Gjesteskribent

Som følger av mer enn et halvt århundre med sosialistisk dominans er det blitt stadig vanligere å definere norsk kultur med sosialistiske politiske idealer. I det nye Norge er distinksjonen mellom politikk og kultur derfor i ferd med å forsvinne. Norske verdier er mangfold og toleranse, og noen norsk essens utenfor dette eksisterer ikke.

 

Det marxistiske problem

 

Det grunnleggende problem for marxister og sosialister er at blod er tykkere enn vann. Identifikasjon med, og lojalitet til, kultur og nasjon er større enn til sosioøkonomisk klasse. Dette innså Marx allerede på 1800-tallet da han rettet sin oppmerksomhet mot det såkalte irske spørsmål. Marx erfarte at irske og britiske arbeidere heller kjempet mot hverandre enn med hverandre – at nasjonal og kulturell tilhørighet for arbeiderklassen veide tyngre enn klassetilhørighet. Mennesker flest er ikke villig til å gi avkall på sin opprinnelse til fordel for en mer lukrativ materiell tilværelse.

 

Dermed var det kultur og nasjonalisme som satte en brå stopper for klassekrigene Marx hadde forespeilet seg, ikke borgerskapet. Nettopp dette ble i enda større grad innsett av Marxs ideologiske etterfølgere. Proletær internasjonalisme, arbeidernes verdensrevolusjon, kan ikke realiseres uten at nasjonale, kulturelle og etniske skillelinjer mellom verdens arbeidere først utraderes.  Idet marxistene erkjente dette var slik en ny fiende født; nasjonen, kulturen og etnisiteten – alt som skiller arbeidere i India fra arbeidere i Tyskland. Dette fiendebildet er ført videre og manifesterer seg også i samtidens marxister og sosialister.

 

Etnisk, nasjonal og kulturell essens er som nevnt marxistens fiende, særlig der en slik essens sammenfaller med sosioøkonomisk dominans. Instinktivt går marxisten først til angrep på den han oppfatter som den mest ressurssterke. Men det finnes andre og bedre alternativer enn frontalangrep. Frontalangrep på nasjonen resulterer i desperate politiske motreaksjoner og kan gi grobunn til fascisme, om ikke verre. Så hva med nasjonskamp, verdikamp eller kulturkamp? I stedet for å angripe nasjonen og kulturen, hvorfor ikke angripe definisjonsgrunnlaget? I stedet for å utrope seg som nasjonens eller kulturens fiende, hvorfor ikke erstatte nasjonalkulturen med sosialistisk kultur i en gradvis prosess med subversering?

 

 

Subverseringen av det norske

 

Norge har siste del av forrige århundre vært gjenstand for en storstilt subversering av nasjonalkulturen. Et resultat av at Norge i praksis har vært, slik historiker Seip kalte det; en sosialistisk ett-partistat siden andre verdenskrig, er at distinksjonen mellom politikk og kultur i vår tid står i fare for å utviskes. Generasjoner av nordmenn har vokst opp med en forestilling om at det ikke finnes noen distinksjon mellom Norge og sosialisme, at det utelukkende er sosialisme som har bragt landet dit det er i dag, og at Norge uten sosialisme vil opphøre å eksistere. Det var ikke nordmenn som bygde landet, det var Arbeiderpartiet.  Og hva med den sosialistiske modellen? Jo, den kjenner vi som den norske modellen. Det var sosialistene som befridde oss fra nazismen, og både landsfaderen og landsmoderen er sosialister. Liv står i fare hvis ikke sosialistene får regjere. Noen ganger kan man til og med få følelsen av at man ved å være norsk og ikke-sosialistisk er en form for landssviker eller landsforræder.

 

La oss undersøke den nye diskursen den sosialistiske venstresiden besmykker seg med. Når vi i dag ser at sosialister og marxister i sin retorikk eksplisitt hevder å kjempe for nasjonale verdier og nasjonal kultur burde det lyse en stor (rød) varsellampe hos de fleste. I 2009 utkjempet Sosialistiske Venstreparti kulturkamp. Under valget i år førte samme parti verdikamp, og Halvorsen gikk til angrep på FRP ikledd bunad og omkranset med norsk kulturlandskap. Sosialistisk Venstreparti kjemper for nasjonal kultur og nasjonale verdier heter det seg. Samtidig anklager de FrP for å ha monopol på den norske kulturen. Det er noe smått parodisk over dette; sosialister som klager på at et mer konservativt politisk parti har monopol på den nasjonale kulturen, som en ulv i fåreklær som klager på at fåret har monopol på breking. Det er også en maskerade, og en farlig rød løgn. Det nasjonale, kulturelle og etniske fiendebildet, står like sterkt i den sosialistiske tradisjonen i dag som under Marxs virke, selv om det nå er maskert. Halvorsen representerte den norske essensen like mye ikledd bunad under dette valget som hun gjorde ikledd burka, da hun under forrige valg førte valgkamp i Pakistan.

 

På sin dødsseng drar de mest radikale sosialistene det langt, veldig langt.  Sosialistene hevder å kjempe for den vestlige sivilisasjonen og Norge. Ikke overaskende angriper de definisjonsgrunnlaget til det norske, men deres nye mantra er ikke bare at politiske konsepter som likhet og solidaritet er norske verdier, men også mangfold og toleranse. Å være norsk nasjonalist er å kjempe for Sosialistisk Venstreparti og fordre et flerkulturelt samfunn der alle levesett blir tolerert, spesielt hvis de ikke er norsk. Dette viser at partiet ikke opererer med noen distinksjon mellom sosialistisk politisk kultur og norsk kultur, eller at de har en taktisk interesse av å konfundere disse. Men den norske nasjonen har aldri vært et resultat av sosialisme, og kommer aldri til å bli det.

