tibi

Finnes det en sammenheng mellom overgrepene i Köln på nyttårsaften og tilstanden i Syria? Svaret er: Ja, denne sammenhengen finnes, og fellesnevneren er vold mot kvinner.

Mange av mine tyske samtalepartnere ser ikke ut til å forstå volden mot kvinner som man finner i den orientalsk-patriarkalske kulturens tradisjon. I orienten regnes ikke kvinner som subjekter, men som bærere av en manns ære. Overgrep mot en kvinne betraktes ikke som en seksualforbrytelse mot henne, men som en ydmykelse av mannen hun tilhører.

I den barbariske krigen i Syria, som feilaktig kalles ”borgerkrig” (det er ikke borgere, men religiøse kollektiver som bekjemper hverandre), voldtar sjia-alawittiske soldater i den syriske hæren kvinner fra sunni-opposisjonen som et ledd i krigføringen.

Med voldtektene påfører alawittene sunni-opposisjonens menn et tap av ære. De sunnittiske ”opprørerne” gjør det samme med alawittiske kvinner. Det er en krig alle mot alle med kvinner som gisler.

ANNONSE

Köln var ikke et enkelttilfelle

Som syrer fra Damaskus forbauses jeg over uvitenheten og naiviteten kansleren og forsvarsministeren hennes viser når de tror at man kan få slutt på krigen med konferanser i Genève og München. Denne krigen er å betrakte som en «protracted conflict» som vi fortsatt må slite med i årevis, av en type jeg vil kalle ”irregulær, ikke-statlig krig».

Blant krigsflyktningene finner vi ikke bare voldsofre, men også flere gjerningsmenn, til og med tallrike islamister. Dertil kommer at disse overveiende unge mennene i alderen 14 til 20 år har med seg en voldskultur, også overfor kvinner, fra Midtøsten til Tyskland. Nyttårsnatten i Köln er bare et bevis på det, og ingen enkelthendelse, slik politikere vil innbille oss for å bagatellisere det som skjedde.

Uavhengig av krigen er kvinnebildet i den arabisk-orientalske kulturen patriarkalsk, og i stor grad menneskeforaktende. Dette kvinnebildet må ikke godtas i Europa under dekke av respekt for andre kulturer.

Og for den arabiske mannen dreier ikke den seksuelle trakasseringen seg bare om ”uimotståelige” europeiske kvinner, men også om å vanære europeiske menn. Dette skjedde da også i Köln.

Köln var bare begynnelsen. Når Tyskland tar imot en million mennesker fra den islamske verden, og ikke innfrir forventningene deres, er det noe man må ha klart for seg. Ut fra det disse unge mennene mener å vite fra reklamen, har alle europeere luksusbolig, bil og lekre blondiner til rådighet. De tror at de også vil få det, og nyte godt av velstanden.

Når så disse unge mennene i stedet nødinnkvarteres i skoler og idrettsanlegg, føler de seg bedratt og diskriminert. De bygger opp hevnlyst mot den europeiske mannen. I Köln og Hamburg hevnet skuffede og rasende arabiske menn seg på tyske menn, representert ved kvinnene deres.

Som syrisk talsmann et opplyst islam og respekt for kvinner, sier jeg: Dette var en kulturelt foranket hevnakt. Det som må kritiseres, er ikke så mye den misforståtte toleransen, men snarere uvitenheten om andre kulturer.

Konflikten mellom syriske sunnier og alawitter, som har utviklet seg til en blodig krig, vil fortsette i årevis. Dødstallene har steget til omtrent en halv million syrere, derav hundre tusen alawitter, resten er sunnier. Slike konflikter er vanskelige å løse. Et tidligere eksempel er konflikten mellom kristne og muslimer i Libanon, som varte i 15 år.

Religionen tilhører Allah

I Syria har konflikten en lang historie. Syrias hovedstad Damaskus er verdens eldste bu som fortsatt er bebodd. Fra 661 til 750 var den hovedstad i Omayyade-riket, islams første imperialistiske kalifat, som strakte seg fra Spania til vestlige deler av Kina.

