Gjesteskribent

I mange hundre år var alawittene den svakeste, fattigste, minst urbane, mest foraktede og mest tilbakeliggende folkegruppen i Syria. I nyere tid, derimot, har de omdannet seg selv til den styrende eliten i Damaskus. Idag dominerer alawitter styresmaktene, besitter nøkkelroller i det militære, nyter godt av en uforholdsmessig andel av utdanningsressursene, og begynner å bli velstående. Hvordan inntraff denne dramatiske forandringen? Når unnslapp alawittene deres tradisjonelle begrensninger, og hva var mekanismen bak deres oppgang?

Sunnier og andre uten varme følelser for Assad-regimet besvarer dette spørsmålet ved å anklage alawittene for en utkrøpen og langsiktig sammensvergelse for å gripe makten i Syria. Annie Laurent fremsetter at, «fast besluttet på å få hevn» etter opprørslederen Sulayman Murshids fiasko, «så fulgte alawittene i praksis en strategi ved å bygge opp celler i hæren og Baath-partiet, og dette vant dem makten i Damaskus». Tilhengere av dette synet tidfester alawittenes oppgang til 1959, året da Militærkomiteen i Baath-partet ble dannet. De spør: Hvorfor holdt lederne av denne gruppen komiteens eksistens skjult for partiledelsen? Dette hemmelighetskremmeriet antyder at allerede fra begynnelsen av hadde Militærkomiteen en sekterisk agenda. Matti  Moosa argumenterer at «det er nesten sikkert at offiserene handlet som Baathister, men som Nusayrier [dvs. alawitter], med den hensikt å bruke Baath-bevegelsen og de væpnete styrker for å stige til makten i Syria. Dannelsen av militærkomiteen var starten på deres plan for en fremtidig maktovertagelse av styresmaktene».  Denne gjetningen er styrket ved det skjulte møtet i 1960 mellom alawittenes religiøse ledere og offiserer (inkludert Hafiz al-Assad), et møte som visstnok fant sted i Assads hjemby Qardaha. «Hovedformålet med dette møtet var å planlegge hvordan man skulle fremme Nusayri-offiserene innenfor rekkene til Baath-partiet. Så ville de utnytte dette til å oppnå styre av Syria.» Tre år senere er det sagt et annet alawittmøte i Homs fulgte opp de tidligere fremstøtene. Blant andre tiltak manet møtet til å få innplassert enda flere alawitter i Baath-partiet og hæren. Flere hemmelige møter blant alawittlederne synes å ha funnet sted utover på 1960-tallet.

Analytikere noe mildere stemt mot Assad pleier å avvise ikke bare disse møtene og den påstatte kalkulerte strategien for å oppnå makt, men de avviser også mer generelt, den sekteriske faktoren. John F. Devlin, for eksempel avviser at overrepresentasjonen av alawitter i hæren impliserer alawitt-dominans i Syria. Han vil motsette seg å se «enhver intern uoverensstemmelse i paradigmet av en konfrontasjon mellom sunnier og alawitter». For ham er det faktum at alawittene sitter med makten hovedsaklig tilfeldig: «Baath-partiet er et sekulært parti, og det er tungt besatt av minoriteter». Alasdair Drysdale kaller det «reduksjonistisk» å fokusere på etnisitet, og argumenterer for at det er en av mange faktorer – geografiske, klassemessige, aldersmessige, utdannelsesmessige, yrkesmessige – som definerer den styrende eliten. Ifølge Yahy M. Sadowski, “spiller sekteriske lojaliteter en ubetydelig rolle i Baath-partiet, og selv religionsbåndet er bare en av mange veier patronasje løper langs».

Sannheten ligger et sted mellom sammensvergelse og tilfeldigheter. Det er ikke riktig at Alawitten «planla en fremtidig maktovertagelse» flere år i forkant, og heller ikke er det ren tilfeldighet at Baath-partiet var «tungt besatt av minoriteter». Alawittenes makt var utfallet av en ikke planlagt, men sekterisk transformasjon av det offentlige livet i Syria. Michael van Dusen forklarer: «Fra 1946 til 1963 opplevde Syria den gradvise erosjonen av den den nasjonale, og etterhvert subnasjonale politiske makten til den tradisjonelle eliten; ikke så mye gjennom fremveksten av nye og særskilt dynamiske eliter, men snarere gjennom indre konflikter». Oversatt fra språket i statsvitenskap sier van Dusen at indre splittelser forårsaket et makt-tap for sivile sunnier som ikke var medlem av Baath-bevegelsen. Dette makttapet skapte en åpning Baathist-offiserer med alawitt-bakgrunn evnet å utnytte.

Hvordan disse prosessene fant sted er temaet mitt her. Først, imidlertid, noe bakgrunnsstoff på alawittene og deres stilling i et tradisjonelt syrisk samfunn, etterfulgt av en skisse av deres politiske fremgang.

