Kommentar

Fransisco Goya, Pest-sykehuset (1798-1800)

Allehelgensdag er for mange en spesiell dag. En dag der vi minner dem som har gått bort. I kirker, bedehus og ulike forsamlingslokaler møtes vi av aktuelle bibeltekster, musikk og sanger som understreker livets realiteter, at vi alle skal dø, men samtidig holdes håpet fram. Allehelgensdag minner oss om at i kristen tro er ikke døden bare sorg og uvisse, men også en stadfestelse av glede og takknemlighet. En glede som omtales som salighet for de som lever og dør i troen på Jesus Kristus, en glede som er forankret i at vi alle en dag skal få leve med vår Gud og skaper, en Gud som elsker oss på en måte det nesten ikke er mulig for et menneske å forstå.

I år kommer Allehelgensdag nesten samtidig med at regjeringen besluttet å stramme inn på vår frihet til å leve slik vi ønsker. I Europa stenger stadig flere land ned. Vi møter en frykt for døden som fremstår som ny og fremmed. Det er en opplevelse av en kultur som bare har livet igjen, der Gud er borte og evigheten kun et evig mørke.

Den kjente religionsosiologen Rodney Stark skriver om hvordan antikkens kristne reagerte da deres samfunn ble rammet av pest. Under regjeringstiden til keiser Marcus Aurelius var Romerriket plaget av en ødeleggende pest, en pest som returnerte få tiår etterpå. Den normale reaksjonen til romerne var å sette de syke ut i gatene, unngå kontakt med dem og flykte fra storbyene hvis man hadde en alternativ plass å bo. De hadde ingen guder å gå til, ingen gud som talte om nåde, omsorg og håp. Templenes prester flyktet fra pesten som alle andre. Det var skjebnen som rådde.

De kristne hadde en annen virkelighetsforståelse. For dem var ikke døden slutten, og livets vanskeligheter ikke skjebnens lunefulle innfall, men en anledning til å komme nærmere Kristus her og nå. I møte med den syke fryktet ikke de kristne døden, men gledet seg over muligheten til å gi seg selv for sine medmennesker. Resultatet ble både at mange syke ble reddet fra døden, og at kristendommen vokste i oppslutning.

På slutten av den andre pesten (ca. år 250 e.Kr), skrev biskop Dionysius av Alexandria til sine medlemmer:

De fleste av våre brødre viste ubegrenset kjærlighet og lojalitet. De sparte seg aldri og tenkte bare på hverandre. Uansett fare tok de ansvaret for de syke, ivaretok alle deres behov og tjente for dem i Kristus, og med det forlot de lykkelig og fredfulle ut av dette livet, for de ble smittet av andre og aksepterte med glede deres smerte. Mange, ved å pleie og kurere andre tok deres død til seg selv og døde i stedet for dem.

Under vår egen koronaepidemi er det som antikken vender tilbake. Ikke i form av manglende omsorg for de syke, men i synet på døden. Frykten for døden er så intens at man er villig til å ødelegge livet for å utsette den lengst mulig. Fraværet av kristen tro nærmest roper mot oss. Det er ikke noe håp om å treffe dem som har gått foran. Døden er det endelige farvel, evigheten bare et sort hull, og da blir livet ekstra dyrebart. Men dette ønsket om å beskytte livet får konsekvenser vi knapt får lov til å opponere mot.

Eldre mennesker kan bli liggende alene å dø på sykehus og sykehjem. Selv den nærmeste familien får ikke komme på besøk, det sosiale livet stenges ned og kirker slutter med feiringen av gudstjenester. Økonomien ødelegges, folk mister levebrødet. Det er ingen som våger å si at det viktigste ikke er hvor lenge vi lever, men hvordan vi lever livet. Ingen, selv ikke kirke-Norge, våger å rope ut at Jesus Kristus har overvunnet døden, at livet handler om å leve i samfunn med Gud og i møte med våre medmennesker, og at et slikt liv ikke kan leves innelåst i hus og leiligheter.

Dersom vi visste at dette bare skulle vare i fjorten dager ville saken annerledes, men vi vet ikke hvor lenge dette kan pågå. Ingen myndigheter i verden har satt en grense for hvor lenge vi skal leve i den isolasjonen de er villig til å påføre oss. Det eneste de er opptatt av, er å redde liv, men i sin iver etter å redde livet, er de paradoksalt nok villige til å ødelegge det.

Allehelgensdag gir oss en anledning til å reflektere over livets realiteter, men mest av alt gir den oss et håp om at vi engang skal møte igjen de som gikk foran oss. Da kan til og med en pandemi bli til å leve med.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Kjøp Halvor Foslis klassiker her!