Salvador Dali: «Christ of St John of the Cross» (1951)

Syndens lønn er døden,
men Guds nådes gave
er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Paulus’ brev til romerne 6, 23

Korsets mysterium er frelsens og forvandlingens mysterium. Det er mysteriet om den kraft som realiserer det guddommelige i oss, som forvandler oss til nye mennesker, som gjenforener oss med skaperen og frigjør sjelen fra den jordiske død og glemsel. Det er mysteriet om «syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv», som det sies i den apostoliske trosbekjennelsen.

Tro og håp

Påsken er troens helligste tid, en tid for ettertanke og undring, for takknemlighet og meditasjon over mysteriet. Påsken er fortellingen om Jesus Kristus, vår frelser, Guds sønn, som gjennom sin lydighet til Gud og kjærlighet til menneskene tilbød seg frivillig å bli et sonoffer for våre synder og slik gjenforene menneskene med Gud. Jesus kom ikke for å dømme, men for å frelse; ikke for å herske, «men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt 20,28) Den guddommelige plan med Kristi død på korset ble fullbyrdet med oppstandelsen på den tredje dag. Slik seiret Kristus over synden og døden, og derfor har vi alle fått del i syndenes forlatelse og det evige liv.

Kristi offer på korset har ikke bare befridd oss fra døden, men også fra angsten for døden. For den kristne, som tror på sjelens frelse og det evige liv, er døden ikke lenger noe skremmende og mørkt – ikke slutten på livet, men begynnelsen på en ny eksistens. Men hvordan livet i evigheten vil bli, er utenfor vår forstand, for det er – som Augustinus sier det – «et liv som intet øye har sett og intet øre har hørt, og som ikke noe menneskes hjerte har kunnet tenke seg til.»

Den kristnes håp står til Guds rike, til å bli forenet med Gud gjennom nåden. Troen er håpet om det sanne og evige liv som venter oss på «den andre siden». Men det evige liv ligger ikke bare i fremtiden, men her og nå. Det begynner i samme øyeblikk som vi aksepterer Kristus som vår frelser.

Om troen forklarer Paulus: «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.» (Hebr 11,1). Troen er i denne forstand det samme som tillit – tillit til at det hele har en mening, og at selv om vi ikke forstår alt som skjer, om alt virker tilfeldig, så er det fordi det ikke er oss forunt å se hele bildet. Vi må akseptere at vi står overfor et mysterium og underkaste oss Guds vilje i trygg forvissning om at vi får alle svar, at alt vil bli klart for oss, på den ytterste dag, ved fullendelsen av Guds plan, da vi skal leve i fellesskap med Gud.

Den kristne ydmykhet

Offeret på korset var den ytterste ydmykelse. Jesus var sterk nok til å la seg ydmyke. Derfor kaller vi ham vår konge. Ydmykhet betyr å gi avkall på alt hovmod. Den som skal være konge, må også være tjener. Uten ydmykhet gjenstår bare den rene makt, og all makt uten ydmykhet er demonisk. Denne ydmykheten er et bevisst valg, en bevisst handling, og er derfor et tegn på vår frihet. Gjennom ydmykhet som en åndelig handling, overvinner vi stolthet, forfengelighet og bitterhet – mot det begjærlige ego som alltid er en kilde til varig lidelse. Ydmykheten er et tegn på kjærlighet, og kjærligheten er en motkraft til begjærets makt, en utstråling av livgivende energi. Det er til denne makt troen på Kristus kaller oss.

