Gjesteskribent

av Kjell Aarsund

Det var et stykke på vei kaoset som følge av fredsoppgjøret etter første verdenskrig som utløste hele tragedien. I Hellas hadde det lenge vært et ønske om å få den greske befolkningen i det Osmanske riket inn under gresk styre. Som en ung, og på mange måter en territoriell uferdig stat, og med en tradisjonell historisk betinget konflikt med tyrkerne, var det sterke nasjonalistiske krefter i Hellas som ivret for et «Stor-Hellas», som skulle omfatte de eldgamle greske områdene, særlig på Anatolias vestkyst. Og ikke minst igjen å få suvereniteten over Konstantinopel, Byzantiums gamle hovedstad.

Men å gi fredsoppgjøret hele skylden holder knapt. Tyrkernes forsøk på etnisk rensing startet allerede under verdenskrigen, folkemordet på 1,5 millioner armenere i 1915 underbygger langt på vei den påstanden. Et forsøk på å fordrive den greske befolkningen ville vel uansett ha kommet før eller senere, krig med Hellas eller ikke. Men den formen tragedien fikk var et resultat av den politiske og militære tilstanden fredsoppgjøret skapte.

Hellas mest innflytelsesrike politiker på denne tiden var Eleutherios Venizelos. Han hadde en bakgrunn som gresk frihetskjemper, og hadde deltatt aktivt i frihetskampene mot tyrkerne på Kreta som ganske sent var blitt en del av kongeriket Hellas. Hans store visjon var å samle den greske nasjonen i et Stor-Hellas. For å kunne oppnå dette hadde han blant annet vært en ivrig talsmann for at Hellas skulle gå aktivt med på ententens side i verdenskrigen, i håp om en territoriell belønning i Anatolia og Thrakia. Særlig ønsket man seg i Hellas kontroll over vestkysten av Anatolia, antikkens gamle Jonia, der størstedelen av den greske minoritetsbefolkningen var bosatt.

Med det Osmanske riket i full oppløsning etter nederlaget i verdenskrigen, og med alliert godkjenning, landet greske tropper i havnebyen Smyrna på vestkysten av Anatolia i mai 1919. Formelt sett var det ingen anneksjon, den greske okkupasjonen fikk kun et mandat på fem år, og skulle i første rekke være en beskyttelse for minoritetsbefolkningene. Formelt sett skulle territoriet i denne perioden fortsatt være tyrkisk, men ved utløpet av mandatet skulle det holdes et referendum som skulle avgjøre territoriets fremtid.

Den greske statsministeren Elefherios Venezielos
1864 – 1936.

Hendelsen utløste imidlertid et opprør i den tyrkiske befolkningen. De var fra før særdeles misfornøyd, med nederlaget i verdenskrigen, og resultatet av dette, altså tapet av enorme landområder i første rekke i Midtøsten. Blant den tyrkiske befolkningen gjorde det seg gjeldende en følelse av å bli ydmyket av seiersmaktene. Dette bidro til en økt misnøye også med sultanens regjering i Konstantinopel og den politikken som ble ført, særlig hva de anså som en ettergivenhet overfor de allierte maktene, og mange tyrkere fryktet at det som var igjen av landet etter krigen ville bli oppdelt av seiersmaktene. Man fryktet ganske enkelt for sin overlevelse som nasjon.

Men de var samtidig uten tanke eller medlidenhet for minoritetenes fremtid og rettigheter.
Sin vane tro vendte den tyrkiske befolkningen seg mot disse, og lot dem innta sin tradisjonelle rolle som syndebukker. Med andre ord var det få om noen substansielle forskjeller i holdningen til minoritetene mellom de tyrkiske nasjonalistene og «ungtyrkerne».

Før det store folkemordet på armenerne i 1915, ble så sent som i 1909 30.000 armenere massakrert i Tarsus foran øynene på diplomater og misjonærer. (Devenport – Gibbons , Helen : The red rugs of Tarsus, The Century CO, New York 1917 page ix).

Som vi skal se igjen i 1922, tyrkerne nærte ingen skamfølelse overfor omverdenen og dens reaksjoner. Det er faktisk på mange måter det mest absurde med det hele, denne likegyldigheten vis a vis omverdenen. Man ønsket simpelthen å kvitte seg med de kristne minoritetene, siden de utgjorde en vesentlig hindring for å kunne skape en ren tyrkisk nasjonalstat. Ved å ha en lengre forhistorie i området så tyrkerne på eksempelvis grekere, armenere og kurdere, som en trussel mot den nye tyrkiske nasjonalstatens legitimitet.

Grekerne i Smyrna feirer den greske armens ankomst
i 1919.

En tyrkisk offiser, forøvrig født i Tessaloniki i Hellas, Mustafa Kemal, senere kjent under navnet Atatürk, stilte seg i spissen for et opprør mot regjeringen i Konstantinopel, og de allierte maktene. Dette opprøret hadde sitt utgangspunkt i det indre av Anatolia, med senter rundt byen Ankara, den senere hovedstaden i Tyrkia. De tyrkiske nasjonalistene ingikk en avtale med det nyopprettede Sovjetunionen, og sikret seg dermed leveranser av våpen og andre fornødenheter. I utgangspunktet hadde de greske styrkene hatt stor fremgang i arbeidet med å pasifisere og stabilisere kystområdene, og rykket derfor frem mot det indre av landet, for på alliert oppfordring å nedkjempe kemalistenes opprør mot Sevrés-traktaten, ententen og den tyrkiske regjeringen. Grekernes fremrykking i det indre av Anatolia hadde ingen imperialistiske motiver hva dem selv angikk, men var et oppdrag gitt dem av de allierte.

Grekerne led imidlertid et katastrofalt militært nederlag i slaget ved Dumlupinar den 30 august 1922, utenfor Ankara, og ble slått på flukt, og trakk seg hurtig tilbake mot kysten.
Grekernes tilbaketrekning førte forståelig nok til panikk blant den greske og armenske befolkningen i Anatolia, som flyktet sammen med den greske armen, av frykt for tyrkiske represalier. En våpenhvile ble inngått mellom partene den 11. oktober 1922, men i tidsrommet før hadde det utspilt seg en enorm humanitær tragedie. En tragedie som også skulle ha verdenshistoriske dimensjoner, i den forstand at det skulle bety slutten på grekernes årtusener lange tilstedeværelse i Anatolia.