Duccio di Buoninsegna (1255–1319), Kristus viser seg for apostlene (ca. 1310), domkirkemuseet i Siena. Foto: Web Gallery of Art / Wikimedia.

Den gang dere ikke kjente Gud, var dere slaver under de guder som i virkeligheten ikke er guder. Men nå når dere kjenner Gud, ja, hva mer er, når dere er kjent av Gud, hvordan kan dere da igjen vende tilbake til disse svake og fattige grunnkreftene i verden? Vil dere trelle under dem igjen? Dere passer nøye på dager, høytider og år. Jeg er redd mitt strev med dere har vært forgjeves. (Paulus’ brev til galaterne 4, 8-11)

På regjeringens nettsider kan vi lese at «tros- og livssynsfriheten gir alle mennesker frihet til å utøve sin tro, alene eller sammen med andre, offentlig som privat. Den omfatter også retten til fritt å konvertere, utfordre andres tro eller til ikke å ha noen religion eller tro».

Det høres kanskje ut som flisespikkeri, men regjeringen får troen til å høre ut som en hobby, en aktivitet, noe man gjør fordi man liker det, og bekrefter med det berøringsangsten for religionens viktigste betydning: Hvordan den skaper en virkelighetsforståelse hos den enkelte som tror, og med det en kultur for fellesskapet.

Religioners viktigste betydning handler altså ikke om hvordan vi feirer ulike høytider eller ordner livet rent praktisk. Bibelkommentatoren William Barclay skriver at det er blitt sagt om det hebraiske folk at det ikke hadde noe ord i språket som tilsvarte orden «religion» slik det vanligvis brukes i dag. De mente at hele livet stod under hans lov og styring. Det kunne ikke være én del av livet som kunne få merkelappen «religion», en annen del ikke.

Jesus Kristus sa ikke: «Jeg er kommet for at dere skal ha religion,» men: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod». For en kristen er hver eneste dag, alt han gjør, en del av det kristne livet. Troen gir ham en ny forståelse av hvordan alt henger sammen, innsikt i moralske sannheter, nådens rikdom og med det et nytt liv.

Når Paulus skriver til galaterne, er det med utgangspunkt i en frykt for at de som en gang hadde fått tilgivelse og nåde, skulle gli tilbake til en lovisk tro, og for at mennesker som en gang hadde levd i Guds nærhet, skulle gjøre ham til en de bare tok fram i festlige anledninger.

Det er som om Paulus forutså vår egen tid, for hans advarsler er gyldige også i dag, selv om det selvfølgelig er store forskjeller. Til forskjell fra jødene i antikken, er ikke dagens mennesker særlig opptatt av å holde en religiøs lov, snarere tvert imot.

Samtidig er det mye med dagens liberale som bærer preg av underkastelse og loviskhet. Det er ikke mye frihet under dagens regnbue. Det er få steder det er så lett å trø feil som hos de politisk korrekte.

Advarselen fra Paulus om å gå bort fra Gud som en altomfattende virkelighet, gjelder også i dag, men det er tydelig at våre politiske myndigheter ikke ønsker en religion som blander seg inn i hva de mener og gjør. De ønsker religiøst utøvende mennesker som applauderer deres valg, ikke noen som stiller kritiske spørsmål.

Men kristendommen er ikke en religion, den er et liv vi lever sammen med Gud, og dette livet kan ikke isoleres til privatlivet, og vi kan i hvert fall ikke instrueres til å bifalle et styre som bit for bit demonterer det som en gang var en sunn og livskraftig kultur.

Det er interessant å se hvor vanskelig det er for politikere, media, akademikere osv til å drøfte troens betydning for en kultur.

Men arven fra vår egen middelalder kan vi ikke komme bort fra. Den ukjente forfatteren av Gunnlaug Ormstunge skriver at det islandske folkets valg av kristen tro var det beste som hadde hendt landet, og han lar oss møte to skikker som ble forbudt etter kristningen: Det å sette ut nyfødte barn for å dø, og holmgang som en metode for å løse en tvist mellom to parter.

For statene i middelalderen var nemlig ikke kristendommen noe man utøvde, men en levende tro som ga livet et nytt innhold, ny retning, og som hadde konsekvenser for hvordan samfunnet fungerte. Det var da også derfor Island ble forent etter at det i år 1000 oppstod en alvorlig splittelse i folket. Torgeir Ljosavatn, en av lederne for hedningene, sa at dersom de delte loven i to, en kristen og en ikke-kristen, ville de også ødelegge freden. Han bestemte derfor at alle de som ikke var kristne, han selv inkludert, skulle la seg døpe og samlet gå over til kristen tro for på den måten å bevare nasjonen.

Et samfunn kan ikke bygge på et mangfold av virkelighetsforståelser, og de forskjellige religionene gir ulike svar på de mest grunnleggende spørsmål enhver stat må ta stilling til.

For Island var valget av kristen tro det det beste som hadde hendt folket. Dagens politiske ledelse ønsker å plassere troen på hobbyrommet uten at de vil gi svar på hva som skal erstatte den.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!