ALAWISMEN FREM TIL 1920

Folket og troen

“Alawitt” er ordet alawitter normalt bruker om seg selv. Men inntil 1920 var de for utenverdenen kjent som Nusayrier eller Ansarier. Navneskiftet – pålagt av franskmennene da de tok kontroll over Syria – har betydning. Mens «Nusyari» betoner gruppens avvik fra Islam, så antyder «alawitt» en tilhenger av Ali (Muhammeds svigersønn), og betoner religionens fellestrekk med shia-islam. I tråd med dette pleier motstandere av Assad-regimet å bruke det tidligere begrepet, mens tilhengerne bruker det nye.

Alawitter idag teller rundt 1.3 millioner, hvor rundt en million lever i Syria. De utgjør rundt 12 prosent av Syrias befolkning. Tre fjerdedeler av syriske alawitter lever i Latakia, en provins i nordvestre Syria, der de utgjør nesten to tredjedeler av lokalbefolkningen.

Alawittdoktrinene  har sin opprinnelse i det niende århundre e.Kr, og stammer fra «tolv’er»-bevegelsen/Imami-grenen innen shia-islam (den sekten som er fremherskende i Iran). Rundt 859 e.Kr erklært en Ibn Nusayr seg som bab’en («Sannhetsportalen»), en nøkkelfigur innenfor shiitisk teologi. På basis av denne autoriteten som bab fremsatte Ibn Nusayr en rekke nye dogmer som, for å gjøre en lang historie kort, formet alawismen til en ny religion. I henhold til Ibn Kathir (d. 1372), der muslimer bekjenner sin tro med setningen “Det er ingen guddom annet enn Gud og Muhammed er hans profet», så bekjenner alawittene «Det er ingen guddom annet enn Ali, intet slør annet enn Muhammed og ingen bab annen enn Salman». Alawitter forkaster Islams hovedteser, etter nærmest enhver standard må de regnes som ikke-muslimer.

Enkelte læresetninger I alawismen synes å stamme fra fønikisk hedendom, Mazdaisme og manikeisme. Men det langt sterkeste slektskap er det med kristendommen. Alawittiske religiøse seremonier inneholder brød og vin; faktisk har vindrikking en sakral rolle i alawismen, for vinen er et bilde på Gud. Religionen mener at Ali, den fjerde kalifen er den (jesus-aktige) inkarnasjonen av guddommelighet. Den har en hellig treenighet, som består av Muhammed, Ali og Salman al-Farisi, en frigitt slave til  Muhammed. Alawittene feirer flere kristne høytider, som julen, nyttår, Mariæ bebudelsesdag, påsken, pinsen og palmesøndag. De ærer mange kristne helgener: St. Katarina, St. Barbara, St. Georg, Johannes Døperen, St. Johannes Chrysostomos og St. Maria Magdalena. De arabiske ekvivalentene til kristne navn som Gabriel, Johannes, Matteus, Katarina og Helena er i vanlig bruk. Og, alawittene er tilbøyelige til å utvise mer vennlighet overfor kristne enn overfor muslimer.

På grunn av dette, så har mange observatører-misjonærer i særdeleshet – mistenkt alawittene for en hemmelig holdt kristen legning. Selv T.E. Lawrence beskrev dem som «disiplene av en fruktbarhetskult, renskårent hedenske, fremmedfiendtlige, mistroiske overfor islam, og til tider tiltrukket til kristendommen på basis av felles opplevd forfølgelse». Den jesuittiske lærde Henri Lammens sluttet uforbeholdent på basis av sin forskning at «Nusayrierne var kristne», og at deres praksiser kombinerer kristne med shiitiske elementer.

Detaljene i alawismen er skjult ikke bare for folk utenfor sekten, men også holdt skjult for flertallet av alawitter selv. I motsetning til islam, som baserer seg på det direkte forhold mellom Gud og den enkelte troende, så tillater alawismen kun menn født av to alawittiske foreldre å lære å kjenne de religiøse dogmene. Når disse blir ansett som tillitsverdige, så innvies de i noen av ritene i 16-20 års alder. Andre mysterier blir åpenbart for dem senere, og kun i stegvis form. Religiøst hemmelighold er strengt opprettholdt, under trussel om å bli drept, samt å bli gjenfødt som et urent dyr. Det var derfor den mest kjente frafalne fra alawismen, Sulayman Efendi Al-Adhani ble snikmyrdet for å ha avslørt sektens mysterier. Og, enda mer bemerkelsesverdig: På tidspunktet med sekteriske spenninger på midten av 1960-tallet, så forårsaket forslaget om at de alawittiske offiserene som styrte landet skulle offentliggjøre de hemmelige bøkene i religionen, at Salah Jadid svarte med gru at dersom dette ble satt ut i praksis, så ville de religiøse lederne «knuse oss».