Vi vant vår rett

 

Ideen om et nasjonalt felleskap oppstod under nasjonalromantikken, ikke under Gerhardsen eller Stoltenberg. Det var ikke mangfold og toleranse som ga oss det nasjonale gjennombrudd i gullalderen av norsk historie, tvert om. Den norske intoleransen overfor å leve i et multinasjonalt felleskap med selv dansker og svensker definerer vår fødsel. Mangfoldet fra Bergen til Stockholm ble ikke dyrket, og heller ikke toleransen. Snarere ble det homogene, uberørte og uberikede sett på som grunnlaget for den norske kulturen og nasjonen. Dette kom fra den norske landsbygda, og det var nettopp den norske landsbygda som skilte oss fra Danmark og Sverige. Den norske essensen kom fra periferien og slik ble bygdekulturen oppfattet som genuin norsk kultur på alle måter. Det homogene Norge ble hedret før etterkrigstidens sosialisme for alvor inntok norsk politikk, også av verdens mest kjente nordmann gjennom tidene:


Det å bringe saman så mange kulturar, religionar og språk på ein liten flekk, vil bli eit arnested for ufred og hat i framtida!”

 

Fridtjof Nansen visste som nordmenn flest på denne tiden, at en homogen nasjon er en styrke og en ressurs, og ikke minst et viktig grunnlag for verdier sosialister i dag liker å påberope seg, verdier som demokrati, likhet og fred (som alle oppstod tusenvis av år før den politiske venstresiden).

 

Når norske antropologer i vår tid snakker om at det har skjedd en revitalisering av norsk kultur de siste tiårene er ikke det en konsekvens av at Norge er blitt mer kulturelt mangfoldig, men en reaksjon på dette. Norsk sosialisme har etter 1970-tallet ført en radikal politisk linje og utløst reaksjonen de skulle demme opp for – de politiserte den norske kulturen med sosialistiske idealer og fikk revitalisering av den norske essensen. Norsk nasjonal identitet basert på avstamning og felles kultur forsterkes nå gradvis, og det er hva som skiller nordmenn fra alle andre, også samer og norsk-pakistanere, som forsterkes – ikke likheten, mangfoldet, solidariteten eller toleransen. Vi søker tilbake til det homogene, uberørte og uberikede som en gang definerte oss. Og vi vil finne det.

 

Mangfoldets paradoks

 

Heller ikke nordmenn kan danne seg en identitet på bakgrunn av at landet deres er mangfoldig og tolerant, uansett hvor fagert og nobelt det klinger.  Begrepene mangfold og toleranse inneholder ikke substans eller essens, og de forteller nordmannen at hans identitet er hans toleranse for alle andre identiteter, og at hans identitet er at han lever side om side med alle identiteter. Man kan forklare en japansk turist i Norge at den internasjonalistiske politiske agendaen til sosialisme er mangfold, men ikke at norsk kultur er mangfold – det gir overhode ikke mening. På samme måte, hvis du forhører deg med en norsk-pakistaner eller en same om hva som definerer deres kultur vil de ikke svare som den norske sosialisten; at det er likhet, demokrati, mangfold, toleranse og solidaritet.

 

Sosialistene vil seg et land hvor den norske essensen utelukkende defineres av sosialistiske politiske idealer. Men å hevde at den norske nasjonen, med kulturen og verdiene den representerer, defineres av postmoderne sosialistiske ideal som mangfold er å ytre at norske kultur og verdisyn ipso facto ikke eksisterer. Ingen felleskap kan per se defineres av at de ikke har grenseoverganger. Alle fellesskap inneholder en viss grad av mangfold, og siden denne kvaliteten ikke skiller Norge fra noe annet felleskap kan ikke sosialister per definisjon ikke representere norske interesser. En sosialist som hevder at det norske ikke eksisterer burde imidlertid ikke overraske noen. Partiet som hevder å ha gitt oss landsfaderen og landsmoderen har også gitt oss kulturministeren som insisterer på at norsk kultur ikke eksisterer. Hadia Tajik var angivelig folkevalgt av nordmenn, men som vi kjenner har hun erklært at hun ikke anerkjenner den norske kulturens eksistens.

 

Den store røde løgnen er at Norge trenger sosialisme. Nordmenn trenger ikke sosialisme, sosialisme trenger nordmenn, og i den grad det finnes en norsk avhengighet av sosialisme skyldes det sosialistisk maktmisbruk. Den norske nasjonen eksisterer på tross av mer enn et halvt århundre med sosialistisk monopol i norsk poltikk, ikke på grunn av det. Hvis nordmenn har et ønske om å videreføre sin kulturarv må dette skje på tross av sosialismen i norsk politikk, for det er uvisst om Norge kan overleve ytterligere et halvt århundre med sosialistisk monopol i det politiske og kulturelle klimaet. For alle i det ganske land som innerst inne føler at det faktisk eksisterer et noe i Norge som er verdt å bevare er det tjent å ha i minne sosialistismens tradisjonelle fiendebildet, rettet mot nasjon, kultur og etnisitet. I en fortrykt tid er det verdt å ha i bakhodet sosialismens opprinnelse som en internasjonalistisk politisk ideologi, hvilken aldri fult ut vil omfatte et ønske om å representere de nasjonale interessene til nordmenn. Hvis den norske nasjonen i fremtiden skal overleve må derfor ikke sosialistiske verdier og sosialistisk kultur bli enstydig med norske verdier og norsk kultur, selv om dette naturligvis er et ettertraktet ønske blant norske sosialister.