Caravaggio: Taking of Christ (1602)National Gallery of Ireland, Dublin
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Lukas 23, 39 – 43)
Man kan si kristenheten startet der med røveren som tok imot Kristus. En røver som så sin egen skyld, sitt behov for nåde og som forstod hvem han hang ved siden av. Det var starten på oss og dem. Det var to røvere, bare en ble med Kristus til paradis. Paradis er ikke et stort Vi, det er ikke åpent for ondskapen, eller synden om en vil.
Jeg hørte en gang en prest si at påsken viser Gud på sitt svakeste, at tidspunktet der Jesus Kristus henger på korset representerer en Gud i avmakt, at Jesus ikke hadde noen annen utvei enn å dø, men er det tilfelle? Spørsmålet få stiller, er hva som hadde skjedd dersom Jesus Kristus, Sønnen, hadde avsluttet sitt prosjekt før han døde, dersom han hadde «frelst seg selv», slik hans motstandere så sarkastisk sa han ikke kunne.
For kristne er det selvsagt at Jesus Kristus kunne frelst seg selv, men det var ikke det som var målet med Jesu liv. Målet og hensikten til Jesus var å dø for menneskeheten. Som det mest perfekte offer det var mulig å fremstille, lot menneskesønnen seg ofre for at mennesket skulle gå fri. Det skyldes ikke en aggressiv eller blodtørstig Gud. Det skyldes ene og alene at Gud i sin hellige kjærlighet ikke tåler ondskap, men som allikevel elsket mennesket så høyt at Han ikke kunne la være å ofre seg selv for å gjenopprette den ødelagte relasjonen mellom skaper og skapning. Han elsket oss først, men det var kun når Sønnen overtok menneskets plass at relasjonen kunne gjenopprettes.
Det var derfor ikke en svak Gud som hang på korset, tvert imot, det var en Gud sterk nok til gjennom inkarnasjonen å gjøre det mulig for mennesket å komme tilbake til opphavet. Det er imidlertid noe underlig som skjer i vår tid; vi forbinder kjærlighet med svakhet, maktesløshet, fravær av prinsipper og tillatelse til å gjøre alt, og vi glemmer at all kjærlighets utgangspunkt: Treenigheten, er langt fra noe av dette.
Kristne blir ofte møtt med påstanden om ondskapens problem, at verdens lidelse ikke gjør det mulig å tro på en Gud som hevder å være en ren kjærlighet. Da glemmer man at det nettopp er i påsken Gud tar et oppgjør med ondskapen, at det er der på korset Guds redningsplan blir fullbrakt, og at det er en handlingens Gud vi er vitne til, en Gud som var villig til å gjøre alt for å berge dem han elsket, men at Den hellige kjærligheten ikke kunne handle på annen måte. Samtidig overser man det enkle faktum at dersom man fjerner en hellig Gud, står vi kun igjen med ondskapen, og problemet blir kjærligheten. For kjærlighet uten Gud har ikke mulighet til å overleve i en verden hvor det er den sterkestes rett som gjelder. Vi glemmer at det var med kirkens budskap om guddommelig nåde og kjærlighet at Europa ble sterkt, det var i Kristus, og bare der, at middelalderens Europa klarte å stå imot angrepene fra hunerne, muslimene og vikingene. Det var kirken som siviliserte Europa, det var kirken som gjorde staten menneskelig, alt fordi ondskapen ble et problem; Mennesket erkjente sin svakhet og så behovet for Guds nåde. Europa var på sitt sterkeste når det menneskelig sett var på sitt svakeste, det er et av historiens største paradokser, men det var en konsekvens av troen på noe større enn en selv. Den kristne middelalder-europeer trodde ikke på et stort Vi, de visste at motstanderen var bærer av destruktive krefter, krefter de var kalt til å kjempe imot og omvende hvis mulig, som barbarene fra nord. Uansett visste de at det handlet om oss mot dem, kristenheten mot hedningene, troen mot overtroen.
Det hele står i grell kontrast til en postmoderne politisk virkelighet hvor ondskapen ikke eksisterer og hvor forsvar for det hellige er kastet på den ideologiske søppelhaugen. Det hevdes at man elsker, men hvordan kan man elske når man ikke ser forskjell på ondskap og kjærlighet? Man sier man bryr seg, men hvordan kan man bry seg når man ikke kan eller vil forsvare sine nærmeste? Et Europa som forkaster påskens budskap er forsvarsløst i møte med en ondskap som påberoper seg rett til medmenneskelighet og beskyttelse. Når vi forlater det hellige, står vi igjen alene, uten evne til å skille sant fra usant, det hellige fra det heslige og lyset fra mørke.
Det kristne livet handler derfor ikke bare om å omsette Guds kjærlighet til medmenneskelighet og omsorg, men også om evnen til å forstå ondskapens natur. Guds kjærlighet manifesterte seg i påsken for snart 2000 år siden og var startskuddet for menneskets arbeid i Guds rike, vi kommer ikke utenom det for å forstå vår kultur: Europa er kirken, og kirken er Europa, og uten kirken vil Europa dø. Det betyr ikke at alt som har skjedd siden Jesu død og oppstandelse er av det gode, men det betyr at vi hele tiden har hatt et ideal å strekke oss etter; en Gud som selv ble menneske, som led og døde for at vi skulle leve.
Det er derfor ingen tilfeldighet at vi rammes av muslimsk terror på samme tid som vi forlater dette idealet. Vi ser ikke lenger forskjell på styrke og svakhet. Når det moderne mennesket vil være sterkt forkaster det Kristus, men få liker å snakke om hva vi får i stedet.
Vi har endt opp med moralsk relativisme, fravær av rasjonalitet og tøylesløs dekadanse, vi er uten forsvar i møte med dagens fiender. Det er ikke uten grunn at vi er opptatt av hvordan vi kan sikre lastebiler fra å bli brukt i terrorangrep. Et samfunn bestående av gudløse sekulære mennesker ber Kristus redde seg selv, stige ned fra korset, de trenger ham ikke, de tror paradis er deres store Vi, de mener vi alle er uten synd og vil gjerne invitere alle inn. De trenger ikke Guds nåde, det er et samfunn som ikke tror på annet enn sin egen godhet. Det forakter et budskap om frelse for den som bekjenner sine synder, det kan ikke bøye kne for andre enn seg selv og kan ikke akseptere at noen går fortapt.
Jesus Kristus lot bare én røver bli med seg til paradis. Han ville gjerne invitert dem begge, men bare en ville ta imot hans frelse. På det budskapet er vår kultur født og blitt til.