Kvinner utfører mesteparten av hardt arbeid; de får sin verdi “nettopp på grunn av arbeidet de utfører som menn ikke vil gjøre annet enn motstrebende, arbeid de finner uforenlig med egen verdighet». Kvinner blir aldri innviet i mysteriene («Ville du ha oss til å lære dem vi bruker vår hellige tro?»). Faktisk avkrever deres rituelle urenhet at de blir utestengt fra samtlige religiøse ritualer. Man tror kvinnene opprettholder den hedenske kulten i å tilbe trær, enger og åser, og de blir ansett som å være uten sjel. Alt i alt blir kvinnen behandlet på en avskyelig måte, men en følge av denne forakten er at de ikke trenger gå med slør og nyter en høyere grad av bevegelsesfrihet enn muslimske kvinner.

Utildekkete kvinner og flere andre praksiser hos alawitter – i særdeleshet at vindrikking tillates og at enkelte seremonier finner sted nattestid – nørte over lengre tid oppunder muslimers mistenksomhet om alawitters levevis. Dertil kommer at det maniske hemmeligholdet sentralt i religionen antydet for mange sunnier at alawittene hadde noe å skjule. Men hva da? Gjennom århundrene frembrakte sunnienes fantasi et høyst ladet svar: seksuell løssluppenhet og perversjon.

Slik mente teologen al-Ashari (874-936) at alawismen oppmuntrer til sodomi menn imellom og til incestuøse ekteskap. Grunnleggeren av drusernes religiøse lære, Hamza ibn Ali (d.1021) skrev at alawittene anser «det mannlige lems inntrengning i den kvinnelige natur som å være hovedsymbolet for deres åndelige lære». På bakgrunn av det deler alawittene fritt sine koner med sine religionsfeller. Disse, og andre anklager overlevde i uforminsket intensitet gjennom århundrene og sirkulerte selv blant europeere. En britisk reisende på tidlig 1840-tallet, sannsynligvis gjenga han bare lokale rykter, skrev at «ekteskape som institusjon er ukjent. Når en ung mann vokser opp kjøper han seg sin kone». Selv alawitter trodde på eksistensen av «ekteskapelig kommunisme» blant deres religiøse ledere. Slike beskyldninger er og blir et hovedtema i den anti-alawittiske propagandaen i dagens Syria.

Selvom anklagene er falske, så avviser alawittene islams hellige lov, shariaen, og utfolder seg i all slags aktivitet som islamske dogmer strengt forbyr. Alawitter bryr seg ikke om islamske renselsespraksiser, begrensninger på hva som er riktig mat, seksuelle skikker og religiøse ritualer. Tilsvarende bryr de seg kun i liten grad med fasting, givning av almisser og pilegrimsseremoniene i islam. Faktisk ser de på pilgrimsferden til Mekka som en form for idoldyrkelse. «Åndelige ekteskap» mellom den unge (mannlige) innviede og deres religiøse læremestere ligger sannsynligvis bak anklagen om homoseksuell praksis.

Det mest bemerkelsesverdige er at alawittene ikke har offisielle bønnetider eller steder for gudstjeneste, de har ikke andre religiøse byggverk enn enkelte offersteder ved graver. Bønner finner sted i privathjem, normalt hjemmene til religiøse lederskikkelser. Den reisende Ibn Battuta, fra det fjortende århundre, beskrev hvordan de forholdt seg til et offentlig påbud om å reise moskeer: «Hver landsby bygget en moske langt fra husene, en moske landsbyboerne verken går inn i eller holder ved like. Ofte huser de krøtter og esler i moskeen. Det er normalt når en fremmed ankommer og går til moskeen for å resitere det islamske kallet til bønn, så roper de til ham: «Stopp rautingen din, foret ditt kommer snart». Fem hundre år senere var det nok et tiltak for å bygge moskeer til alawittene, denne gang fra den ottomanske styresmakten. På tross av offentlig press ble disse folketomme, forlatt selv av de religiøse funksjonærene, og nok en gang brukt som fjøs

Utover de spesifikke avvik, så betyr den manglende etterfølgelse av sharia at alawittenes liv følger sine egne rytmer, fullstendig ulike de rytmene muslimer har i sine liv. Alawittene beter seg ikke som sunni-muslimer med bare noen små avvik; snarere likner de kristne og jøder i å forfølge et helt distinkt levevis. Matti Moosa anfører at «som de andre ekstreme shiitene..hadde Nusayrierne en fullstendig avvisning av muslimers religiøse plikter». Ignaz Goldziher sa det presist: «Denne religionen er Islam kun i navnet». Det er viktig å gjøre dette punktet helt klart: Alawitter har aldri vært muslimer og er det heller ikke idag.