Mot slutten av 1800-tallet tok både kristne og muslimer opp den europeiske ideen om nasjonen, hvor begge grupper hadde de samme rettighetene (og ikke som i et kalifat, hvor kristne regnes som andreklasses troende). Ut av dette sprang den sekulære pan-arabismen. Etter det osmanske rikets fall var Syria et fransk mandatområde fra 1920 til 1945, deretter en uavhengig, sekulær republikk.

Jeg ble født i dette sekulære Syria i 1944, som etterkommer av den aristokratiske Ashraf-familien Banu al-Tibi. Mottoet vårt var: Religionen tilhører Allah, men fedrelandet tilhører alle. Slik tenkte sunni-flertallet på rundt 70 prosent, og det levde sammen med et mangfold av religiøse og etniske minoriteter i gjensidig respekt.

Blodig hevnlyst

Damaskus var en fredelig by med kristne og kurdiske kvarterer. Det endret seg i 1970, da den sjia-alawittiske generalen Hafiz al-Assad tok makten. I årene som fulgte klarte han å bemanne alle nøkkelposisjoner i hæren og sikkerhetstjenesten med alawitter.

Inspirert av den arabiske våren i 2011 skjedde det en oppstand av sunni-flertallet mot alawitt-regimet. Det er opprinnelsen til den pågående krigen. En blodig og hevngjerrig motsetning mellom sunnier og alawitter karakteriserer denne konflikten. Alawitter og sunnier har ingen felles fremtid.

Denne konflikten kan hverken regionale eller internasjonale makter ta grep om. I Syria-konflikten er det viktig å forstå at Putin ikke setter inn russiske stridskrefter av sympati for Assad, men snarere som et ledd i bestrebelser på å tvinge Vesten til å godta Russland som en likeverdig aktør. Ved sikkerhetskonferansen i München i februar 2016 ble det klart at Putin hadde nådd dette målet.

Syria-konflikten er et godt eksempel på den pågående prosess med sammenbrudd av stater i Midtøsten. Det skjer samtidig også i Irak, Libya og Jemen. Som en følge av dette vil vi i de nærmeste årene oppleve en voldsom demografisk flodbølge mot Europa.

Takket være kansler Merkels invitasjon, er Tyskland hovedmålet for flyktningene. De andre europeerne samarbeider ikke. Den barnslige krangelen mellom alle de tyske partiene om øvre grenser og begrensning av antall, viser at tyske politikere ikke forstår omfanget av problemet.

Under en offentlig demontrasjon i Berlin etter mordene i Paris i begynnelsen av 2015, gikk forbundskansler Merkel side om side med islamske talsmenn som er heftige motstandere av en europeisk islam – og hun forstår ennå ikke engang hva hun holder på med. Syria- og flyktningpolitikken hennes ligger på denne linjen.

Mens tyske politikere og tyske Gutmenschen «med tysk patos for det absolutte» (Adorno) snakker om toleranse og hvor synd det er på flyktningene, ler mange islamister av dette, og kaller slike debatter «bysantinsk skvalder».

Kort og godt – ingen euro-islam

Opprinnelsen til dette begrepet er tankevekkende. I 1453 var den bysantinske hovedstaden Konstantinopel beleiret av en tyrkisk-islamsk hær. Under denne beleiringen hengav både bysantinere og kristne munker seg til debatter rundt magiske og religiøse formularer, situasjonens alvor til tross.

Samme år, i 1453, erobret den islamske sultan Mehmed II og hans hær Konstantinopel, og forvandlet byen til det islamske Istanbul. Islamske historikere har siden den tid kalt slike debatter for ”bysantinsk skvalder”.

Som syrer fra Damaskus har jeg siden 1962 bodd i Tyskland, og jeg vet at patriarkalsk anlagte menn fra en kvinnefiendtlig kultur ikke lar seg integrere. En europeisk, sivil islam, som de islamske talsmennene her til lands avviser, kunne ha vært et alternativ. For tiden er det sjanseløst. Min lærer Max Horkheimer betegner Europa som «en øy av frihet i et hav av voldsherredømme». Denne friheten ser jeg i dag som truet.

 

Bassam Tibi (f. 1944) var professor i statsvitenskap ved Universitetet i Göttingen frem til han gikk av i 2009. Han har skrevet en rekke bøker om islam, Europa og internasjonale relasjoner. Denne artikkelen ble opprinnelig offentliggjort i Die Welt den 8. mai 2016.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629