Gjesteskribent

Kurderne vet godt hva tyrkisk invasjon betyr. I mars i fjor invaderte de byen Afrin som hadde ligget som en fredelig oase under hele borgerkrigen i Syria. 300.000 mennesker flyktet. De er tildels erstattet med ikke-kurdere som Erdogan har sendt inn. Til å rense og rydde opp bruker han en milits som ironisk nok kalles Free Syrian Army, det er n hensynløs bande som terroriserer sivilbefolkningen. Dette fra et NATO-land. Når såkalt sivilisert stater protesterer mot dagens invasjon er det sent. De burde gjort noe med Afrin. Foto: Khalil Ashawi/Reuters/Scanpix

Det landområdet vi i dag kjenner som Tyrkia, ofte kalt Lilleasia eller Anatolia, tilhørte i antikken den hellenske kultur, Romerriket og Det kristne bysantinske riket.  I løpet av Middelalderen ble landet invadert og besatt av folkestammer fra Sentral-Asia som hadde konvertert til islamsk religion.  Etter okkupasjonen, nedkjempelsen og skjendingen av den siste bastionen i Det bysantinske riket, den kristne hovedstaden Konstantinopel i 1453, ble denne byen sentrum i det osmanske kalifatet som eksisterte helt frem til første verdenskrig, som den tyrkiske sultanen deltok i på de tapende aksemaktenes side.  I mellomtiden hadde de osmanske tyrkerne i lange perioder okkupert og underlagt seg store deler av Midtøsten, Balkan og Øst-Europa. Så sent som i 1973 okkuperte Tyrkia den nordlige del av Kypros.

Sammenbruddet til det osmanske riket fikk ett av sine høydepunkter under fredskonferansen i Paris i 1919-1920 da imperiet ble formelt oppløst og store deler av Midtøsten ble stykket opp av de allierte seierherrene og etablert som nye «nasjonalstater,» i utgangspunktet etter vestlige forestillinger om statsdannelse.

Det var især USAs president Woodrow Wilson som målbar tanken om å gi de store og undertrykte folkegruppene i Midtøsten selvstendighet i pakt med deres nasjonale ambisjoner, men storpolitikken kom snart i veien for de mest lovende idealene.  Til sist var det bare det jødiske folk, som i kraft av å være en distinkt nasjon med lange og anerkjente historiske røtter i regionen som lyktes i å etablere sin egen nasjonalstat i området.

Store nasjoner som berberne, kopterne og kurderne som i mange århundrer hadde lidd både under den tyrkiske og den arabiske imperialismens åk, vant ikke frem i Paris med sine ønsker om selvbestemmelse, en idé som var i ferd med å bryte frem som et folkerettslig begrunnet krav blant de undertrykte nasjonene.

På det realpolitiske nivå kom oppløsningen av det tyrkiske imperiet og den etter hvert ganske mislykkede oppdelingen av Midtøsten i arabiske stater, til å gjenopprette den arabiske imperialismen i Midtøsten som tyrkerne gjennom Middelalderen hadde erstattet.  Nyordningen reflekterte i større grad kolonimaktenes interesser enn interessene til de mange ulike nasjonene som bodde der.  For de ulike folkegruppene som lite eller ingenting hadde til felles hverken med araberne eller tyrkerne, ble freden i Paris i 1920 i realiteten et historisk tilbaketog.  Bare det jødiske folk greide å klore seg fast til de få kvadratkilometerne de hadde fått seg tildelt, og opprettet en demokratisk nasjonalstat i Palestina slik forutsetningene hadde vært.  Selv det kristne landet Libanon som lenge var et demokratisk lyspunkt i den arabiske verden, bukket etter hvert under for det arabisk-islamske presset.

Men kampen for frihet og selvstyre blant de store nasjonene i Midtøsten tok ikke slutt med den arabiske seieren i Paris.  Gjennom et helt århundre har kurdere, berbere og koptere fortsatt å kjempe for frihet og selvstendighet.  Mest iøynefallende har den kurdiske frihetskampen vært.  Det kurdiske folkets landområde ble etter at vestmaktene hadde streket opp grensene for sine respektive interesseområder i Midtøsten, liggende i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran.  Etter oppløsningen av det irakiske regimet under Saddam Hussein har den kurdiske nasjon oppnådd høy grad av autonomi i den delen av Kurdistan.  Kurdernes frigjøringskamp i nyere tid har imidlertid pågått lengst i den tyrkiske delen av landet, mens den såkalte «arabiske våren» muliggjorde betydelige muligheter for frigjøring for det kurdiske folk også i det nordlige Syria.

Tyrkia, som gjennom tiår har ført en nådeløs krig mot de kurdiske separatistene, ser for seg at den kurdiske frigjøringen i Tyrkia vil få et nytt oppsving dersom det frie Kurdistan i tillegg til Irak også får en betydelig frigjort enklave i Syria mot grensen til Tyrkia.  Derfor kjemper den tyrkiske diktatoren Erdoğan nå febrilsk med alle de militære midlene NATO har gitt ham, for å nedkjempe og utslette kurdisk selvstendighet også på syrisk side av grensen.

Dette er bare én av de mange regionale krigene som pågår i Midtøsten.  Men det er mye som taler for at den kan bli den mest langvarige, blodigste og mest tragiske.  Den kurdiske frigjøringskampen har pågått siden 1880-årene og det er ingen grunn til å tro at den vil opphøre i overskuelig fremtid.

De vestmaktene som sviktet den kurdiske nasjon i 1920, under Golfkrigen i 2003, og som nå igjen prioriterer egne hensyn og overlater kurderne til seg selv og de aggressive tyrkernes skjebne, kommer ikke til å få den kurdiske nasjon til å oppgi målet for sin nasjon.

Tyrkias problem er at landet i dag ikke vil kunne løse problemet med nasjonal separatisme slik de gjorde det med den armenske nasjon som også for en stor del levde innenfor den tyrkiske grensen.  Folkemordet på armenerne var mulig under sultanatet og verdenskrigen, men en slik løsning på kurdernes frihetskamp er i dag ikke mulig, selv for den truende Erdoğan som streber etter å gjenreise minnet om det osmanske imperiets storhetsdager.

I det okkuperte Bysants hvor urfolkenes historie ikke er glemt, er og blir Erdoğan oppfattet som en representant for sentral-asiatiske innvandrere som undertrykker urfolkene i landet og deres kultur.  Vi kjenner igjen dette bildet også fra de land i regionen hvor andre store nasjoner fremdeles lever under det de oppfatter som et imperialistisk åk.  Det er svært langt frem til fred i Midtøsten, og det skyldes ikke det jødiske folks tilbakekomst til Landet Israel.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme