Kommentar

Roger Scruton er konservativ slik mennesker flest er det: med kjærlighet til familie, venner, lokalsamfunn, nasjonen og sedvane. Og til religion, men ikke på bekostning av opplysningstanken.

I Danmark foretas det med noen års mellomrom en omfattende undersøkelse av folks holdninger. Siste måling viste at danskene er blitt mer konservative i den scrutonske forstand: De konsentrerer seg om det nære. Det er det alt stråler ut fra.

De tankene Scruton representerer, burde derfor ha stor appell. Likevel er han nesten ikke omtalt av norske medier. Aftenposten kjører en kronikk om ham av Torbjørn Røe Isaksen dagen etter at han holdt foredrag i Oslo, men med et aldeles håpløst bilde.

Røe Isaksen har fanget opp at den type konservatisme Scruton representerer, er en understrøm og representerer et udekket behov som kan få politiske konsekvenser. Men han hopper bukk over at dagens myndigheter motarbeider det lokale og folks tilhørighet til historie, tradisjon og kultur.

Sykehusstriden f.eks. handler om noe langt mer enn sykehus. Den handler om lokalsamfunnenes sjel. Når man tenker på hvor mange journalister som kommer fra distriktene, er det merkelig at noen ikke får frem dette. Det var et pust av Tea Party over demonstrantene i Lærdal og Kristiansund.

Roger Scruton er anti-EU. Han mener EU kommer til å havarere, men at unionen kommer til å anrette stor skade på sin vei. Jeg forstår derfor ikke hva Røe Isaksen mener når han skriver:

Samtidig skorter det ofte på praktiske løsninger, og Scruton er mindre tydelig på hvordan de faktiske utfordringene i Storbritannia og Vesten skal løses.

Dette er ikke riktig. Scruton er konkret og radikal: Han nøler ikke med å kritisere markedsliberalismen for å være tankeløs og sløse med ressursene og dermed ødsle vekk fremtidige generasjoners arv.

Dette er tradisjon i praksis, båndet mellom generasjonene, de døde, de levende og de ufødte. En slik bevissthet hadde f.eks. de gamle romere. Vi lever som om vi var den siste generasjon. Det kan ikke gå bra.

Hva er det å være konservativ idag om det ikke er å være radikal? Norske myndigheter og pressen bekymrer seg på den ene siden over issmeltingen i Arktis, men kan knapt vente til området er isfritt og man kan begynne oljeleting og skipstrafikk. Hvor er konsekvensen?

Vi hører lite eller ingenting av kritikk, snarere en hovering med utgangspunkt i at Norge er i en vinn-vinn-posisjon, også i forhold til den greske gjeldskrisen.

Menneskets moral er blitt til gjennom anstrengelse, sier Scruton. Det er det vi er skapt for, ikke makelighet. Forestillingen om at alt går fremover, at det stadig blir bedre, er en stor illusjon.

Oljerikdommen og importen av arbeidsinnvandrere skaper en vekst som gjør at vi lever i en boble. Det er mulig å holde andres problemer på avstand.

EU ødelegger det som er menneskenes beste måte å organisere et fellesskap på: nasjonalstaten.

Her har Norge vært heldig og folket klokt, kanskje et bevis på at også fordommer kan være nyttige. Det ville i så fall være i Scrutons ånd. I dag er Scruton klart og uttalt EU-motstander. EU har som mål å oppløse nasjonalstaten, og er således en trussel mot nasjonal suverenitet. Norge vil ha i pose og sekk: stå utenfor og samtidig være med. Vi vil være den flinkeste gutten i menneskerettsklassen. Thorbjørn Jagland vil ha menneskerettskonvensjonene tatt inn i Grunnloven, just in case. Folket kan jo finne på ting i en gitt situasjon. Han lever nettopp avskåret fra den kontakt med det folkelige som Scruton sier utgjør ryggraden i nasjonen.

Scruton peker på et system: Europa styres av en politisk elite som systematisk har overført makt til transnasjonalt nivå, og som har gjort ordet tradisjon innholdsløst. Skal Europa kunne komme ut av krisen, forutsetter det en gjenreising av nasjonalstaten.

EU ble bygget på forestillingen om at nasjonalismen var skyld i to verdenskriger. Men det var ikke nasjonalisme i seg selv, det var tysk nasjonalisme som utløste krigen. Man kaster barnet ut med badevannet.

Denne umyndiggjøring av nasjonalstaten, med politikere som er mer opptatt av å stå til ansvar for Brussel enn for sin egen befolkning, er ødeleggende for demokratiet. Derfor har vi nå fått den samme situasjonen i hele Europa: en politisk klasse som står over folket, opptatt av sitt eget spill, og som ikke innlater seg på åpne diskusjoner med folk. Migrasjonen har f.eks. aldri vært tatt opp til bred drøftelse i noen valgkamp, for også pressen er blitt en del av samme kaste som nidkjært sørger for at alt og alle de oppfatter som trusler mot deres interesser, ikke slipper til.

Er det da noe rart at det rører på seg på grasrota? Når dette får politiske uttrykk, kommer stemplet om ekstremisme, fremmedfiendtlighet, høyreradikal, populistisk – og det messes uavlatelig. Reglene som gjelder mellom de andre partiene, er suspendert og erstattet av helt nye. Det ser alle. Men ingen journalist skriver i memoarer, eller et bekjennelsesskrift: – Dette vil jeg ikke være med på. Det er faglig og moralsk forkastelig.

Vi finner ingen slike «tilståelser». Noe av grunnen er økonomisk: Folk tør ikke. De ville sette karrieren på spill, og dermed studie- og huslånet. Fremtiden.