Men, som Ibn Battutas beskrivelse antyder er det en vedvarende inkonsistens i alawitters ønske om å bli sett på som muslimer. I hans tilfelle så ble moskeer bygget og dernest forlatt; på andre tidspunkter ser man andre halvhjertete tilpasninger til islamske levemåter. Alawitter har en lang historie med å erklære islam som sin religion når det passet deres behov, og å ikke bry seg om det på andre tidspunkter. Kort og godt, som andre sekter med opprinnelse innen shiismen praktiserer Alawitter taqiya (religiøs forstillelse). Dette kan bety, for eksempel, å be side ved side med sunni-muslimer, men i det stille forbanne kalifene æret av sunnier. Den frafalne alawitten sulayman Efendi al-Adhani fortalte at han hadde blitt avkrevet ed på å forstille seg i temaer om hans religions mysterier. Et alawittisk ordtak forklarer tankegangen bak taqiya: «Vi er kroppen, og de andre sektene er kun klesdrakt. Hvordan nå enn en mann kler seg, så blir ikke han forandret av det. Så vi forblir for alltid Nusayrier, selvom vi utad tar til oss våre naboers praksiser. Den som ikke forstiller seg er en tåpe, for ingen intelligent person går naken til markedsplassen». Et annet alawittisk ordtak uttrykker denne tankegangen mer fyndig: «Forstillelse er vår rettmessige krigføring!» (al-kitman jihadna)

En britisk reisende i 1697 noterte seg at: “Alawittene har et merkelig og unikt særtrekk. For det er deres prinsipp å ikke holde seg til en bestemt religion; men, som kameleonen, så farvelegger de seg religonen, hva den enn nå er, som skinner på dem fra personene de tilfeldigvis samhandler med….Ingen har noensinne evnet å oppdage hvilken form eller under hvilken fane deres samvittighet består. Alt som er sikkert vedrørende dem er at de lager mye, og god, vin, og at de er storslagne drikkere.»

Hundre og femti år senere beskrev Benjamin Disraeli alawittene i en samtale i romanen Tancred: « Er de muslimer?» «det er veldig enkelt å si om dem hva de ikke er, og det er omtrent omfanget av all kunnskap vi har om dem: De er ikke muslimer, de er ikke kristne, de er ikke drusere og de er ikke jøder, og de er slettes ikke Ghebere [Zoroastere]»

Sulayman Efendi al-Adhani forklarte denne tilpasningsevnen fra innsiden:

«De tar på seg de utvendige praksisene av alle sekter. Hvis de møter [Sunni]-muslimer, så avlegger de ed og sier til dem, «Vi er som dere, vi faster og overholder bønnene». Men de faster irregulært. Når de går inn i en moske med muslimer, så resiterer de ingen av bønnene; istedet senker og reiser de kroppene sine som muslimene, mens de forbanner Abu Bakr, Omar, Usman og andre [store skikkelser fra sunni-tradisjonen].»

Taqiya tillot alawittene å vende kappen etter vinden. Mens Frankrike styrte fremstilte de seg som fortapte kristne. Da pan-arabismen var populær, ja da ble de oppildnete arabere. Over 10.000 alawitter som levde i Damaskus lot som om de var sunnier i årene før Assad kom til makten, og avslørte sine sanne identiteter når dette ble politisk hensiktsmessig. Under Assads presidentskap er sterke anstrengelser blitt gjort for å fremstille alawitter som tolv’er-shiaer.

Relasjoner med sunnier

Mainstream muslimer, både sunnier og shiiter, har tradisjonelt nektet å la seg forlede av alawittenes anstrengelser på forstillelse; de anså alawittene som å være utenfor islams fold – som ikke-muslimer. Hamza Ibn Ali, som anså at religionens tiltrekningskraft lå i religionens perversitet, artikulerte dette synet: «Det første som fremmer utbredelsen av de onde Nusayriene er det faktum at alle ting som er normalt forbudt for mennesker – mord, stjeling, lyving, æresskjending, løslevnet, pederasti – er tillatt for ham eller henne som aksepterer {de alawittiske læresetningene]». Abu Hamid al-Ghazali (1058-1111), Islams Thomas Aquinas, skrev at alawittene «begår frafall på områder som blodsrelasjoner, penger, ekteskap og slakting, så det er en plikt å drepe dem».

Ahmad ibn Taymiya (1268-1328), fremdeles en høyst innflytelsesrik sunnisk forfatter med syrisk opphav, skrev i en fatwa (religiøs avgjørelse) at «Nusayrierne er mer vantro enn jøder og kristne, og enda verre vantro enn mange polyteister. De har gjort større skade på Muhammeds menighet enn det krigende vantro som frankerne, tyrkerne og andre har gjort. Overfor uvitende muslimer later de som om de er shiaer, selvom de i virkeligheten ikke tror på Gud, eller på Hans Profet eller på Hans Bok». Ibn Taymiya advarte mot den ugagn deres fiendskap kan føre til: «Nårsomhelst det er mulig, så spiller de muslimers blod. De er alltid muslimers verste fiender.» Som avslutning argumenterte han at «krig og bestrafning av dem, langs linjene islams lover stiller opp, er blant de største fromme gjerninger og mest viktige forpliktelser» for en muslim. Fra det fjortende århundre brukte sunnier begrepet «Nusayri» til å bety «paria».

