Kommentar

Påsken er den mest sentrale av de kristne høytidene i kirkeåret. Den feires til minne om Kristi lidelse, død og oppstandelse. Det er kanskje den høytiden som aller tydeligst viser at Kristus er både gud og menneske. Den menneskelige siden er hans lidelse og død, mens oppstandelsen viser til hans guddommelighet.

Det er særlig i Kristi lidelse og død at vi mennesker kan identifisere oss med ham. Når sykdom, sorg og nød dukker opp, så er en identifikasjon med noe som er større enn oss selv, både en trøst og en forløsning for mange. I denne sammenhengen vil jeg ta frem og se på hvilken funksjon og betydning «Isenheimeralteret» (1509-15) av den tyske kunstneren Matthias Grünewald (1470-1528) hadde i sin samtid, og spesielt maleriet «Korsfestelsen» som her skal omtales.

På Grünewalds tid (ca. 1500) hadde den italienske renessansen også nådd Nord-Europa. Renessansen fortrenger nå sengotikken i kunsten. Virkelighetsiaktakelse og større realisme gjorde seg gjeldende på bred front, men den italienske dyrkelsen av antikken og det ideale med betoning av ro harmoni og likevekt, kom ikke til å få noen større innflytelse på de nordeuropeiske kunstnerne. Her la man i stedet større vekt på et følelsesmessig og ekspressivt uttrykk som tenderte mot det høyspent psykologiske, særlig ved bruken av en opphetet koloritt og heftig linjeføring.

Siden antikken ikke fikk noen nevneverdig innflytelse i Nord-Europa, vokste det også frem en rekke kunstnere med store individuelle forskjeller. I Tyskland fikk man mestere som Michael Pacher, Martin Schongauer og Albrecht Dürer. Særlig vant Dürer stor berømmelse, mens Matthias Grünewald forble så ukjent at hans virkelige navn Mathis Gothart Nithart først nylig er blitt oppdaget.

Isenheimeralteret befinner seg nå i et museum i byen Kolmar i Elsass, men det var opprinnelig malt for Antonius-ordenens klosterkirke i Isenheim, som ligger like ved, derav navnet. Tidsmessig befinner vi oss også innenfor reformasjonen. Som kjent hadde Luther mistro til religiøse bilder.  Grünewald sympatiserte allikevel med Luther og reformasjonen, selv om han som maler var avhengig av katolske oppdragsgivere.

I 1511 fikk Grünewald en bestilling på malerier til klosterets nye høyalter. Selve alterskapet er utskåret i tre og utført av billedhuggeren Niklas von Hagenau. Det har to sett bevegelige fløyer, som fullt utfoldet gir tre forskjellige billedkombinasjoner. Når alle fløyene er stengt domineres alteret av det sterkt uttrykksfulle maleriet «Korsfestelsen».

Sentralt i bildet ruver den dødende Kristus på korset. Maria og Maria Magdalena befinner seg til venstre i bildet, mens døperen Johannes er plassert på høyre side. Bildets handling utfolder seg i mørke og dystre omgivelser. Kristus er plassert i et høyfjellslandskap der man ser nedover mot lavere åser. Dette er ikke Golgata ved Jerusalem, men et fiktivt og fremmedartet landskap som skal fremheve det fryktinngydende i situasjonen. Et klart lys faller over forgrunnen og synliggjør hendelsen. Her er Kristus så grotesk fremstilt i sin overdrevne realisme at han virker frastøtende.

Grünewald går til ytterpunktene for å beskrive den ufattelige lidelsen som den døende Kristus må gjennomleve. Han er full av væskende sår og skildret i en smertefull positur med krampaktig, sprikende fingre og et kroppslig forfall som vitner om en lidelse hinsides menneskelig forstand. Her finnes det ikke noe håp, ingen forløsning, bare dødens bitre utgang. Utsiktene er mørke, det er evig natt, og den stumme lidelsen tar aldri slutt. Det ekstatiske i uttrykket tenderer mot det patologiske. Nei, her er det ikke mye idealisering. Marias og Maria Magdalenas fortvilte sorg og medfølelser understreker det håpløse i situasjonen, de ser bare Jesu død som menneske. Døperen Johannes er mer behersket, han peker uanfektet på den korsfestede som frelseren.

I første omgang virker dette bildet nærmest som en skrekkvisjon satt i scene av kirken for å skremme menigheten og de troende til å bøye kne for Vårherre, uansett hvilke lidelser man pådrar seg. Det var også en utbredt oppfatning i middelalderen at sykdom og nød var Guds straffedom.  Men ved ettertanke og studier i historie og kontekst får maleriet en annen karakter og betydning. Derfor kan det være fruktbart å bevege seg noe ut over bilde og klosterbygg.

Antonius-ordenen, eller hospitalordenen, som den etter hvert kom til å bli kalt, har sitt navn etter Antonius den hellige som var en av den romersk-katolske kirkes mest populære helgener. Han var en egyptisk eremitt som levde på 200 tallet. Ryktet om hans fromhet gav ham mange tilhengere, slik at det etter hvert ble dannet en eremittkoloni i den egyptiske ørkenen. Antonius ble siden opphøyet til patriark og regnes som munkevesenets far. Antonius-ordenen spredte seg senere til flere land i Europa, så også til Elsass, der klosterets hospitalavdeling var kjent for sin omsorg og pleie av syke.

På 1000 tallet ble Europa rammet av en pest som det ikke fantes botemidler mot. I ettertid har man funnet ut at det var en soppinfeksjon man fikk av melet, og som ble kalt meldrøye. Forstyrrelser i sentralnervesystemet forårsaket store lidelser som helvetesild og koldbrann der lemmer falt av, den bevirket også mareritt og hallusinasjoner. Sykdommen kalles i dag for ergotisme. I det hele tatt var det mange typer pest og sykdommer på vandring i datidens Europa.

Meldrøyepesten, eller Antonius-ilden som den ble kalt i sin samtid (latin: Ignis sacer), herjet på denne tiden i Sør-Frankrike, der sønnen til en rik adelsmann, grev Gaston, ble rammet. Grev Gaston ba da til den hellige Antonius om han kunne helbrede sønnen, og ble han bønnhørt skulle han gi alt sitt gods til en klosterorden. Da sønnen ble frisk, opprettet Gaston Antonius-ordenen, hvis hovedformål var å pleie syke og lidende – derav tilnavnet hospitalordenen.

På den tiden var også spedalskhet, eller lepra, en utbredt sykdom. Den var en kjent og meget fryktet pest i middelalderen, kjent også fordi den var omtalt i Bibelen. Spesielt kjent er den også for oss nordmenn, siden det var en bergenser, legen Gerhard Henrik Armauer Hansen (1842-1912), som løste lepragåten.

Grünewalds Isenheimeralter er derfor malt primært for å betraktes av mennesker med sterke og uhelbredelige sykdommer. De ble sendt bort og isolert fra sine familier og måtte gjennomgå ufattelige lidelser på egen hånd. Det ble for mange uutholdelig å takle, både fysisk og mentalt. Men for et middelaldermenneske, som levde i en religiøs virkelighet, fantes det ingen annen utvei enn å leve livet og holde ut to the bitter end. Å begå selvmord for å slippe unna de verste lidelsene, var ingen utvei. Selvmord i middelalderen var en av dødssyndene og ensbetydende med at man havnet i helvete til evig pine. Ved daglig å møte den korsfestede Jesus i hans mest lidelsesfulle sluttfase, slik Grünewald skildret ham, kunne åpne blikket og sinnet hos de syke for at det fantes trøst og forløsning.

I dag er ikke pestsykdommer så utbredt lenger, i hvert fall ikke i de moderne vestlige samfunn. Takket være medisinsk forskning og vaksiner er de fleste av disse sykdommene utryddet. Allikevel finnes det også i dag mange sykdommer som fører til store lidelser og den sikre død. Men i vårt sekulære samfunn har ikke Kristi lidelseshistorie den samme innflytelse og betydning som i middelalderen. I dag diskuterer man heller eutanasi og selvmord som en mulig utvei for å slippe unna de verste lidelsene. Folk kan også få stor lindring ved hjelp av smertestillende medikamenter.

I en sekulær verden er det heller ikke så mange som tror på helvetes pinsler hvis man skulle velge å ta sitt eget liv, selv ikke for en kristen.  En slik tro og holdning har liten plass i det moderne menneskets bevissthet. Men i den middelalderske virkelighetsforståelsen var dette en uomgjengelig realitet. Det er derfor vanskelig for oss i dag å forstå hvor viktig og betydningsfull Isenheimeralteret var for sin samtids syke og utstøtte. Det at Vårherre var til stede og gikk den samme tornefulle vei som de syke, ga ikke bare trøst og lindring, men også et løfte om evig liv og oppstandelse.

Les også

-
-
-
-
-