, så hadde det ikke skjedd. Dette er en erkjennelse politikerne må leve med, så konkrete er konsekvensene og det politiske ansvaret, enten de våger å innse sammenhengen eller ikke.

Selv små norske byer oversvømmes av narkotika som gjennomgående selges til norske ungdommer av utenlandske langere. Ikke få brukere dør av overdose, og enda langt flere får livet ødelagt gjennom kronisk misbruk. Blant langerne finnes mange som ikke har oppholdstillatelse i Norge, men som altså åpenbart er her likevel, ikke helt ulikt en viss mullah Krekar, som formelt sett er utvist for lenge siden, men som ennå ikke har forlatt landet. I en kostbar, underlig runddans flys med ujevne mellomrom fremmede uten oppholdstillatelse ut av landet, ledsaget av dobbel politivakt, for så sporenstreks å finne veien tilbake igjen. Politiet sukker tungt og mister motivasjonen av mangel på maktmidler som monner.

Ansvaret sitter selvfølgelig politikerne med, her som på andre områder, men impotensen i de kretser er så massiv at de ikke klarer å gjøre noe effektivt for å redde unge på skråplanet; stort sett bare ser de på og toer sine hender. Det den nye helseministeren makter å bringe til torgs, er et forslag om at narkomane skal få lov å røyke heroin, for slik å få ned overdosedødsfallene. Han følger tydeligvis i sin forgjenger Hansens fotspor; på dette nivået befinner den politiske kraften i Norge seg. Mer resolutte tiltak kunne vært truffet, men slikt viker de tilbake for, da dette kunne komme til å krenke langernes såkalte menneskerettigheter. Ja vel, de velger selv hvem de tar mest hensyn til. Jeg synes de velger feil, dødelig feil, og ressurssvake norske ungdommer får betale prisen.

Etter 11.09.2001 begynte den internasjonale krigen mot terror og islamisme, ledet av USA. Men så var det visst noe med retorikken som skar seg, som ble for tydelig og krast, for etter få år ble det ikke lenger ansett som politisk korrekt å bruke de ovennevnte ordene. Her hjemme omfavnet man den språklige nyordningen i USA med glede og lettelse; særlig ordet islamisme hadde vært i overkant respektløst, lot det til, muslimer verden over hadde følt seg krenket.

Men se nå uten skylapper på hva som skjer verden rundt, enten det er på Borneo, i Nigeria, i Algerie, i Pakistan, i Egypt eller i europeiske land, for den saks skyld: Er det ikke bokstavelig talt grenseløs terror utøvet av islamister i samarbeidende nettverk som dominerer? Er ikke dette så overtydelig at det burde skjære i øynene selv for politisk korrekte med åpenbar ulyst mot å skulle omtale «undertrykte muslimer» som terroriserende voldsmenn? Er det ikke uomtvistelig at fellesnevneren i all denne verdensomspennende terroren nettopp er tilbedelsen av guden Allah, enten nå religionsforståelsen måtte være sviktende eller ikke, enten forøverne har misforstått de religiøse påbudene eller ei? Hva mer er: Terroren og volden forsvinner ikke ved at man vier den uproporsjonerlig liten oppmerksomhet på NRK og i Aftenpostens og andre store avisers spalter. Mens jeg sitter og skriver, meldes det i et kort innslag at 7 europeere er drept av sine islamistiske kidnappere. Samtidig leser jeg i en unnselig avisartikkel på en av midtsidene at det i Nord-Nigeria stadig oppleves angrep fra militante islamister og at minst 729 drap som følge av slike angrep fant sted bare i 2012. Dette er bare små eksempler, listen kunne gjøres mye lengre og fyldigere.

Med mindre nordmenn er direkte involvert, gis ikke slike nyheter store oppslag, og man dveler ikke ved den islamistiske sammenhengen anslagene imellom. Men denne tilbakeholdenheten gir ikke fred, det eneste som skjer, er at store segmenter av det norske publikum forblir uopplyst enda en stund, før norske medier blir gjennomskuet også av disse siste trofaste.

Vekkprioriteringen, den beskjedne vektleggingen av denne nyhetsdimensjonen i den norske offentligheten, grenser til løgnaktighet. Heller ikke er det så at den unnfallende tausheten hjelper noe eller noen, kanskje med unntak av at den troskyldige, hjemlige kosen styrkes. Ingen kristne i Nigeria eller koptere i Egypt får en bedre tilværelse eller redder livet ved at vi i Norge holder oss for øyne, ører og munn, og spesielt ikke ved at vi til stadighet lefler med de ideologiske brødrene til dem som står bak denne særegne formen for islamistisk misjonsvirksomhet.

Man trenger ikke gå til utbredelsen av terror for å se at islams innflytelse øker i områder der religionen inntil for kort tid tilbake var en marginal foreteelse. For noen år siden ble Siv Jensen latterliggjort for å påstå at snikislamisering foregikk i det norske samfunnet. På vanlig måte okket og veet de seg, de fine i makteliten og media, for noe så dumt hadde de knapt hørt før. Men når moskeene blir flere, når kravene om «respekt» for religiøse og religion kommer tettere og blir mer høylytte (og det er hverken katolikkers eller buddhisters status man da har i tankene), når flere og flere går med hijab i Oslos gater og det er åpnet for dette særdeles unorske plagget til og med i Forsvaret, når man stadig ser unge, forblindete menn i «Profetens Umma» og lignende grupperinger skrike ut sin forakt for det sekulære norske samfunnet, hva annet vitner alt dette om enn at islam er på fremmarsj? Man kan diskutere berettigelsen av prefikset snik- i Jensens ordvalg, men den økede betydningen av islam i Norge er åpenbar for alle som er villig til å se. Å benekte dette har omtrent samme troverdighet som å nekte for at masseinnvandring har skjedd til vårt fedreland de siste tiårene. De som gjør begge delene, og det er ikke helt få av dem, insisterer ikke bare på å være blinde, men de gjør også sitt ytterste for at andre skal være blinde sammen med dem. Det er et stivt stykke selvbedrag de gir seg inn på.

