Kommentar

I den senere tid er likheten mellom sosialismen og islamismen gått opp for meg. Begge opererer som et brorskap alle bør være innskrevet i. Ved å kontrollere påvirkningen helt fra barnsben av, kan man forme menneskene til å tro at sosialismens eller islamismens verden er den eneste mulige.

Parallelt med liberaliseringen av økonomien har Norge blitt et mer ideologisk samfunn de siste tiår. Det er naturstridig og skaper en egen kognitiv dissonans. Noe skurrer. Det har utvilsomt med innvandringen generelt og muslimer spesielt å gjøre.

De merkelige konstellasjon har oppstått at en avkristnet, hedonistisk elite åpner for en religion som aldri har akseptert moderniteten. Dette kan indikere at viktige sider ved moderniteten – så som ytringsfrihet og sekularitet i den beste betydning av ordene – ikke har hatt særlige sterke røtter i Norge. Den politiske kulturen har vært svak.

Det er ikke vanskelig å se at alliansen mellom rettighetskulturen, særlig den seksuelle, og muslimer er temporær. I Storbritannia meldes det at den offentlige kontrolletaten for skoleverket, Ofsted, er blitt kastet ut fra muslimske friskoler når inspektørene kommer for å sjekke om det undervises i homofiles rettigheter.

Man later som om toleranse er noe uuttømmelig. At det bare kommer an på holdningen til den enkelte, når enhver kan se at det handler om territorium og kvantitet. Noe går i stykker når man må flytte for å bevare sin livsform. Disse nederlagene snakkes det ikke om.

Den offisielle versjon blir en løgn. Alt som minner om eller ripper opp i løgnen unngås. Det er grunnen til at man ikke vil snakke om forfølgelsen av kristne i muslimske land. Det vil reise for mange ubehagelige spørsmål.

Denne unnfallenheten blir til en indre svakhet der vi prisgir det beste ved våre samfunn.

Det hadde ikke trengt å være slik. Et flerkulturelt samfunn hadde ikke trengt å være en tvangstrøye. Men da måtte Arbeiderpartiet hatt en større immunitet mot ideologiske drømmerier og en sterkere tradisjon for ytringsfrihet. Karrierebevisste AKP’ere og venstresosialister har hatt for stort spillerom, særlig innen meningsindustrien.

Den nye utopien om kulturene som gresser fredelig side ved side avløste utopien om det klasseløse samfunn. Sosialister lever på utopier. Den flerkulturelle var den uimotståelig. Men alle utopier bygger på tvang. Når utopien møter en gjenstridig virkelighet er det lett å skylde på budbæreren av dårlige nyheter og heller skru opp retorikken. Slik skinner utopien enda sterkere. Men det er et falskt lys.

Det er et dårlig tegn at kritikere utropes til fiender.

Både sosialister og islamister dyrker krenkelsen. De føler en berettiget vrede. Der andre ser kritikk, føler de at noen tramper på deres verdier. Følelsen er sterk. Derfor den være sann. Dette er en farlig feilkobling. Det er ideologien som gjør at man føler den rettferdige harmen. Hvis ingen får lov til å kritisere den utenfra, vil det ikke være noen som setter spørsmålstegn.

Alliansen sosialister/islamister har stor makt. Når vreden flammer bøyer de fleste hodet. De vil da ikke være onde! Mediene er blitt aktive medspillere. Selv sensasjonelle nyheter som kan fortelle at oljeformuen vil gå med til å dekke forpliktelsene innvandringen medfører, og at nordmenn vil være i mindretall om 50 år, greier man å tie i hjel.

Overmakten gjør at hemningene forsvinner og med den ytringsfriheten. Jeg tror ganske mange har begynt å forstå denne sammenhengen. Men stadige maktdemonstrasjoner der man greier å legge ballen død, viser at man skal fortsette å holde munn hvis man vil leve lenge i landet. Det vil de fleste. Men prisen kan bli høy.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også