Matteo Salvini, Boris Johnson og Donald Trump – alle tre farlige, om vi skal tro det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel. Fotografier: Cosimo Martemucci / Zuma Press, Mark Large / Daily Mail / SOLO Syndication og Joshua Roberts / Reuters – alle via Scanpix.

De såkalt liberale eliter kan være uenig om mye, men de er samstemte i kamp mot populisme – dvs. mot de mørke krefter. Tungt statssubsidierte massemedier ser det som et moralsk ansvar å bidra, for det handler om Vestens sentrale verdier. Akkurt det kan vi være enige om.

EU roses for å fremme liberale dyder og beskytte Europa mot de mørke krefters undergravende virksomhet. Man må støtte EU fordi populismen gjerne opptrer som nasjonalisme, og dermed motstand mot innvandring. Rasisme antas å være en drivkraft i det meste.

Det finnes en slags symmetri her: Anti-populister konstruerte p-ordet, og de omtalte eliter blir sett med et populistisk blikk. Jeg antar at følgende synspunkter kan passere som populistiske. Kampen føres på mange fronter; noen få av de viktigste skal omtales her.

Valget i Storbritannia

Oppskriftsmessig valgte Labour som motto For the many, not the few. Det er åpenbart riktig for et parti som kaller seg et arbeiderparti. Men det gikk ikke bra for Labour. Det holder ikke å love bedre tider dersom man provoserer sine kjernevelgere. Get Brexit Done appellerte tydeligvis til mange som mislikte Labours forakt for deres tradisjonelle nasjonalisme. Ikke bare engelsk arbeiderklasse har god grunn til å mistenke at forakt for røkla er en drivkraft i anti-populismen.

Klart imot Brexit var folk i media og underholdning, spesielt innen art & fashion, der det alltid fremheves at man tenker og arbeider på tvers av det tradisjonelle. Her er tradisjoner til for å brytes, slik hellige kuer er til for å slaktes. Nasjonalisme er ei ku med uhyggelig evne til å overleve slakten.

De britiske Liberal Democrats valgte mottoet Stop Brexit. Build a Brighter Future. Hvordan kan det være demokratisk å annullere resultatet av en folkeavstemning? Flere svar ble lansert, ingen var overbevisende. Eliter pleier å unngå så åpenbare provokasjoner.

Kommentatorer i og utenfor UK omtalte Boris Johnson som en umulig skikkelse, nærmest en klovn. Det stanset ikke Johnson. Litt eksentriske personer synes å ha en høyere stjerne i England enn i noe annet land. For eliter vil politisk popularitet fort oppfattes som et utslag av populisme. Det kan virke som en språklig banalitet, men er ment som en knusende innvending.

Nyttårshilsen fra Tyskland

Det finnes et tysk motstykke til Clintons «deplorables». Det er «die Wutbürger», de rasende borgerne. Den som antyder at det er gode grunner til raseriet, er modig. En «Mutbürger».

Der Spiegel er et viktig talerør for elitene i Tyskland. Sist nyttårsaften, som en oppsummering, gjør magasinet nok en gang oppmerksom på hvem som truer. De farligste er en gruppe bestående av Donald Trump, Boris Johnson, Matteo Salvini, Björn Höcke og Heinz-Christian Strache. Höcke er vel den minst kjente av disse. Han leder AfD i Thüringen, og blir regelmessig anklaget for høyreekstremisme/nynazisme. At Trump og Johnson plasseres i samme bås som denne fordømte person, trenger ingen begrunnelse. Det er innlysende for den oppvakte leser. Xi, Putin og Erdogan forbigås i stillhet.

At Vesten dypest sett er skyldig i all verdens elendighet, er en doktrine så primitiv at bare fanatikere kan tro på den. Eliter er ikke nødt til å bekjenne seg til doktrinen, men man trenger ikke benekte den heller. Den kan få holde til i kjelleren, en poltergeist man kan vekke til live hvis noen kjenner seg uanstendig tilfreds i huset man bor i.

