1088px-Quentin_Massys_001

Kjell Skartveit tror, og troen kan virke voldsom på den ikke-troende. Mange som tidligere hadde et lunkent eller kritisk forhold til kristendommen, har erkjent dens kulturelle betydning og forstår at noe alvorlig skjer med et samfunn som avkristnes.

Men hva kan man gjøre med «utviklingen»?

Et skritt mot endring er når folk oppdager at dette ikke er en naturprosess, men en villet utvikling. Noen vil at Norge skal avkristnes. Av ulike grunner. Noen endog ideale. Men felles for dem er at de ikke vil snakke om konsekvenser og omkostninger.

Mange, særlig på venstresiden, er endog umiskjennelig fiendtlige til kristendommen og tåler ikke Kristus. Men det er et ikke-tema.

For å bygge bro over avstanden mellom de sterke i troen og de som er kulturkristne, kan fornuften være en nyttig hjelper.

Kjell Skartveit har vært opptatt av sannhet, at noe må være sant. Dette utløser skepsis hos moderne mennesker. Hvis noen påstår at det finnes en sannhet i åndelig forstand, er de på vakt.

ANNONSE

Men spørsmålet om sannhet er noe vestlig tenkning har vært opptatt av siden førsokratikerne, dvs. i 2500 år. Minst. Hvorfor er det blitt et ikke-tema?

Vi kan nærme oss sannhet fra flere kanter. Hvis en som Skartveit sier at samfunnet må bygge på sannhet, og at det finnes en sammenheng mellom overbevisningen om at det er sannhet og troen på at Kristus er Sannheten, så vekker det ubehag og skepsis.

Spørsmålet om sannhet er hva grekerne kaller epistemologi: Hvordan kan vi vite noe og hvordan kan vi vite at det er sant?

Den moderne tenkning ser ut til å ha havnet et sted hvor ingenting lenger er sant. Alt kan være sant.

Folk flest ser at det ikke holder. Et slikt koketteri med «sannhet» er noe en klikk av kulturmennesker kan underholde seg med. Men det duger ikke i det virkelige liv.

Sekulariteten er under press innenfra, men det er presset utenfra som gjør svakhetene ekstra synlige: Møtet med islam.

Når en religion som ikke har kristendommens toregimentslære som forutsetning slår inn i et avkristnet, postmoderne samfunn, har den nærmest fri bane. Myndighetene og den snakkende klassen har postulert at en syntese av demokrati og islam er mulig. De har dermed formulert et premiss som fungerer som en kapitualsjon.

Denne julen så vi for første gang at sharia satte sitt preg på julen, og det kommer bare til å tilta i styrke.

Det hjelper ikke å sverme for julen. Troen på Kristus er heller ikke noe som kommer av seg selv. Men fornuft er noe alle mennesker er utstyrt med.

Da går det an å forstå at sannhet likevel kan ha noe med kristendom å gjøre.

La oss bruke mynt og kongens rett til å slå mynt som eksempel.

Kongen vokter denne retten nidkjært. Det er forbundet med dødsstraff å drive med falskmynteri. Også i dag er det en alvorlig forbrytelse.

Med retten til å prege mynt følger forpliktelsen til å garantere for dens verdi. Opprinnelig var det gehalten av gull eller sølv: mynten skulle ha en viss renhet i edelt metall. Men når økonomien vokste og ble mer sofistikert og behovet for mynt oversteg tilgangen på edelt metall kunne kongen garantere for verdien: Da handlet verdien om autoritet.

Kongens legitimitet – anerkjennelsen fra folk og guder – hans autoritet og makt, var garanten for myntens verdi. Både venner og fiender «trodde» på mynten. Den nederlandske guilder eller den tyske mark sto for noe mer enn bare nominell verdi: Et helt folks flid og lojalitet lå bak. Derfor ga tyskerne bare motstrebende slipp på marken. Den hadde tjent dem vel. Euroen hadde ikke samme autoritet.

Slik blir økonomi også et spørsmål om politikk. Og når vi snakker politikk snakker vi om sannhet, for politikk handler om hvordan menneskene behandler hverandre.

Fyrsten hadde sin autoritet fra oven. Demokratiene har den fra folkets suverenitet. Men ikke et hvilket som helst folk.

Det er her det store bedraget i vår tid oppstår: Den snakkende klassen forsøker å innbille oss at det går an å konstituere et nytt folk, bestående av alle verdens mennesker. At man kan importere titusenvis av fremmede i året og vips er de nye landsmenn. Selv når en statsråd vil stille krav til de nyankomne om å anstrenge seg for å bli litt norske, svarer SV at det er å motarbeide integrering! SV viser bare i sin ekstreme form hva dette eksperimentet går ut på: En utopi.

Men det forhindrer ikke at alle – selv FrP er delt – går inn for å proklamere et nytt folk, en ny nasjon.

Det må vi som en gang er født i dette landet si er tøv. Man kan ikke proklamere et folk eller en nasjon. Det er falskmynteri.

På godt og vondt: Denne nasjonen, den norske, er født av generasjoners arbeid, og kristendommen var en viktig del av byggverket.

Hvis Erna Solberg vil innføre Kardemommeloven – at alle kan gjøre hva de vil så lenge de ikke skader hverandre – i stedet for Grunnloven, så er det falskmynteri. Det er bedrag.

Denne vissheten må nordmenn komme til. De må ta tilbake landet sitt, og forstå hva det er som konstituerer en nasjon.

Folk må slutte å tro på skrøner. De må våge å stole på sitt eget vett, det som generasjoner før dem har trodd på.

Det krever noe ekstra nå. Man må overvinne og gjennomskue dagens propaganda. Men her står hele Europas åndshistorie til rådighet. Det er nok å ta av. Det som i dag presenteres som samfunnsverdier er så plumpt og banalt at man ikke skulle tro det var voksne mennesker som kunne få seg til å si det.

Nordmenn må forstå: Det er ikke muslimer som har ødelagt eller ødelegger Norge, det er nordmenn. Med åpne øyne.

Hvis vi skal bevare vår godhet, vår menneskelighet, så må vi finne tilbake til våre røtter og vår tradisjon. Da er vi i stand til å møte nye mennesker og gi rom for dem. Men ikke være naive og dumsnille, for å bruke en viss statsministers ord.

Den som mister seg selv er ikke i stand til å ta vare på noe som helst. Og det er dette som er bekymringsfullt: Hvem skal ta vare på Norge?

Nordmenn er glad i landet sitt. Så vis det!

Det finnes en Ola Dunk-side ved oss. Den lar humla suse. «Er det så farlig?»

Ja, nå er det farlig. Vi har fått inn falskmynteriet i samfunnet og falsk mynt ødelegger den åndelige økonomien.

Vi har gjennomgått en sekulær reformasjon og hivd alle guder i fossen. Det tomme rommet ga en følelse av frihet.

Nå må vi erkjenne at i den åndelige økonomien var det en Gud og han garanterte for mynten. Så kunne alle vi andre gjøre som vi ville. Men den dagen selve autentisiteten og gyldigheten til mynten er borte, hva gjør vi da? For som med kongens mynt handler det om tro og tillit. Når den er borte, så er mynten verdiløs.

 

Jeg kjenner det gjør vondt i sjelen å snakke om disse tingene. Min generasjon, 68’erne, har ødelagt Norge, og det blir hardt å slå en ny, ekte mynt.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629