Alawittene hadde ingen formelt anerkjent posisjon i det sektbaserte millet-systemet i det Ottomanske Riket. Et ottomansk dekret fra 1571 noterer seg at «gammel skikk» forpliktet alawitter til å betale ekstra skatter til myndighetene, og rettferdiggjorde dette på basis av at alawitter «verken praktiserer Fasten [dvs. under Ramadan], ei heller de rituelle bønnene, og heller ikke overholder de noen av den islamske religionens påbud». Sunnier anså gjerne maten laget av alawitter som uren, og ville ikke spise den. Ifølge Jacques Weulersse, så «våget ingen alawitt seg inn i en muslimsk moske. Tidligere var det slik at ingen av deres religiøse ledere kunne gå inn til byen på dagen for offentlig bønn [Fredag], uten å utsette seg for faren om å bli steinet. Enhver offentlig fremførelse av gruppens atskilte identitet ble ansatt som en trasshandling [fra sunnienes perspektiv]»

Sunnier var ikke alene om å borttolke alawittene fra mainstream-islam, shiaer gjorde tilsvarende grep. Og, til gjengjeld, anså alawittene begge gruppene for å komme til kort.

Sunniske kjetterforskere fordømte alawittiske trospunkter, og anså alawitter som vantro (kuffar) og som avgudsdyrkere (mushrikun). Kjetterforsker innen Tolv’er-shiismen var bare anstrøksvis mindre utskjellende, og anså alawitter som ghulat «de som overstiger» enhver grense i deres guddommeliggjøring av Ali. På sin side anså alawitter tolv’er-shiaene for å være muqassira, «de som kommer til kort» til å fatte Alis guddommelige status.

Ett unntak var det fra denne konsensusen at alawitter ikke var muslimer. Henimot slutten av det nittende århundre, da kristne misjonærer begynte å vise interesse for alawittene, så prøvde de ottomanske myndighetene å bringe dem inn i islam. Franskmennene hadde alt spesielle bånd med sine katolske trosfeller, maronittene, og myndighetene i Istanbul fryktet at et tilsvarende sammenknytning skulle bli dannet med alawittene. Derfor bygget de ut moskeer i alawittiske områder, bygget skoler for å lære dem om islam, la press på alawittenes religiøse ledere til å ta til seg sunni-praksiser, og prøvde generelt å få alawitter å te seg som ordentlige muslimer. Dette isolerte tilfellet av at sunnier strakte ut en hånd til alawismen kom til en avslutning etter noen få tiår og hadde svært liten virkning på alawittenes levevis.

Den islamske religionen forbeholder seg en særskilt fiendtlighet overfor alawitter. Som for andre etter-islamske sekter (eksempelvis bahaier og ahmadiyyaer), blir de ansett for å motsette seg nøkkeltesen innen islam at Guds siste åpenbaring kom til Muhammed, og dette anser muslimer som fullstendig uakseptabelt. Islamsk lov anerkjenner legitimiteten av jødedom og kristendom, fordi disse religionen kom forut for islam; på bakgrunn av dette kan jøder og kristne beholde sin tro. Men alawittene blir nektet det priviligiet. I henhold til forordninger i islam blir det for frafalne som alawitter krevet at de blir solgt som slaver eller henrettet. I det nittende århundret utstedte sunni-sjeiken Ibrahim al-Maghribi en fatwa som i praksis sa at muslimer syndfritt kan ta alawitters eiendom og liv. En britisk reisende bemerker at han ble fortalt, «de der ansayriene, det er bedre å ta livet av en slik en enn å be hele dagen».

Hyppig forfølgelse – anslagsvis 20.000 ble massakrert i 1317 og halvparten så mange i 1516, gjorde at isolerte alawittene seg selv geografisk fra utenverdenen og forble innenfor deres egne landområder. Jacques Weulersse forklarte dilemmaet deres slik:

«Nedkjempet og forfulgt så forsvant enten de heterodokse sektene helt, eller så ga de avkall på misjonering utad…Stillferdig forskanset alawittene seg i fjellheimen sin..isolert i et hardt landskap, omgitt av en fiendtlig innstilt befolkning, og fra da av uten samvær med utenverdenen begynte alawittene å leve ut deres ensomme tilværelse, dominert av hemmelighold og undertrykkelse. Deres læresetning, fullstendig utformet, utviklet seg ikke noe videre.»