På bakgrunn av landets tragiske historie i forrige århundre er det forståelig at elitene i Tyskland er spesielt nidkjære. Prisverdig vil man gjøre sitt ytterste for å hindre at Hitler kommer til makten. Dessverre er det for sent, følgelig må man finne erstatninger, man trenger levende reserveførere å avsløre. Nå later det til at tysk historie skal oppfattes som et allmengyldig mønster. Man skal (feilaktig) se nazisme som en logisk konklusjon på nasjonalisme, følgelig skal man ta avstand fra all nasjonalisme At motstand mot nazismen hadde klart nasjonalistisk preg i okkuperte land, passer ikke inn i fortellingen. Derfor kaller man motstanden patriotisk, og vil innbille oss at forskjellen er vesentlig.

Utvilsomt finnes nynazister. Det er en underlig idé at de motarbeides ved å anklage mange for å sympatisere. Hvordan reagere hvis man blir fortalt at man ligner på monstre? Noen vil vel oppdage både menneskelige og sympatiske trekk ved monstrene.

Et tolerant samfunn

Det finnes en tendens til å tolke toleranse som respekt. Det er en begrepsmessig manipulasjon som legger opp til identitetspolitikk, wokeness og lignende. Faktisk betyr toleranse noe annet, nemlig overbærenhet med det man misliker, dvs. at man avstår fra å (forsøke å) forby det. Religionsfrihet er grunnleggende for moderne idealer om toleranse, for utgangspunktet var tredveårskrigens utmattelse. Slik frihet er ikke er et prinsipp som sier at alle religioner skal anerkjennes som likeverdige. Prinsippet tilsier at religioner skal tillates uansett hvor sterkt de mislikes. Toleransens grense er gitt ved statens lover. Toleranse for X er selvsagt forenlig med respektløs kritikk av X. Nettopp i et tolerant samfunn finnes mange slags ubehageligheter som ikke kan elimineres.

Feminismens grand old lady, Germaine Greer, er blant dem som avviser kravet om å ikke krenke eller såre. Hun nekter å godta at kjønnsopererte menn er kvinner. Krenkede transpersoner skal ikke hindre henne i å si sin mening. Greer har også stilt seg skeptisk til MeToo og følgelig blitt fortalt at hun svikter kvinnene. Intervjuere er bestyrtet: Hvordan kan du mene dette, du som er en av oss? Man vet at slike standpunkter finnes, men de hører jo hjemme i den uopplyste massen, i populus. Men dette høyt respekterte ikonet gjør det utillatelige, hun sier noe som styrker de mørke krefter. En annen aldrende autoritet, Dalai Lama, må vel anklages for islamofobi.

Rettigheters dominans

Alle tradisjoner skal underkastes fornuftens domstol – det var opplysningens program. Fornuften ble tenkt universell, den samme for alle mennesker, noe som gjenspeiles i opplysningstidens viktigste bidrag til moderne politisk moral, nemlig ideen om universelle menneskerettigheter.

På 1800-tallet spilte menneskerettigheter en beskjeden rolle. Etter 1948 har respekt for slike rettigheter blitt en verdifull moderne tradisjon. Det gjelder fremfor alt de politiske rettighetene, som fastslår hva makthavere har plikt til ikke å gjøre mot et menneske. Sosiale og økonomiske menneskerettigheter er annerledes, de fastslår hva makthavere har plikt til å gjøre for at mennesker skal leve godt. De kan oppfylles bare i verdens rikeste land og knapt nok der.

Marxister og utilitarister forkastet alle slags menneskerettigheter. For Bentham var de «nonsens på stylter», for Marx borgerlig ideologi. I dag er det mildt sagt uvanlig å fremme slike synspunkter. Tendensen er tvert om å gjøre menneskerettigheter altomfattende, slik at all moral bygger på dem. Det kan bare føre til forvirring. I virkeligheten finnes mange moralske verdier, impulser og intuisjoner som ikke hviler på rettigheter av noe slag. Jeg kommer straks tilbake til det.

Åpenhet, tillit og det konservative paradoks

Det sies at et liberalt samfunn er preget av åpenhet. Det er utvilsomt riktig, gitt at åpenhet forstås som villighet til å revidere synspunkter, lære noe nytt, toleranse og beslektede dyder. Det er ikke opplagt hvis åpenhet knyttes til rettigheter. For rettigheters vekt, rettsstaten selv, forutsetter tillit mellom mennesker. Mange som i dag kaller seg liberale, ser bort fra at liberale demokratier ble etablert i nasjonalstater. Lite tyder på at slike demokratier er mulig i en annen slags statsdannelse.

