Sakset/Fra hofta

Av Jonas Haugsvold, jurist

Når homogene verdier blir erstattet av et mangfold av kulturelle normer, finner liberalistene frelse i universelle menneskerettigheter. Det er ikke lenger bare mennesket som skal beskyttes – også verdiene mennesket går inn for, skal likebehandles i rettighetenes navn.

I stedet for å kreve at den enkelte borger innretter sin politiske virksomhet på en bestemt måte i et demokrati, konsentrerer liberalistene seg om å få folket til å forstå nødvendigheten av å tolerere det illiberale. Som ledd i oppdragelsen fyller liberale politikere Litteraturhuset med teokrater på skattebetalernes regning, liberale tidsskrifter gir antiliberale stemmer klippekort til debattsidene og islamister arrangerer antidemokratisk massemønstring på Universitetsplassen. Alt sammen til skrekkblandet fryd for eliten. Det er vår tids liberale toleranse som gjør at Mohammad Usman Rana (muslim som har problemer å ta prinsipiell avstand fra dødsstraff for homofil praksis) får betalt for å opplyse Aftenpostens lesere om at det er eksmuslimen Ayaan Hirsi Ali (kvinne truet på livet for sin islamkritikk) som er den egentlig anti-liberale (Aftenposten 24.6.2010).

Toleranse for det illiberale
Den liberale toleransen er også godt representert i Minervas spalter. Det ferskeste eksempelet er venstrepolitiker og stud.jur. Sveinung Rotevatn, som med uforbeholden tro på menneskerettigheter er meget stolt av at terroristen Krekar fortsatt befinner seg i landet, jf artikkelen «Vil mullah Krekar overleve eit regjeringsskifte?». I en annen artikkel – «Hvordan forme framtiden» – hevder Abdelhak Abdellaoui at vi må se hverandre som enkeltmennesker, ikke som medlemmer i en gruppe. Fra dette slutter han at vi ikke kan forby religionsutøvelse, ei heller den illiberale.

Poenget med å trekke frem disse eksemplene er at de danner bakteppe for en intellektuell pessimisme: Jo mer illiberalitet den liberale toleranse aksepterer, desto vanskeligere blir det å skille det ene fra det andre. Den liberale toleransen legitimerer det illiberale og gjør det til en del av det etablerte. Som i tilfellet Usman Rana ender det in absurdum, med Orwells dystopiske «nytale» som hovedregel snarere enn som unntak.

Liberalistene er vår tids Gutmenschen. De deltar i kulturkampen med idealer som «smeltedigel», «mangfold» og «det nye vi» og beskytter antiliberalistene med «toleranse», «godhet» og «humanisme» – selvimmuniserende ord som også fungerer som identitetssmykker. Det groteske bak forfengeligheten er at samtlige deltakere kan være rimelig sikre på at liberale rettigheter ryker dersom antiliberalistene øker sin samfunnsinnflytelse. Et annet spørsmål er hvem som spanderer. Både Europarådets nylig uttalte ønske om en opphevelse av det sveitsiske demokratiet i religionsfrihetens navn, og stud.jur. Rotevatns ønske om å sette sikkerheten til mullah Krekar foran sikkerheten til eget folk, viser at det til syvende og sist er folket som må betale prisen for den liberale toleransens raushet.

Det finnes et alternativ
Finnes det et alternativ til den liberale toleranses naivitet i møtet med det illiberale? Ja. Konservative tenkere, som filosofen Kai Sørlander og kulturforskeren Kasper Støvring, har gjennom sine arbeider påpekt betydningen av å se nasjonalstaten som et kulturelt betinget fellesskap. Begge har problemer med forestillingen om universelle menneskerettigheter. Og begge tar avstand fra ideen om at et samfunn kan funderes på rettsstatens abstrakte prinsipper alene. De avviser oppfatningen om samfunnet som et sted der identiteter kan handles. Et nasjonalt fellesskap består av noe dypere og mer betydningsfullt, hevder de; det består av en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet, overlevert slektene gjennom generasjoner. Dette utgangspunktet fordrer forpliktelser utover rettsstat, familie eller menighet. Det forutsetter lojalitet til nasjonale institusjoner og til de verdier som allerede er etablert.

Forbud mot virksomhet som setter det nasjonale fellesskapet i fare kan begrunnes i moralske betraktninger. For etikken er ikke forbeholdt enkeltindividet, også nasjonen kan være etikkens subjekt. Hvis folket umyndiggjøres i spørsmål om hvilke former for illiberalitet som kan forbys – for eksempel på grunn av «universelle menneskerettigheter» – fratas folket retten til å forme det samfunnet de selv tror er det beste. Da kan ikke lenger borgerne holdes til ansvar, og kravet om at den enkelte borger skal innrette seg i tråd med demokratiets forutsetninger, går tapt. Da har den liberale toleransens næringskilde nummer én – rettighetsideologien – endt opp som snyltegjest i eget hus.

Et nytt nasjonalt fellesskap, basert på rettigheter, uavhengig samfunnsmedlemmenes kulturelle forutsetninger, er det derfor god grunn til å tvile på. I stedet for å avvikle majoritetskulturen i mangfoldets, toleransens og likebehandlingens navn, fortjener denne kulturen særskilt beskyttelse. For med sin egen historie har den allerede bevist at den går overens med det liberale demokratiet. I denne patriotismen ligger også kimen til den liberale toleransens sammenbrudd.

Jonas Haugsvolds artikkel Den liberale toleranse ble opprinnelig publisert hos Minerva, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.

Les også

-
-
-
-
-