E. Janot beskrev problemet: “Trampet på av tyrkerne, offer for en besluttsom ostrakisme, flådd av sin muslimske landherre, så våget alawitten knapt å forlate sitt fjellområde, der isolasjon og fattigdom var hans fremste beskyttelse.» På slutten av 1920-tallet så bodde mindre enn en halv prosent av dem i byer: kun 771 alawitter utav en befolkning på 176.285. I 1945 er det kun registrert 56 alawitter boende i Damaskus selvom mange andre kan ha skjult sin identitet). Av gode grunner ble dermed «Nusayrier» ensbetydende med «bonde».  De få alawittene som levde borte fra fjellheimen praktiserte taqiya på regelmessig basis. Selv idag dominerer alawittene de landlige områdene av Latakia, men utgjør kun 11 prosent av beboerne i hovedstaden i samme region.

Århundrer med opplevd fiendskap etset seg inn i alawittenes psyke. I tillegg til å be for den Evige Fordømmelse av deres fiender, sunniene, så angrep alawittene folk utenfor deres sekt. De oppnådde et omdømme som ville, ustyrlige fjellfolk som motsatte seg å betale skattene de skyldte myndighetene, og at de ofte plyndret sunniske landsbyboere på slettelandet. John Lewis Burckhardt noterte i 1812 at landsbyboerne «forakter ansariene grunnet deres religion, og samtidig frykter dem, fordi disse stadig kommer ned fra fjellene nattestid, krysser Orontes-elva og stjeler, eller tar med seg under tvang krøtterne i dalen».

Forholdene syntes enda verre i 1860, da Samuel Lyde tilføyde at «ingen bekymring er knyttet til slik å ta ta livet av en muslim som en naturlig fiende, eller å anse en kristen som en uren ting.» Skrevet fra omtrent samme tid, så advarte en britisk reiseguide om den kjølige mottagelse man må vente seg fra alawittene: «de er er et vilt og temmelig dyrisk folkeslag, henfalne til plyndring, endatil å spille blod, når lidenskapene deres blr stimulert eller mistankene vekket». Med et herlig understatement avslutter forfatteren med: «their country must therefore be traversed with caution.»

Alawittene trakk seg tilbake til fjellene grunnet forfølgelse; der forble de, beskyttet fra verden som sådan, uten politisk makt utenfor eget område, isolert fra de større bysamfunnene omkring dem, hinsides historisk forandring.  Overlevelsen, langt inn i det tyvende århundre, av en arkaisk levevei gjorde alawittenes hjemland (i Jacques Weulersse’s betegnelse) til et «fossilt land». Lite endret seg fordi «det er ikke Fjellet som blir menneskeliggjort; snarere, det er mennesket som gjøres vilt». Som en følge led alawittene: «tilfluktsrommet de hadde erobret seg ble til et fengsel; selv om de var Fjellets Herrer kunne de aldri forlate det».

Styresmaktene hadde vanskeligheter med å undertvinge seg alawittenes teritorium; det var faktisk slik at det kun ble underlagt effektiv ottomansk kontroll sent på 1850-tallet. Pasifisering av regionen førte så til sunnisk økonomisk inntrengning, og dannelsen av en alawittisk underklasse. Som dårlig utdannete bønder som manglet politisk organisering eller militær styrke, så arbeidet alawitten typisk på gårdsbruk eid av sunniarabiske landherrer, og mottok kun en femdel av det totale utbyttet. Ottomanske styresmenn pleide ofte å avkreve doble eller triple skattesatser som skulle til betaling i Latakia-regionen.

Alawittene hadde så dårlig råd etter første verdenskrig at mange av ungdommen forlot hjemlandet sitt for å finne arbeid annetsteds. Sønner dro sin vei for å skaffe seg ufaglært arbeid, eller slutte seg til de væpnede styrker. Døtre dro sin vei i alderen 7 eller 8 for å arbeide som hushjelper for urbane sunniarabere. Fordi mange av dem endte opp som elskerinner [ett estimat anser at en fjerdedel av alle alawittiske barn på 1930-40-tallet hadde sunni-fedre],  så anså både muslimer og alawitter denne praksisen som dypt skammelig. Det er ingen som helst overdrivelse å si, slik en innfødt historiker formulerer seg, at alawittene «var blant de fattigste i Østen». Kirkemannen Samuel Lyde gikk enda lenger, og skrev i 1860 at «tilstanden for [det alawittiske] samfunn er det perfekte helvete på jord»

De politiske virkningene av fattigdom ble ytterlige forverret av de splittelsene som fantes langs geografiske og bekjennelsesmessige linjer. Sunnier som levde i byene nøt en langt høyere grad av velstand og dominerte de alawittiske bøndene. Jacques Weulersse beskrev i 1934 hvordan hvert fellesskap «lever atskilt med hver sine skikker og lover. Ikke bare er de forskjellige, men dertil findtlige seg imellom..ideen om blandingsekteskap fremstår som utenkelig». I 1946 tilføyde han at «antagonismen mellom den urbane og landlige befolkningen går så dypt at man kan nærmest snakke om to forskjellige befolkninger som sameksisterer i ett politisk rammeverk». En generasjon senere noterer Nikolaos van Dam seg, «Urban/rurale kontraster var noen ganger så store at byene virket som bosetninger av aliens som parasitterte på den fattiggjorte landlige befolkningen..Over tid utviklet alawittsamfunnet en sterk  mistro til sunniene som så ofte hadde vært deres undertrykkere». Dette ressentimentet fra alawittene overfor sunnier har vist seg uhyre skjebnesvangert i nyere tid.