I dag er det knapt noen som benekter at tillit er viktig. For de kompromissløst anti-nasjonalistiske skal tilliten være like universell som menneskerettigheter. Det er Schillers ord som gjelder: «Alle Menschen werden Brüder – –» Det er vakkert, og det gjør seg godt i Beethovens 9.

Det universelle broderskapet er en visjon som ikke har noe med rettigheter å gjøre. Tillit og nærhet blir ikke skapt av noen slags rettighet. Også den psykopatiske morder har menneskeverd og rettigheter: Ingen straff uten lov og dom. Det er ikke slik at fremmede fratas noen rettighet fordi de ikke vises den samme tillit som den mangeårige naboen. Siden alle har de samme menneskerettigheter, kan personlige relasjoner ikke uttrykkes i dem. Våre nærmeste har ikke rett til mer omtanke enn andre. Det er ikke slik ulike bånd oppstår.

Menneskerettigheter synes å kreve en «liberal» innvandringspolitikk. Det handler jo om alle mennesker, ikke om kulturelle forskjeller. Hypermoralske politikere har skapt vage og ekspansive ideer om nordmenns moralske plikter. Er det problemer med innvandringen, da må vi bli flinkere, rausere, som dronning Sonja uttrykker det. Vi må «sette alle kluter til» ifølge en KrF-politiker. Karakteristisk for elitene er en patetisk selvtilfredshet ved å hevde at det er vår feil.

Det har vært kjent lenge at det finnes en fremmedkulturell voldskultur. Det skyldes svikt fra vår side – sier man det, da er man et godt menneske, og da kan «vi» gjøre noe med det. To beroligende tanker. Det verste med de mørke krefter er kanskje at de gjennomskuer skyld-tilfredshetens feighet. Det mest groteske utslag av feigheten er avdekket i England – grooming-skandalene. Her i landet er man tilfreds med tilstandene i Oslo, i det store og hele en trygg by. Folk skal ha tillit til at norske myndigheter har dekning for det de sier og forstår konsekvensene av sine beslutninger. Noe kan være upopulært, men menneskerettigheter forplikter oss.

Faktisk forplikter de ikke til noen bestemt innvandringspolitikk, slett ikke til den fatale varianten vi ennå ikke ser slutten på. Heller ikke til noe bestemt syn på nasjonalisme. Menneskerettigheter blir misbrukt når man appellerer til dem slik man appellerer til medlidenhet og samvittighet. Det er en sammenblanding i et moralsk tåkelandskap.

Politiet fører en taushetspolitikk til støtte for makthavere som hevder at alt er under kontroll. De har i årevis fortiet og bagatellisert prekære forhold, f.eks. nivået av trusler og vold på enkelte Oslo-skoler. Man skal ikke snakke om slikt, for det skaper dårlig stemning og gjør integrering mye vanskeligere. Bare en dypt konservativ tillit til den norske stat kan forklare at slike formaninger har vært så virkningsfulle. Så her er paradokset: Konservativ tillit til staten har ført til et Storting uten et konservativt parti.

Det er lenge siden noe norsk parti kunne kalles konservativt, med mindre man mener bevaring og utbygging av offentlig sektor. I så fall blir alle konservative. Gjenstår å se om FrP, endelig frigjort fra den solbergske selvmordspakt, vil makte å gjenoppbygge sin troverdighet. Det later til at Sp vil fastholde sine bånd til venstresiden. Er det virkelig der vi finner konservatisme på norsk i dag?

«Liberal innvandringspolitikk» er et misvisende uttrykk. For ikke å snakke om USAs «liberals». Den veldige innsatsen for et nytt mangfold har skapt et mangfold av nye tabuer. De mørke krefter ser ikke fremskrittet. Det må skyldes at ufortjente privilegier er truet. Derfor er de ikke er enige i vår liberal-progressive politikk. Hva annet kan grunnen være?

Svaret kan være ganske kort. De såkalt liberal-progressive truer ytringsfriheten, toleransen og liberaliteten i samfunnet. Konservativ politikk i dag må fremfor alt verne om en fri, dvs. liberal nasjonalstat.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!