Men denne kollaborasjonen har også en korrumperende sjelelig effekt.

Alle vet at Europa befinner seg i en krise, sa Scruton, men den er ikke bare økonomisk, den er også av åndelig natur. Faktisk er det slik at den åndelige krisen er årsak til den økonomiske.

Høyre-talentet Røe Isaksen værer at det blåser en konservativ vind, og han synes om Scrutons sans for det nære. Men han ignorerer alle kreftene som har gjort at denne tilhørigheten har gått tapt. Han nevner f.eks. ikke avkristningen, som ikke bare er et resultat av sekularisering, men noe som har vært fremmet aktivt, i skolen og i mediene. Eller den negative måten man har omtalt det «homogene» Norge på. Det er en nedlatende holdning til majoritetskulturen, mens minoritetskulturer favoriseres og trekkes frem.

Scruton ble ikke invitert for å snakke om «innvandring og integrering», som Røe Isaksen tror. Scruton ble invitert for å snakke om Europa, om europeisk kultur og historie. Om det at mange av oss føler at Europa er truet.

Scruton er en sann europeer. Nordmenn har villet stå utenfor EU, men migrasjonen og flerkulturen kommer til å gjøre oss til europeere.

Den toleranse og grenseløshet som har vært offisiell politikk i dette landet siden 1980-tallet, vil resultere i at nordmenn blir seg bevisst at de er en stamme. Det vil skje som reaksjon på at andre grupper opptrer som stamme, fremst muslimene. Andre grupper holder seg for seg selv, og plager ikke omgivelsene. Men muslimenes ekspansive og dominante kultur vil utløse en motreaksjon. Det er ikke en heldig utvikling.

De multikulturalistene som har snakket nedsettende om norsk homogenitet, er i ferd med å utløse noe langt verre: en gruppe- og stammetilhørighet i samfunnet.

Scruton anbefaler en helt annen vei: nasjonalstaten, Europa og universelle verdier.

I dette inngår kristen kulturarv som en viktig del, men også opplysningstanken og lov og rett.

Den som vil snakke om samfunnet, vil måtte snakke om at vi er en kristen kultur og ta konsekvensen av det. Ikke tro at man kan skape et nøytralt rom der alle er likestilte. Det er å tømme rommet for mening og istedet tro på de frie krefters spill. Den tradisjonelle kultur skal ikke ha noe fortrinn. Multikulturalistene er en slags ekstreme liberalister. Resultatet vil bli at tvangskulturer skaper seg et stort rom. Den individorienterte kulturen har ikke noe å stille opp mot vold og tvang.

Kvinnelige drosjesjåfører blir over tid en umulighet. Man har ikke bestemt det ved noe vedtak, men holdningene er der, og de omsettes i handling av utagerende personer. Slik vil kvinnen langsomt få innskrenket sitt handlingsrom, slik også homofile vil måtte se seg for. Det blir mange steder de ikke kan gå eller arbeide. Og etter hvert vil det gjelde alle, spesielt ikke-muslimer, at de må tenke situasjon, tid og sted for hva de gjør. Da får vi et helt annet samfunn, og vi er allerede på god vei.

En gang i tiden ble nordmenn definert som kristne. Men med nasjonalstaten ble de først og fremst nordmenn, dvs. borgere av nasjonen som utgjorde et VI.

I dette VI er alle like for loven. Nyter de samme rettigheter. – Og plikter, sier Arbeiderpartiet. De har blåst liv i de gamle ordene. Partiet burde heller snakke om lojalitet.

Det gjør Scruton. Han sier at borgerne føler lojalitet for nasjonen og er villig til å ofre livet. Men hva skjer hvis det kommer inn grupper som sier: – Nei, vi tror ikke på demokratiet, vi foretrekker vårt eget system. Eller som krever særordninger.

Det går ikke. Da faller fellesskapet sammen. Men likevel fortsetter disse menneskene å bli boende i Europa. Det går ikke, sa Scruton. Hvis man nekter å undertegne samfunnskontrakten, har man heller ikke rett til å nyte fordelene.

Den offisielle versjon i Norge er at det skal la seg gjøre å forene sharia og demokrati. Man lukker øynene for motforestillingene.

Men da må man også lukke øynene for virkeligheten, som i dette eksemplet:

En kunde kommer til et apotek hvor han skal ekspederes av en kvinne i hijab. Kunden nekter, han vil ikke bli ekspedert av en med hijab. Det blir oppstyr i butikken.

Denne kunden kan få store problemer i fremtiden. Ifølge min hjemmelsmann har nå samtlige av farmasøytstudentene hijab.

Mediene ville fremstilt nordmannen som en skrulling, en som ikke har forstått den nye tid.

Men Scruton ville sagt at denne kundene tør å vise civil courage. Han reagerer på noe han finner krenkende, som strider mot hans verdier og mot at et helt annet verdisystem får invadere det offentlige rom. Han godtar det ikke.

Hva skal man si om mediene og politikerne som systematisk nekter å ta inn over seg og forstå hva denne mannen forsøker å fortelle?

Det er vanskelig å ikke si at de velger side. At det minner om et overgrep. Om manipulasjon med ord. Om et svik. Slik praktiseres politikk i stort og smått hver eneste dag.

Scruton vil ha oss til å holde fast ved hva vi har lært, ved barnelærdommen. Ansikter, gamle mennesker, gamle trær. Landskap, natur. Alt det som holder oss oppe.

Han siterer jødene: De er flinke til å skjule det religiøse i ritualer. Man gjør ting på en bestemt måte. Det religiøse ligger gjemt i ritualet. Først når man er gammel og mett av dage sier man: – Jeg overgir meg til deg, Gud. Du vant.