ALAWITTENES FREMGANG, 1920-1970

Alawittenes fremgang utspilte seg over en femtiårs periode. I 1920 var de fremdeles den kuete minoriteten nettopp beskrevet; i 1970 hadde de et sikkert styre over Syria. Denne forbløffende transformasjonen tok sted gjennom tre stadier; det Franske Mandat (1920-46), perioden av sunnidominans (1946-63), og æraen for alawittkonsolidering (1963-1970).

Det Franske Mandat, 1920-1946

Ifølge Yusuf al-Hakim,en fremtredende syrisk politiker, så anla alawittene en pro-fransk holdning selv forut for den franske erobringen av Damaskus i juli 1920. «Alawittene anså seg selv for å være i nådens tilstand etter å ha levd i Helvete, og derfor var de dedikerte for det Franske Mandat og sendte ikke noen delegater til den Syriske Kongressen». Så intenst motsatte de seg Fyrst Faisal, den sunniarabiske herskeren i Syria 1918-20, som de mistenkte ønsket å herske over dem, at de igangsatte et opprør mot hans styre i 1919, utstyrt med franske våpen. Ifølge en velinformert observatør forbannet alawittene islam og ba for «ødelegglsen av det Ottomanske Riket». General Gouraud mottok sent i 1919 et telegram fra 73 alawi-høvdinger fra ulike stammer, som ba om «opprettelsen av en uavhengig Nusayriunion under vår overordnete beskyttelse»

To år senere gjorde alawittene opprør mot fransk styre under Salih Alis lederskap, en hendelse Assad-regimet stolt påpeker som et antiimperialistisk vitnesbyrd. Men ved nærmere ettersyn antydes at opprøret hadde mer å gjøre med det faktum at ismaelittene hadde gått i kompaniskap med franskmennene og, gitt tilstandene av ismaelitt-alawittiske relasjoner, så ledet dette til fiendtligheter mellom alawittene og franskmennene. Såsnart franskmennene tilkjente alawittene autonomi, vant de alawittenes oppslutning.

Det var faktisk slik at opprettelsen av fransk styre etter første verdenskrig begunstiget alawittene mer enn noen annen gruppe. Franske anstrengelser for å samarbeide med minoriteter betød at alawittene ble tilkjent selvstyre, og unnslapp sunnisk kontroll. Staten Latakia ble opprettet 1.juli 1922. De oppnådd også juridisk autonomi; en avgjørelse fra 1922 om å sette sluttstrek på sunnisk domstolsherredømme over rettssaker som involverte alawitter, overførte slike saker inn under alawittiske dommeres domene. Alawi-staten nøt lav skattlegging og et betydelig fransk subsidium. Ikke overraskende aksepterte alawittene disse forandringene med entusiasme. Som en anti-alawittisk historike senere formulerte det, «På det tidspunkt motstandsbevegelser ble reist mot det franske mandat, da Damaskus, Aleppo og Hauran bevitnet stadige opprør på vegne av sunnisk enhet og uavhengighet, så velsignet Nusayriene oppsplittingen av landet i småstater».

Til gjengjeld hjalp alawittene til med å bevare det franske styret. De møtte opp mannsterkt da de fleste syrere boikottet de fransk-støttede valgene i januar 1926. De tilførte et uforholdsmessig antall av soldater for myndighetene, og utgjorde omtrent halvparten av de åtte infanteribataljonene kalt Troupes Spéciales du Levant, de tjenestegjorde som politu, og ga franskmennene etterretningsinformasjon. Så sent som i mai 1945 forble det overveldende flertallet av Troupes Spéciales lojale overfor sine franske kommandanter. Alawitter brøt opp demonstrasjoner av sunnier, knuste streiker og kvalte opprør. Offentlig gikk alawittene inn for fortsettelsen av fransk styre, og fryktet at Frankrikes tilbaketrekning ville lede til et gjenopptak av sunnisk kontrol over dem. Henri de Jouvenel, den franske høykomissæren for Syria (1925-27) siterte en ledene alawittisk politiker som fortalte ham: «Vi har lyktes å skape mer fremgang i løpet av 3-4 år enn vi evnet i løpet av 3-4 århundrer tidligere. La oss dermed få være i vår nåværende stilling».