Den kristne moralen er et uttrykk for det guddommeliggjorte mennesket, for samforstanden mellom Gud og menneske. Det moralske liv består i å samle den åndelige kraft som lever i det hellige, og som gjør oss i stand til å beseire den materielle verden og overvinne det naturlige livets svakhet og mørke. Den kristne troen ber oss om å overvinne verden, ikke underkaste oss den. Ydmykhet er ikke underkastelse, men tvert imot motstand mot å underkastes det Paulus kalte «grunnkreftene i verden». Sann ydmykhet – det å innse og godta sin egen syndefullhet og underkaste seg Guds autoritet – krever moralsk karakter, selvovervinnelse og disiplin. Selvsagt er ydmykhet vanskelig. Å utrydde egen misunnelse, hat og selvdyrkelse krever en heroisk innsats. Kristentroen byr oss å følge den vanskeligste veien, ikke minste motstands vei. Den kristne er den som yter motstand mot verden og dens makter – mot verdens fristelser, konformitet, grådige begjær og ugudelighet.

Ydmykheten må forstås rett. Den er en manifestasjon av styrke, ikke svakhet. Den demonstrerer den åndelige seier over selvet og den egosentrismen som kjennetegner menneskets falne tilstand. Denne narsissistiske selvopptattheten forvrenger den sanne oppfatning av virkeligheten. Ydmykheten er en flukt fra selvopptatthetens fengsel og opp til høydene, der vi fatter tingenes virkelige natur og blir i stand til å sette tingene i rett relasjon til hverandre. Når vi innser at tilværelsens sentrum er Gud, og ikke oss selv, vil alt falle på plass.

Det nye liv

Hvordan skal vi forstå den absolutte, transcendente og kompromissløse sannhet som formidles av evangeliene? Evangeliene er det gode budskapet om Guds kongerike – det er essensen av evangeliene og av hele kristendommen. Det er et radikalt nytt moralsk paradigme, et ideal, en ny tankeverden. Jesu lære er ikke dogme, men et kall til en ny måte å leve på, en ny begynnelse, en gjenfødelse, en frigjøring fra det det gamle liv til et nytt og større jeg, til «å være en ny skapning» (Gal 6,15). «… jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal 2,20)

Korsets mysterium er et forvandlingens mysterium, men kun for den som ikke er for fast bundet til jordelivet; for bare den som har en villig og lengtende sjel, lar seg forvandle. Når Jesus sier at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn det er for en rik mann å komme til himmelen, så er det fordi den rikes jordiske eiendeler binder ham fastere til den materielle verden; for det materielle tynger oss ned og forhindrer at vi fullbyrder vår åndelige utvikling.

Det var for synderne og de lidende han kom, for dem som trengte ham, for dem som har et åpent og søkende hjerte. De som er fylt av anger og selvbebreidelse; av håpløshet og fortvilelse; av sorg, savn og lengsel; de ensomme, forlatte og glemte – de kan finne trøst i at de kan la Jesus hjelpe. Vi bærer våre byrder med lidelse, men Jesus ber oss om å dele våre sorger og bekymringer med ham. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» (Matt 11,28) I våre tyngste stunder kan vi la Jesus hjelpe oss og gjøre åket lettere.

Jesus påtok seg dette offeret for at menneskene igjen skulle kunne finne veien til Gud og slik få nytt liv. Jesus beredte veien, det er opp til oss å gå den. Men fordi vi har fri vilje, kan hver enkelt av oss også velge å ikke gjøre det, og heller vandre videre i mørket.

Fariseerne og den sanne moral

Evangeliene er ikke en lovnorm, men paradoksalt nok i konflikt med «verdens» moral. Ikke bare er budskapet en krigserklæring mot de onde og mektige krefter i verden, men også i opposisjon til vanlige oppfatninger av det gode. Jesu budskap var en moralsk revolusjon, men også en anklage mot både den verdslige og religiøse øvrigheten og en utfordring mot alt det bestående. Derfor var Jesus politisk utålelig for makten. Han avslørte hykleriet og urettferdigheten til fariseerne og de skriftlærde, til de uekte troende, de sosiale streberne, de som følger religiøse lover og regler, de som med ytre fromhetstegn, ritualer og ofringer signaliserer sin religiøse nidkjærhet, alle de som «sier ett og gjør noe annet.» (Matt 23,3).

