Hva hadde skjedd om en hvilken som helst tysk politiker – enn si den tyske kansleren – idag hadde truet jødene med å «komme og ta dem» og minnet dem om Krystallnatten:

– Pass dere, en natt kommer vi og tar dere. Husk Krystallnatten!

Det er – satt på spissen – nettopp det Erdogan gjorde overfor grekerne da han for noen uker siden truet med en natt å komme og ta dem:

– Glem aldri Izmir, vi kan plutselig komme en natt. 

Hva hadde skjedd om tyskerne arrangerte folkefest på årsdagen for Krystallnatten?

Det er hva tyrkerne nettopp gjorde i Izmir da de feiret «frigjøringen» fra grekerne. 

Hundre år siden folkemordet i Smyrna

Det er denne september hundre år siden tyrkernes folkemord på grekerne i Smyrna. En liten oppdatering kan sette Erdogans uttalelser i historisk perspektiv.

I september 1922 ble de greske og armenske kvartalene i den kosmopolitiske byen Smyrna brent ned og kulturelle, historiske og religiøse gresk-ortodokse monumenter ødelagt.

Idag – 14. september – er Hellas’ nasjonale minnedag for tyrkernes folkemord i Lilleasia. 

Før utrenskningene begynte var rundt tredve prosent av befolkningen i Det osmanske rike kristne. I dagens Tyrkia er 99,8 prosent muslimer. 

Bak de tallene skjuler det seg ufattelige forbrytelser mot menneskeheten; forbrytelser tyrkerne aldri har vedkjent seg.

Dette er en serie på fire artikler. Den siste kommer søndag.
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del II: Armenerne
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del III: Grekerne
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del IV: Assyrerne

 


Del I:

Katastrofal tid for ikke-muslimske minoriteter

De siste årene før Det osmanske rikes kollaps var en katastrofal tid for ikke-tyrkiske, ikke-muslimske minoriteter. Fra 1894 til 1923 ble et svimlende antall mennesker deportert eller drept i et forsøk på å skape et rent «Tyrkia for tyrkere».

Tyrkia dannet gjennom folkemord, mønster for hvordan et regime kan oppnå politiske mål uten å måtte stå til ansvar for ugjerningene. 

Folkemordet på ikke-kristne tyrkere er mest kjent for folkemordet på armenerne, men imperiets assyriske og greske undersåtter led en tilsvarende skjebne. 

Osmanernes utryddelse av den armenske befolkning under og like etter første verdenskrig er internasjonalt anerkjent som folkemord. 

Systematisk tilintetgjørelse

I april 1915 innledet osmanerne en systematisk tilintetgjørelse av den kristne armenske sivilbefolkningen som allerede levde som annenrangs borgere under det tyrkiske, muslimske herrefolket.

Den armenske befolkningen i Det osmanske rike ble i 1915 beregnet å være to millioner. Det anslås at det var én million igjen i 1918. I 1923 var den armenske befolkningen i Anatolien forsvunnet.

Tyrkia har aldri anerkjent folkemordet på armenerne, men Erdogan er ikke snauere enn at han i vår tid minner grekerne om tyrkernes folkemord på grekere og assyrere som pågikk mellom 1914 og 1923 – perioden da Det osmanske rike gikk i oppløsning frem til Mustafa Kemal Atatürks Tyrkia reiste seg. Det kulminerte i nedslaktningen av grekerne i Smyrna 1922.

– Glem aldri Izmir, plutselig en natt kommer vi, sa Erdogan fornylig med henvisning til folkemordet på grekerne i 1922.

Smyrna, dagens Izmir, Homers hjemby, ble tatt av Tyrkia i 1922. Greske og armenske kvartaler ble ødelagt og et ukjent antall, opptil 400 000 mennesker, massakrert. 

Glemte folkemord

Folkemordet på grekere og assyrere i det sene osmanske rike mellom 1914 og 1923, er stort sett ukjent utenfor de rammede nasjonalitetene.

International Association of Genocide Scholars anerkjenner at osmanernes tilintetgjørelse av armenere, assyrere og grekere mellom 1914 og 1923 utgjorde et folkemord. De tre gruppene opplevde dødsmarsjer, sult, massakrer, arbeidsbataljoner, seksuelle overgrep, vold og tvungen konvertering.

Det bodde 1,7 til to millioner armenere i Det osmanske rike, altså nesten tyve prosent av befolkningen, før folkemordet. Grekere utgjorde mer enn ti prosent og jøder ca. to prosent. Armenerne og grekerne hadde levd i området i flere tusen år. Hoveddelen av jødene kom fra Den iberiske halvøy etter 1492 for å unnslippe dronning Isabella av Castillas pålegg om å konvertere til kristendommen eller forlate landet.

Tallenes tale

Tallene sier sitt: I dagens Tyrkia er 99,8 prosent av befolkningen muslimer. De øvrige 0,2 prosentene er i hovedsak kristne og jøder.

Det estimeres at minst tre millioner armenere, grekere og assyrere døde i utrenskningene begått av tyrkisk øvrighet, hær, politi og befolkning. Resten ble fordrevet. 

Blodsutgydelsene var i høy grad drevet av religiøse motiver. Tyrkerne fikk hjelp av kurdere, tsjetsjenere og arabere i regi av sultan Abdulhamid II, Ittihad ve Terakki Jemiyeti (Ungtyrkerne, Komiteen for union og fremskritt) og til sist Atatürk

Et aspekt ved siden av drap, var massevoldtektene av titusenvis av kristne kvinner, tvangskonvertering av dem og deres barn samt tusenvis av barn hvis foreldre var blitt myrdet – til islam. Den seksuelle volden og kidnappingene var så gjennomgripende at en stor andel av dagens tyrkere kan spore deler av sine aner til kristne minoriteter.

Hundreårsjubileet for «frigjøringen» av Izmir feires nu i Tyrkia  med stor entusiasme. Det er påfallende at det internasjonalt ikke løftes det minste øyenbryn over feiringen og presidentens hint om folkemord. 

Dette er en serie på fire artikler. Den siste kommer søndag. Les dem gjerne i rekkefølge:
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del II: Armenerne
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del III: Grekerne
Folkemordet på ikke-muslimer i Tyrkia. Del IV: Assyrerne

 

 

Les også:

Erdogan til grekerne: – En natt kommer vi og tar dere

90 000 etterkommere av fordrevne jøder tilbake i Spania og Portugal

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.