Islamismens fremmarsj er en internasjonal realitet. Den er ikke en medieskapt foreteelse, et skinnfenomen som oppstår ved at noen snakker om den, og den er ikke manet fram av politisk bakstreverske, xenofobe apokalyptikere på den politiske høyresiden. Det blir så uendelig stakkarslig når eksempelvis redaktør Rimehaug i Vårt Land advarer at «å gjøre islam til Vestens hovedfiende er akkurat det islamistene ønsker seg». Underforstått: Økumenisk mildhet ad modum Stålsett må anlites i enda større grad enn før om alt skal gå bra, mens motsatt alt som kan tolkes som krenkelse, må unngås. Hvis en sivilisasjonskamp foregår, og jeg er redd for at Huntingtons diagnose fra 90-tallsboken «The clash of civilizations and the remaking of world order» dessverre traff spikeren midt på hodet, så forsvinner den ikke ved at man unnlater å se den, høre om den eller skrive om den i sin avis. Skjønt en ting skal Rimehaug og hans likesinnede innrømmes: Islam som personlig religion og fredelige muslimer har jeg intet imot hvor underlig jeg enn måtte finne deres tro og flere av deres vaner, det er den utagerende, politiserte, aggressive varianten av religionen, islamismen, som er en fiende av vestlig kultur og følgelig også av meg. Islamismen truer vår grunnfrihet, alle våre delfriheter og hele vårt samfunnssystem, og å se den annen vei når vi står overfor en slik fare, er både uklokt og feigt.

Da er vi over på det siste aspektet ved det japanske apebildet slik det forstås i vår kulturkrets, de vegrende dyrene som symbolet på «appeasement». Ettergivenhetspolitikken med dette navn er best kjent fra forsøkene utover 30-tallet på å blidgjøre Hitler. Resultatet var at nazistene hadde kunnet vokse seg sterke da krigen endelig kom. Churchills ord til Chamberlain etter München-forliket i 1939, selve toppen av ettergivenheten, ringer skremmende aktuelle også i dag: «Du hadde valget mellom vanæren og krigen. Du valgte vanæren, og du vil få krigen.»

Ikke bare den direkte islamistiske trusselen utenfra (og innenfra ved at man gjennom tiår har tillatt, endog i stor grad hilst velkommen, masseinnvandring av assimilasjonsvegrende muslimer til vestlige land) må kontrolleres, men også risikoen for en voldelig reaksjon fra urbefolkningene i europeiske land er en økende fare, også mot fullstendig uskyldige og sakesløse innvandrere. Tillat meg en medisinsk lignelse: Kroppsfremmede celler og vev kan fremkalle immunologiske avstøtningsreaksjoner der ikke bare det fremmede ødelegges, men reaksjonene kan «skyte over målet» og bli så voldsomme at organismen selv bukker under. Slike farlige situasjoner må samfunnslegemet – om jeg får videreføre lignelsen til et høyere kompleksitetsnivå – for alt i verden se til å unngå. Profylaksen er her det viktigste, man bør unngå indre heterogenitet og splittelse som man vet har betydelig konfliktpotensial, der dette overhodet er mulig.

At våre norske politikere i mer enn en generasjon nå ikke har vist klokskap i saken, er så beklagelig som det kan få blitt. Én av deres typiske representanter, Torbjørn Jagland, som for lengst er forfremmet til godt over sitt kompetansenivå der han sitter i Strasbourg og strør gylne tanker over et mer og mer oppgitt europeisk folk, skrev nettopp at fremveksten av ny høyreekstremisme i vår verdensdel var «veldig, veldig farlig». Akkurat dette må jeg gi ham en viss rett i, problemet er bare at faren er skapt av slike som Jagland med sin uvettige globalisme, fiendtlighet mot organisering i nasjonalstater og ideologidrevne innvandringspolitikk. Politikerne har sådd, folk flest får høste. Det er ikke rettferdighet i det, men slik er virkeligheten.

Å sminke eller skjule sannheten i håp om at ting mirakuløst skal «gå seg til» bare ingen snakker om det som alle ser, bare ingen forstyrrer liksomidyllen, er ingen farbar vei. La meg i sammenhengen trekke fram et tidlig (1902) Maxim Gorky-sitat fra lenge før forfatteren var blitt omfavnet av bosjevikisk statsmakt og gjort stuevarm og tam med Lenin-ordener og privilegier, nemlig fra teaterstykket «På bunnen»: «Sannheten er den frie manns gud!»

En mann med betydelig større etisk tyngde, Vaclav Havel, sa det på følgende måte: «Å være opposisjonell er å forsøke å leve i sannhet». Det formuleres ikke tydeligere enn som så.

Sannheten er ofte ubehagelig, iblant endog farlig. Men det er enda farligere å se bort fra den. Ingen har rett til å skjule sannheten for menneskene den angår, enten de er enkeltindivider med menneskelige sykdommer eller borgere utsatt for farlige samfunnsomveltninger. Vi er frie kvinner og menn, ikke vegrende aper, og vi har krav på relevant, usminket informasjon. Til friheten hører evnen og retten til å se, høre og tale uten innskrenkninger, og ganske særlig om innvandring, politikk og religion. Disse rettighetene er umistelige.