Hva betyr vel dette for Gud? Det er nådens, kjærlighetens, barmhjertighetens og medmenneskelighetens budskap som er det viktige, og det å motstå fristelsene fra de krefter som vil slukke lyset i ditt indre og dra deg bort fra Gud. Moralister tror at de blir gode og rettferdige når de utstøter synderne. Men det er ikke utrykk for en sann moral, for den finnes bare som en indre disposisjon, som kjærlighet. Også de med kalde hjerter kan følge lovene og synes fromme. «Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det.» (Matt 23,5) Det er i livets kriser, i situasjoner som krever vanskelige moralske bedømmelser, at hjertets sanne kvaliteter og moralske dybder viser seg. Fariseerne utførte nok sine religiøse plikter og velgjerninger, men hvilken verdi har det gode man gjør om det gjøres bare av plikt, og ikke av sann og ekte omsorg? Hvilken verdi har det for Gud om det ikke kommer fra hjertet og gjøres av kjærlighet?

Jesus sier man skal elske sin neste som seg selv, men hvem er denne «neste»? Det greske originalordet er plesion, i den latinske Vulgata oversatt til proximum. Begge ordene har grunnbetydningen «det som er nær», dvs. det som står en nær i sted eller tanke, som en nabo eller en venn eller et menneske du møter på din vei. Kjærligheten og omsorgen kan aldri være noe abstrakt og fjernt og upersonlig, men alltid rettet mot det konkrete og virkelige menneske, det menneske i din nærhet som lider og trenger omtanke. Vi må behandle hvert enkelt menneske som et unikt individ, ikke fordømme og ikke støte noen bort og ut i kulden fordi de har feilet, for det kan vi alle gjøre.

Den nye loven

Jesus sa at han ikke kom for å oppheve loven, men for å fullbyrde den (Matt 5,17). Det er en lov av en annen art – ikke en lov skrevet i bøker eller på tavler, men en lov innskrevet i menneskenes hjerter; for lovens intensjon handler ikke om å følge regler og påbud, men om å følge veiledningen fra et hjerte som er fylt av Guds kjærlighet. Loven er til for menneskenes skyld, og ikke omvendt.

Bare å følge lovens påbud løser ikke problemet med godt og ondt, med lidelsens problem. Vi kan ikke oppheve det onde ved egen hjelp; for det onde består, og mennesket lengter etter forløsning fra denne tilstanden. Mennesket er fritt, men ute av stand til å beherske irrasjonaliteten og mørket som også følger med friheten. Frelsen er gjenforeningen med Gud gjennom Jesu offer på korset for å lede oss ut av syndens og smertens mørke. Det var eneste måte å seire over den gudsfornektelsen som skyldes at vi ikke kan forsone oss med eksistensen av smerte og ondskap i verden. Slik oppfylte han også loven: ved å påta seg den fulle straff for menneskets lovbrudd mot Gud.

Fullbyrdelsen av loven betyr opprettelsen av en ny pakt og begynnelsen på en fornyet lov; den er ikke et budskap om sosial omveltning eller politisk revolusjon, men om en indre forvandling. Gudsriket er et indre rike som lever i hjertene til dem som har hørt og forstått Jesu budskap og latt seg forvandle gjennom virkningen av korsets mysterium.

De som synder

Evangelienes nye morallære tillater ikke en absolutt inndeling av menneskene i «gode» og «onde», men lar oss se Guds bilde i alle mennesker – også synderne. Jesu budskap inneholder en ny idé om mennesket, og sentralt i denne står forholdet til synd. Vi befinner oss alle under skyggen av arvesynden, vi er alle «falne» mennesker. I den kristne troen er forestillingen om universell frelse og nåde for angrende syndere en sann seier over det onde. Tanken på at Guds rike er for alle, betoner den uendelige verdien av hvert enkelt menneskes sjel og av menneskelivets ukrenkelighet.