Pro-franske følelser ble uttrykt særlig klart i 1936, da den midlertige innlemmelsen av alawi-staten i Syria fremprovoserte vidtgående protester. En petisjon fra mars 1936 henviste til en union med sunniene som «slaveri». 11.juni 1936 skrev en leder for alawittene et brev til Frankrikes statminister Leon Blum, og påminnet ham om «dypden av den avgrunnen som skiller oss fra [de sunniske] Syrerne,» og ber ham «forestille seg den ødeleggende katastrofen som ville følge» innlemmelse.

Bare dager etterpå sendte seks alawittiske dignitærer (deriblant Sulayman Asad, sagt å være Hafiz al-Assads farfar) et nytt brev til Blum hvor de anførte flere punkter: Alawittene atskiller seg fra sunniene religiøst og historisk; Alawittene nekter å knytte seg til Syria, for det er en sunni-stat og sunnier anser dem for å være vantro (kafirer); og det å avsluttee mandatet ville utsette alawittene for dødelig fare; «den religiøse føydalismens ånd» gjør landet uskikket for selvstyre, og derfor bør Frankrike sikre alawittene frihet og uavhengighet ved å forbli i Syria.

Et alawittisk notat til de franske myndighetene i juli 1936 stilte spørsmålet: «Er franskmennene idag uvitende om at Korstogene ville ha vært vellykket dersom korsfarernes fort hadde vært i det nordøstlige Syria, i Nusayrienes Land?..Vi er Frankrikes mest trofaste folk» Enda sterkere ordlagt var en petisjon fra september 1936, undertegnet av 450.000 alawitter, kristne og drusere, som sa:

«Alawittene tror at de selv er mennesker, ikke dyr som står klar til nedslakting. Ingen makt i verden kan tvinge dem til å godta åket under deres tradisjonelle, nedarvede fiender for å forbli slaver for alltid..Alawittene beklager dypt tapet av deres vennskap og lojale tilknytning til edle Frankrike, som inntil nå har vært så elsket, beundret og tilbedt av dem».

Selvom Latakia mistet sin autonome status i desember 1936, så fortsatte provinsen å nyte godt av et “særskilt administrativt og finansielt regime»

Alawittisk motstand mot sunnisk herredømme tok en ny vending i 1939 med initieringen av et væpnet opprør ledet av Sulayman al-Murshid, den «halvskumle, halvt latterlige figuren av en slags smellfeit, analfabete, mirakelutførende «gud»». Murshid, en banditt som erklærte seg selv guddommelig, utfordret sunnisk styre ved hjelp av franske våpen og rundt 5000 alawittiske tilhengere. Med ordene til en britisk konsalarrapport fra 1944: «De lokale alawittiske lederne, hvis oppfatning av den nye orden i Syria er en Nasjonalistregjering som vil behandle dem slik franskmennene har gjort, ved opprettholdelse av disses autoritet og godkjent disses utskeielser, gjør hva de kan for å slutte seg sammen, og bevegelsen synes å være støttet av franskmennene». Murshid oppnådde å holde autoriteten til Damaskus utav alawittisk territorium.

Helt opp til Uavhengigheten fortsatte alawittledere å sende petisjoner til franskmennne for fortsatt fransk tilgodeseelse. For eksempel, et manifest undertegnet av tolv ledere i mars 1945 formante alle alawittiske soldater å forbli under fransk kommando og fransk domspraksis i tvistemål mellom de alawittiske styresmaktene og Damaskus.

Sunnienes Herredømme, 1946-63

Det var sunniene, og I særdeleshet den urbane sunni-eliten, som arvet styresmakten da det franske mandat avsluttet i 1946. Selv etter uavhengigheten fortsatte alawitter å motsette seg underkastelse av sentralmakten. Sulayman al-Murshid anførte sitt andre opprør i 1946, det endte med at han ble henrettet. En tredje mislykket oppstand ledet av Murshids sønn fant sted i 1952. Feilingen av disse anstrengelsene henledet alawittene til å se inn på muligheten av å tilknytte Latakia til Libanon eller Transjordan-hva som helst for å unngå å bli oppslukt av Syria. Disse motstandshandlingene plettet videre alawittenes allerede dårlige rykte blant sunnier.

Da de kom til makten sparte ikke sunniherskerne i Damaskus på noen anstrengelse for å innlemme Latakia i Syria (dels fordi denne regionen tilbød eneste tilgang til havet). Ved å overkomme militær motstand, så avskaffet de alawitt-staten, aliwittiske militære enheter, alawittiske seter i parlamentet,  samt opphevelse av rettslige praksiser bygget på alawittiske lover om personalstatus. Disse tiltakene var til dels vellykket; alawittene ble forsonet til å inneha syrisk borgerskap etter knusingen av druser-revolten i 1954, og ga opp drømmen om en atskilt stat. Denne forandringen i politisk utsyn, som ble ansett å være av mindre viktighet da, førte imidlertid til en ny ære i syrisk politisk liv: historien om alawittenes fremgang  til maktens tinder.