Begrepene «godt» og «ondt» har fått en ny betydning gjennom Jesus. Det er en ny etikk som også inkluderer dem som står nederst på den sosiale rangstigen, dem som trår feil og synder, for de skal gå foran fariseerne og hyklerne. Denne verdens moralister er de første til å kaste sten på synderne og tror de dermed oppfyller den moralske lov. Men Jesus gikk blant fattige og syndere. Synderne kan vende om; de gode kan falle for mørkets fristelser; ingen må tro at de alltid har rett og aldri kan feile; den endelige dom er det ikke opp til oss å felle.

Lukasevangeliet forteller at to forbrytere ble korsfestet sammen med Jesus. Den ene ville ikke oppgi sin stolthet og trass – selv på dødens terskel avviste han den siste mulighet til frelse. Hans hjerte var svart og korrumpert hinsides redning, og lukket mot det gode. Den andre hadde fremdeles en del av hjertet som var rent, der en strime av det guddommelige lys fremdeles nådde inn. I dødens stund ble han frelst, og veien til paradiset ble åpnet for ham. Derfor må vi ikke fordømme, for ikke før dødsøyeblikket kan vi vite hvem som oppriktig vil angre sine synder og bli reddet av Guds nåde.

Slik er den nye moral som Jesus kommer med «hinsides godt og ondt», for det en moral for paradiset, for tiden før syndefallet, før ondskapen kom inn i verden. Jesus, «den nye Adam», har gjenopprettet Guds moralske orden med den nye loven, den loven som er «innskrevet i hjertene». Den nye loven opphever ikke den gamle, men fullbyrder, komplementerer og fordyper den. Den omdirigerer det moralske liv fra det ytre til det indre, til den kjærlighet og sannhet som har sin bolig i hjertet og som har Gud som kilde.

Den nye pakt

Med frelserens død på korset er oppdraget over, oppgaven utført. Gud har grepet inn i historiens gang og gitt seg til kjenne gjennom Kristus. Matteus forteller at forhenget i tempelet revnet i to da Kristus døde (27,51). Det betyr at veien inn til det helligste, til Gud, til himmelriket og det evige liv, har blitt åpnet for oss alle. Kristus var såkornet som måtte «dø» i jordens mørke for å spire til nytt liv for oss alle.

Kristi død på korset var en hendelse som ga historien en ny retning og en ny dynamisk kraft. Den skaper et nytt folk, et nytt samfunn som utgår fra Kristus. Det er skapelsen av en ny pakt med Gud, øyeblikket for den kristne sivilisasjonens fødsel. Med det kristne budskapet, som vi har fått gjennom disiplenes vitnesbyrd, skapes et nytt fellesskap: kristenheten, Christianitas. Det er en levende invitasjon til folk og nasjoner om å vandre med Gud under Guds lov, til å leve i samsvar med verdens logos, til å bli med-skapere i verden og fylle den med hellighet, skjønnhet, godhet og sannhet.

Korsets mysterium gjenoppretter forholdet mellom Gud og menneske, vekker den gnist av det guddommelige i oss som lengter etter å gjenforenes med vår skaper, og lar oss bli kjent med Gud gjennom «det lydhøre hjerte», et hjerte som lytter og søker ut i kjærlighetsfull lengsel som svar på den stemmen som alltid kaller på oss. Slik gjenoppdager vi verdens hellighet og forstår på ny hva som er den virkelige kilden til kjærligheten og til menneskets verdighet. For dette var det nødvendig at Jesus ofret seg og døde på korset. Aksepterer vi det, er ikke korset lenger et mysterium, men selve nøkkelen til Guds rike, en nøkkel om åpner døren til alle livets gåter. Kristus, frelseren, har åpnet denne døren for oss, men det er opp til oss om vi vil gå inn.

La så til slutt påsken minne oss om at den kristne må være et vitne om sannheten, ved selv å leve i overenstemmelse med sannheten og slik bekrefte den, og ved sin livsførsel å være et forbilde og en veiviser for andre. Det som betyr noe, er «tro, virksom i kjærlighet.» (Gal 5,6) Den kristne må strebe etter å være det legemliggjorte eksempel på en av de aller viktigste lærdommene i evangeliene: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matt 6,33)

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.